Ritalin eller ei...?

Da jeg fikk diagnosen ADD i 2009, ble jeg den lykkelige mottaker av Ritalin på resept; "løsningen" i pilleform. Det var iallefall det jeg trodde og håpet da. Disse pillene sluttet jeg derimot å bruke for langt over ett år siden, -men nå lurer jeg på om jeg burde starte igjen. Jeg har således havnet i ett av mine (periodiske) dillemma...

Som de fleste med ADHD eller ADD sikkert har erfart, kan det å finne rette dosering og rette medisinen "mot" ADHD/ADD i seg selv være ett dillemma, en periode med utprøvninger og eksperimentering, gjerne under oppfølging av lege eller psykolog. Selv fikk ikke noen oppfølging, med unntak av ett ark der det stod dosering i økende grad over en gitt periode.

Dette skjemaet tok nesten livet av meg. Jeg var på den tiden ganske deprimert, og etterhvert som dosen økte, ble jeg bortimot apatisk og totalt likegyldig. For første gang i mitt liv satt jeg med tanker som bare selvmordskandidater sitter med (iallefall etter min erfaring): "Alle har det bedre uten meg. Jeg gjør barna mine en tjeneste dersom jeg dør.". Dette var såklart ett resultat av at Ritalinen forsterket den sinnstemningen jeg allerede var i (en bivirkning), nemlig depresjon, -og dette er også en av grunnene til at den som setter diagnosen ser an pasienten før medisineringen, og helst tar slike ting med i betraktning. Jeg skal ikke klage over det her og nå, det at jeg ikke fikk noen oppfølging, men jeg vil bare få frem dét at denne hendelsen gjorde at jeg fikk en respekt (av den negative typen) for den slags type medisiner, og at jeg faktisk ble redd for å bruke de på feil måte.

Den første typen Ritalin jeg fikk, var de små, runde pillene. Jeg tror de var 10mg eller noe. De skulle jeg ta to av om morgenen (for å komme "opp" i dosen tidlig), én kl 12:00 og én kl 15:00. Det kan hende at ting landet litt for meg, men det jeg husker best, var følelsen av å dø sakte men sikkert følelsesmessig. Jeg har ett ganske sterkt følelsesliv (noe mange med ADHD) har, og på den medisineringen, ble det dempet betraktelig. Det gikk utover hvordan jeg oppfattet verdenen rundt meg: slike ting som lukten av regn, lyden av regn, følelsen av regnet mot huden eller vinden i ansiktet, gikk fra å være sterkt og fantastisk til å bli bare... vel.. "MEH...". For meg var det som om at en svært viktig del av meg ble borte, og jeg hatet det.

Dermed fikk jeg gå over til Ritalin depot, en kapsel jeg skulle ta om morgenen, som løste seg opp sakte utover dagen, og ville ha virkning frem til rundt 15:00. Det fungerte bedre, -jeg ble ikke like "følelsesmessig apatisk", MEN ett annet problem dukket opp: når man er mamma til to barn som hiver seg inn døra etter skolen, og forvandler hjemmet fra fullstendig ro til total kaos på minuttet, og man likevel skal være flink og pliktoppfyllende mamma og sette seg med lekser for å hjelpe dem, samtidig som man også forsøker å lage middag og stagge den hyperaktive bikkja som traver rundt i huset, - da blir det rett og slett alt for mye.

Dermed fikk jeg en utvidelse av resepten min; jeg fikk Ritalin depot til å dekke timene fra 08:00 til 15:00, og de små runde pillene (én hver ettermiddag) for å dekke opp noen timer utover ettermiddag og frem til kvelden slik at jeg klarte å håndtere hus og barn uten å fly i taket av utålmodighet og irritasjon.

Men slik holdt jeg ikke på særlig lenge. Jeg kom nemlig inn i en ny periode i livet mitt, den perioden der jeg virkelig følte at jeg ville "komme i kontakt med meg selv" og finne ut mer om min "åndelige" side. Jeg følte dermed at medisinene måtte ut og vekk, slik at jeg kunne bli mere mottakelig for å finslipe mine "evner". Til tross for at jeg kuttet ut medisineringen for å slik bli mere åpen og mottakelig for de "spesielle evnene" jeg var blitt fortalt at jeg har, har jeg ennå ikke funnet ut av hva det i så tilfelle skulle være. Men dét er en helt annen historie.

Samtidig som dette pågikk, gikk jeg også tilbake til min indre mening om medisiner: jeg er ikke, og har aldri vært for å putte i seg kjemiske stoffer (derav medisiner) med mindre man virkelig må. Jeg begynte å stille spørsmål ved hvorfor man i det hele tatt får ADHD/ADD. Hvorfor er nettopp Norge på verdenstoppen i så måte? Er det maten vi spiser? Er det samfunnet vårt, stresset vårt, eller er det rett og slett en diagnose folk får fordi de faller utenfor "normalen" og fordi lærere på barneskolen syns disse barna er "slitsomme" å ha med å gjøre? Og der igjen; hva er egentlig "normalen"?

Jeg begynte å ønske å bare få være meg selv. Men jeg innså fort at jeg egentlig ikke helt visse hvem jeg selv var. Hvordan kunne jeg vite det? Jeg hadde jo gått med tvangstrøye hele livet! Denne tvangstrøya hadde strammet sitt grep om meg oppigjennom oppveksten, i form av irriterte blikk, oppgitte kommentarer, latterliggjøring hver gang jeg vimsete snublet eller gjorde noe annet rart, sure miner eller kommentarer som "så søt du er" hver gang jeg snakket før jeg tenkte, eller spurte for mange spørsmål, og overraskede og vantro blikk hver gang jeg fikk en "rapptuss" eller ikke klarte sitte stille, -eller i det hele tatt ikke klarte slutte å prate om det som engasjerte meg mest der og da.

Den dagen jeg innså at jeg gikk med denne tvangstrøya, var også den dagen jeg fant ut jeg hadde fått nok. Det var på tide at jeg brøt meg fri av den, og ga meg selv den plassen jeg selv fortjener. Det var på tide å TA PLASS i samfunnet, og bare være seg selv. Uten ritalin.

Fordelen da, ved å ha gått på ritalin i endel år, var den at jeg hadde innøvd endel vaner, blitt litt mere rolig og tålmodig f eks. Men dette varte jo ikke for alltid. Det kan virke som om at det som var igjen av legemiddelet Ritalin i systemet mitt, nå er i ferd med å bli borte. Det burde jeg da juble over? Jeg som helst ikke putter i meg legemidler med mindre jeg MÅ.

Men det er ikke så lett. I desperasjonens time, midt i leksene til mine barn, der jeg sitter og nærmest river meg i håret av frustrasjon og forvilelse over hvor ukonsentrerte, ufokuserte og uinteresserte barna mine er i å gjøre leksene sine bra, gikk tankene tilbake til hvordan det hadde vært å være mamma på Ritalin. Jeg var en tålmodig mamma, som kunne ha lange og rolige samtaler med unga mine, forklare dem ting, lære dem ting og være en god lytter da de kom med sine svar, -mens nå er det akkurat som om at 10 000 djevelmaur kribler gjennom kroppen min så fort de har snakket mer enn to setninger til meg sammenhengende. Og jeg kan bare DRØMME om at lekse-seansen skal være smertefri. Jeg bruker alt jeg har av energi bare på å ta meg sammen og holde meg samlet slik en god mor burde være, og på å vise tålmodighet og være overbærende med dem. Jeg syns jeg er, trass i situasjonen, veldig flink til å ta meg sammen.

Men så er det dessverre slik at begge barna våre sliter litt med lese- og skrivevansker i norsk, og dermed også syns at engelsk blir utrolig lite motiverende og særs vanskelig. Med slike vansker, og i tillegg dårlig motivasjon og like dårlig konsentrasjon, litt kribling i kroppen, og høysensitivitet for forstyrrende lyder, samt evnen til å spore fullstendig av hundre og ørten ganger under leksene, er det kanskje ikke noen overraskelse at lærerne deres forventer at vi som foreldrene må "gjøre mer for barna våre" på hjemmebane. Det vil si at vi etter endt arbeidsdag og skoletid, da vi alle har kommet hjem og er slitne, sultne og trøtte, med to stressende bikkjer overlykkelige og masende rundt oss, og med middag og all tyning gjennom leksene de allerede har for den dagen, I TILLEGG skal følge unga opp med ekstra lesing og høring, spørre dem i gangetabellen, snakke engelsk med dem, osv osv. Det høres jækla enkelt ut når man sitter i utviklingssamtalen med lærerne og barnet sitt, men på hjemmebane går det bare ikke! Og det at man har ADD selv, gjør det ikke noe enklere!!!!

DERFOR har jeg nå i den siste tiden gått og tenkt på Ritalinen igjen. "Løsningen" i pilleform.

Burde jeg starte på Ritaling igjen, slik at jeg klarer å fungere som den moren jeg ønsker å være? 

Jeg klarer ikke svare på det selv. Jeg syns det å ta pillene på nytt blir det samme som å la tvangstrøya skli ned over hodet på meg igjen. Jeg liker heller ikke at det er masse kunstige stoffer i legemiddelet, med en masse bivirkninger på lista (har dere lest den lille brosjyra som følger med i pilleesken??), -og jeg misliker tanken om å ødelegge den balansen som jeg/vi nå forsøker å bygge opp i kroppen min. Samtidig så har jeg ett sterkt ønske om å få se og oppleve, iallefall prøve ut om det går an å bli kvitt ADHD/ADD'en og plagene mine (fibromyalgi, ME, LGS osv) ved å spise rett.

Jeg sier ikke at jeg ønsker å bli fullstendig kvitt ADD/ADHD, iallfall ikke alle de fantastiske sidene ved det, slik som det at jeg er uredd, kreativ og full av virkelyst, -men jeg vil bare så veldig gjerne ha tilbake konsentrasjonsevnen min, hukommelsen min, tålmodighenten min, og å få en betraktelig lengre lunte enn det jeg har nå.

Er det for mye forlangt??

Utfordringen

Nå er det igang. Den evinnelige utfordringen ved å prøve å legge om kosten. For meg er ikke dette noen enkel sak, det kan jeg love dere! Jeg er av den typen som lett kan sulte ved brødboksen, og som av og til står med en pakke kjøttdeig i hånda og ikke aner hva den skal brukes til.

Igår skulle jeg være flink og kjøpe glutenfritt, siden jeg nok en gang hadde fått beskjed om at jeg MÅ spise glutenfritt dersom jeg ønsker å forhindre at jeg utvikler cøliaki. Så jeg kjøpte to forskjellige poser med Toro brødblanding, og gledet meg til lukten av nybakt brød i huset. Den gang ei..

Ivrig og impulsiv som jeg var (sånn er det med ADD!), åpnet jeg begge pakkene samtidig, og helte posenes innhold oppi hver sin bolle. En liten stund ble jeg stående med begge posene i hånda, mens jeg vurderte om jeg rett og slett skulle blande de to posene og få to egenkomponerte brød, men jeg la posene fra meg og tenkte at det var nok lurest å gjøre det på den "rette" måten. Sånn som det står på posene.

Så jeg tok den ene bolla og helte innholdet oppi en tredje bolle, nemlig den som hører til eltemaskinen. Litt irritert over å ha skitnet til to boller helt uten grunn, tok jeg opp den ene posen igjen for å se hvor mye vann jeg skulle ha oppi melblandingen. Jeg målte opp, helte vannet i, og satte igang eltemaskinen.

Mens maskinen stod og gjorde jobben sin, begynte jeg å stusse litt over hvor flytende deigen ble. En brøddeig skal da ikke være FLYTENDE??, tenkte jeg noe forvirra mens jeg prøvde å huske tilbake til de (veldig få) andre gangene jeg hadde lagd brød. Såvidt jeg kunne huske, var det nok en gang deigen hadde vært veldig våt, men at denne skulle bli så våt harmonerte ikke med det neste som stod i beskrivelsen på pakka, -at man kunne stikke hull i toppen på deigen når en lå til heving i formen, etter at man hadde penslet den. Det går da ikke an å pensle en flytende brøddeig??

Jeg tok en rask titt på de to posene igjen, og oppdaget til min store skuffelse at den ene deigen skulle ha 6dl vann, mens den andre skulle ha bare 5dl..! Tydeligvis hadde jeg puttet feil mengde vann i den første deigen. Ikke rart den ble så flytende når den hadde fått en dl for mye veske.. Aiaiaiaiii..

Likevel slo det meg ikke at den neste deigen sansynligvis skulle ha 6dl vann, den mengden jeg hadde brukt i den første, mislykkede deigen. Jeg hadde oppi 5dl, og stod irritert og iakttok eltekrokens mislykkede forsøk på elte deig nr to. På pakken står det at deigen skal eltes i fem min, men hva er vitsen når eltekroken ikke gjør noe annet enn å presse deigen ut i kantene og bare surrer rundt i midten der det ikke er noe deig?? Jeg nappet eltekroken av maskinen og stod og rørte litt rundt i den seige klumpen av deig, før jeg dytta den oppi den andre brødformen.

Der stod de da, de to brøddeigene, til heving på komfyren min. Den ene så flytende at den lå helt i vater, og den andre så seig at jeg hadde måttet presse den ned i formen og lage den jevn på overflaten.

Jeg la ett kjøkkenhåndkle over, og satte timeren på 30min.

Da mannen min kom hjem og etterhvert hørte timeren gi beskjed om at hevetiden var over, gikk han bort for å se på vidunderbrødene mine. Han løftet kjøkkenhåndkledet og fikk se en klissete og boblete masse som hadde rent over sine bredder og utover komfyren, samtidig som den prøvde å holde ett grep om det tekstilet som hadde dekket den til den siste halvtimen. Til venstre for den blaute deigen, lå den litt mer tørre deigen ferdig hevet, med litt av klissedeigen over seg.

Ett øyeblikk vurderte jeg å kaste begge to. Men med en allerede ferdig oppvarmet ovn, var det ingen hensikt i å ikke forsøke å steke dem. Heldigvis hadde jeg i det miste fått med meg at jeg skulle steke det ene brødet litt lenger enn det andre. Tiden gikk, og den herlige lukten av hjemmebakt brød spredte seg i leiligheten.

Da brødene var ferdig, var det allerede blitt så sent at det var leggetid for kidsa i huset. Jeg annonserte at nå blir det kveldsmat, og skar noen skiver av de nybakte brødene, men konsistensen i de to, var slettes ikke fristende. I tillegg luktet de sterkt av gjær. Sånn pent sagt. Luktesansen min har blitt utrolig sterk (slik den var før jeg begynte på ritalin), så for meg luktet brødene rett og slett MUGG. Jeg innså raskt at dette kom unga til å grine på nesen av, så jeg sukket dypt og sa til mannen min at jeg kjørte for å kjøpe brød.

I ett litt optimistisk øyeblikk tenkte jeg at jeg iallefall kunne spise brødet selv, men etter en bit av brødet (som smakssansene mine oppfattet som muggbefengt) innså jeg at jeg slettes ikke vil ha den smaken i munn. Ever.

Så mitt mål om å gå over til glutenfritt slo ikke an igår kveld nei.

Til frokost idag, gikk det en liten f gjennom meg, og jeg kastet begge brødene foraktfullt i søpla. Det ble to skiver med Superbrød istedet, -noe jeg vet magen min ikke ville bli glad for, men det smaker iallefall bedre enn den greia jeg surra sammen igår kveld.

Derimot klarte jeg å få til en glutenfri luch idag! KUDOS til meg! Jeg gikk rett og slett og kjøpte meg en kyllingsalat jeg.

Nå har jeg faktisk litt energi, og den har jeg tenkt å bruke (opp?) på husarbeid, for her regjerer nemlig kaos. Igjen. Alle som har ADHD/ADD skjønner meg nok når jeg sier at det er kaos to eller flere steder i heimen..?! Hehe.. Vel, jeg har bare innsett at SÅNN er jeg. Rett og slett. Ikke noe jeg kan gjøre med det, annet enn å prøve å finne ut hva som fungerer for meg..

Har du en morsom historie du vil dele med meg? Bare å skrive en kommentar..:))

Det blir stadig mer innviklet!

Tiden flyr så fort. Endelig er det vår, og det har gått nesten 5 måneder siden jeg blogget sist. Men det har skjedd så mye! Og med ett så turbulent liv som mitt, er det jammen ikke lett å holde seg på lasset. Jeg føler jeg faller av hele tiden.

Stadig oftere tenker jeg på denne bloggen og alt jeg har lyst til å skrive om. Det er så mange temaer, så mye interessant jeg gjerne vil få ut av tankekaoset mitt! Men så er det jo også slik at med en masse kaos i hodet, blir det vanskelig å systematisere og sette sammen alt det man prøver å prosessere. Det er akkurat som om at alle inntrykkene trenger å lande litt etter at man har fått bearbeidet det og lagt det i de rette "arkivskuffene". Det er ikke gjort i en vending.

Av og til føles det som om at jeg aldri kommer til å finne ut av hvordan jeg skal mestre hverdagen og livets utfordinger. Noen ganger får jeg lyst til å legge meg langflat og gi opp. Det skal virkelig ikke være lett. Men andre ganger føler jeg faktisk også at jeg kan være på sporet av noe. Og det er slik jeg føler det nå om dagen. Kanskje har jeg fått svar på hvorfor jeg sliter. Enda ett svar, vil jeg heller si. Nok ett bidrag til mitt univers av kaos.

Hittil har jeg skrevet om at jeg sliter med både ME (kronisk utmattelsessyndrom), Fibromyalgi, ADD, og PTSD (Posttraumatisk Stresslidelse). Idag legger jeg til LGS (Lekk Tarm Syndrom) og "hormonell ubalanse" også. For ikke så lenge siden var jeg nemlig hos en kvantemedisiner som kunne konstantere at jeg har både hormonell ubalanse og LGS.

Hormonell ubalanse har jeg vært på sporet av i noen år nå, men det er dessverre ikke en ting legen så lett finner ut av. Leger ser på verdiene i blodprøvene en for én, og reagerer ikke så lenge hver og enkelt av dem er innenfor en viss "normalverdi". Er alle verdiene (hver for seg) innenfor disse "normalverdiene", får du svaret "det feiler deg ingenting". Dét er fortvilende det!

Det de derimot ikke ser etter, er hvordan disse verdiene er i forhold til hverandre. Mine verdier av blant annet progesteron (og ett annet hormon jeg ikke husker i farta), er ekstremt lave. Dette er noe kvantemedisineren hevder hun kan hjelpe meg med, og håpefull som jeg er, investerer jeg derfor i noen behandlinger hos henne fremover.

LGS (lekk tarm syndrom) er en lidelse veldig mange av oss sliter med, uten å vite det. IBS (irritert tarm syndrom) er nok mere kjent, kanskje fordi dette er en medisinsk diagnose som behandlere kjenner til, mens LGS ikke er det. Likevel er det betraktelig forskjeller på disse to. Med lekk tarm har du faktisk større risiko for å utvikle diabetes, kreft og cøliaki (slik jeg har forstått det hittil).

Det interessante er at sistnevnte, LGS, 

er tilknyttet blant annet tilstander som... 

*wait for it* 

...ADHD/ADD! 

Det er derfor jeg inderlig håper at du fortsetter å lese videre nå.

Slik jeg kanskje kan ha nevnt før, føler jeg at veldig mye av det jeg oppdager ved meg selv, når det kommer til diagnoser osv, ser ut til å flette seg inn i hverandre like en vill klatreplante uten oppsyn og oppfølging. De infiltrerer hverandre. Men det er nok bare enda en bekreftelse på det faktum at psyke og det fysiske henger sammen i en hårfin balanse.

Du har sikkert lest artikler om hvordan voksne og barn har blitt kvitt symptomene på ADHD/ADD, eller minsket dem betraktelig, ved å endre kosthold? Vel, med LGS, kan det se ut til at jeg må stemme i den teorien. De av oss som får diagnosen ADHD/ADD, sliter som oftest med slike ting som konsentrasjonsproblemer og dårlig hukommelse, uro, humørsvingninger, kanskje litt søvnløshet (og/eller vansker med å sovne i det hele tatt), hyperaktivitet, m.m. Dette er også symptomer på LGS, såklart i tillegg til en lang liste med andre ting.

Noe som er enda mere interessant, iallefall for meg, er at følgende sykdommer/belastninger er knyttet mot LGS: Fibromyalgi, ME (kronisk utmattelsessyndrom), IBS, depresjon, hodepine/migrene, og såklart ADHD/ADD.

En av de mange grunnene til at man får LGS er blant annet kronisk stress. (Her er det såklart også en lang, lang liste med grunner, men jeg velger å trekke frem denne ene nå, for å holde meg til temaet).

Jeg tror de fleste som har ADHD/ADD kan føle at de sliter med kronisk stress. Man har gjerne lagt til seg uvaner/egenskaper som blant annet skippertak og multitasking, man sliter mye med tidsperspektivet og stresser fra det ene stedet til det andre, gjerne bare for å komme for sent dit man helst burde kommet presis. Man har tusenvis av ideer på samme tid, og tankekaos oppi hodet som slettes ikke gjør det lettere for en. Man stresser gjerne i hodet også. Og når man prøver å sette ut til livet alle de prosjektene man har oppi hodet sitt, får man virkelig noe å stresse med. For ikke å snakke om hvordan man skal klare å få til hverdagen..

Her kommer faktisk også PTSD inn i bildet. Med Posttraumatisk Stresslidelse går man i en evig "fight-or-flight"modus, noe som også kjennes som stress for kroppen. Kvantemedisineren kunne fastslå at jeg hadde ekstremt høye verdier av adrenalin og kortisol, to hormoner som setter kroppen i en slags stresset tilstand slik at man er parat til å takle den faren man står ovenfor, og kan enten kjempe eller flykte. Det er ikke bra for kroppen å oppleve slike høye verdier av disse hormonene over tid. Faren for å utvikle blant annet diabetes er stor.

Dette her faller sammen med det mine veiledere har sagt til meg lenge, og som de fortsatt prøver å få meg til å forstå: jeg må roe ned. Finne ro i kropp og sinn, og trene meg opp en mindfullness. Jeg må også få profjonell hjelp til å takle traumene jeg har opplevd, -men det er en helt annen historie.

Nå føler jeg at jeg står ovenfor en enda større utfordring. Iallefall føler JEG at den utfordringen er større. Jeg må endre kostholdet mitt fullstendig og prøve å finne ut hva det er kroppen min ikke tåler.

Bare det at jeg har blitt gjort klar over at jeg har LGS, og at jeg har fått den informasjonen jeg trengte om det, har gjort at jeg nå har blitt mere obs på hvordan kroppen min reagerer når jeg spiser forskjellige ting. Jeg har lenge kjent hvordan jeg får en fysisk forværret situasjon når jeg f eks putter i meg smågodt (surt, salt, syrlig, -mine favoritter..). Etter bare én liten godbit, kjennes det som om at hele blodomløpet mitt forvandles til tjukk, svart tjære, det verker i kroppen, og jeg blir brått deprimert. Drikker jeg en drink (alkohol) med sprit/vodka i, kjennes det som gift som sprer seg i kroppen min, samtidig som det også begynner å verke i alt av muskler og ledd.

De siste ukene har jeg opplevd hvordan kroppen min reagerer når jeg spiser egg og bacon, og karbonader også. Jeg trodde proteiner fra en god ting, men nå når jeg lytter til kroppen min og det den har å si, viser det seg at jeg tydeligvis ikke tåler proteiner særlig bra. Jeg blir fullstendig utmattet rett etter å ha spist noe slikt, etterfulgt av å ligge rett ut med muskelsmerter og følelsen av at det er en pågående krig inni kroppen min. Jeg trenger masse søvn, og noen ganger får jeg ekstreme magesmerter etterpå.

Som du nå skjønner, kan jeg derfor nå legge ett par tema til i min blogg: temaene matintoleranse og endring av kosthold. Dette er ting jeg ikke har greie på. Derfor ønsker jeg å spørre DEG om du har noen erfaringer med noe av dette? Og om du kanskje har noen tips til meg ang ett sundt kosthold, evnt oppskrifter du vil dele? Kjenner du noen som har blitt symptomfri fra ADHD/ADD, eller noen av de andre tilstandene jeg hittil har nevnt, ved å endre kosthold?

Hører veldig gjerne fra deg!

(Mere utfyllende innlegg om hormonell ubalanse og LGS kommer senere)

Fullstendig avslappet

Hvor ofte føler du deg fullstendig avslappet? Så avslappet at hele kroppen din er helt slapp i alle lemmer og du virkelig kjenner tyngdekraften presse deg ned i madrassen, hodet ned i den herlige puta, og at dyna hviler oppå deg, varmt og tungt?

Før var dette noe jeg opplevde kun når jeg våknet om morgenen. Først da hadde kroppen min oppnådd en slik fullstendig avslappenhet at jeg endelig var tung og varm i kroppen og kunne føle meg fyllt med den etterlengtede roen. Det er ikke rart at jeg hatet å stå opp!

Jeg kunne også en veldig sjelden gang oppleve noe av det samme dersom jeg hadde sovnet i en solariumsseng. Da hendte det at jeg våknet med en merkelig følelse av at kroppen min var "vekk", og at "jeg" bare var ett hode, eller noe som tok plass i ett hode. Da jeg prøvde å forklare dette til folk, fikk jeg bare rare blikk. Kanskje det kan være fordi det å være avslappet var noe helt normalt for dem, mens for meg så var det så nytt og uvant at jeg faktisk slet med å sette de rette ordene på det?

I det siste har jeg latt avslapnining bli en del av hverdagen min. På kurbadet lærer man seg avspenning. I yoga er det mye av det samme. Vi leser masse om mindfullness i tillegg.
"Legg deg ned i fredelige omgivelser, slapp helt av i hele kroppen og vær i nuet."

Med ADHD eller ADD er det ikke lett. I en hektisk hverdag er det heller ikke lett, og dersom man er kronisk stressa i tillegg, er det iallefall IKKE lett. Men dersom man aldri gjør det, setter stresset seg i kroppen, og man utvikler andre plager som derigjen gir utslag i andre plager. Slikt som f eks fibromyalgi og ME.

I det siste har jeg fått vite at jeg sansynligvis også har PTSD (Posttraumantisk Stresslidelse). Psykologen har ikke fastslått det som en diagnose siden jeg "allerede har en ADHD-diagnose", og det kan jeg forsåvidt forstå, siden det er diverse likheter mellom de to. Men fakta er at jeg scorer enormt høyt på skalaen ang PTSD, og derfor har jeg på en måte fått lov til å legge den til i bøtta av "diagnoser" og forklaringer på hvorfor jeg er som jeg er.

PTSD er en lidelse som utvikler seg som følge av at man har opplevd traumatiske ting (se linken ovenfor for mere informasjon). Disse traumatiske tingene kan det hende man gjenopplever i form av flashbacks, og man gjør gjerne hva som helst for å unngå at det skal skje. I mitt tilfelle sliter jeg mye  med katastrofetanker. Det er helt vanlig at man går med konstant eller mye frykt, og frykten/angsten kan gjennomsyre hele dagen og hele hverdagen til den personen som har det. Det ødelegger mye for det sosiale og det kan være utrolig vanskelig å fungere i arbeidslivet i tillegg.

Når vi opplever frykt gjør kroppen seg klar til "fight-or-flight", og for å gjøre kroppen BEREDT til dette, setter den igang en masse prosesser som ikke er bra for oss dersom det går over for lang tid.

En av tingene som fasinerer meg litt nå om dagen, er dette med blodsukkernivåene under en slikt "fight-or-flight"tilstand. Jeg husker så godt at ernæringsterapeuten ikke kunne forstå hvorfor mitt nivå ALLTID var så høyt, og at det ikke sank ned til normale nivå før og etter ett måltid. Nå vet jeg at det høye blodsukkeret er ett resultat av at kroppen prøver å gjøre meg parat til "fight-or-flight". Men jeg vet også at det ikke er bra for meg, -mange med PTSD står i fare for å utvikle sukkersyke/diabetes av den grunn. Så det blir min oppgave å gjøre noe med frykten.

Det at psykologen kom inn på sporet PTSD gjorde at jeg også kunne forstå hvorfor jeg alltid er så sliten, utmattet og kraftløs i kroppen. Når kroppen alltid er parat/beredt, er den også konstant anspent. Det blir som en gummistrikk som står i spenn over unormalt lang tid, -til slutt vil den ryke av utmattelse, akkkurat slik vi mennesker "treffer veggen".  Igjen blir det min oppgave å gjøre noe med frykten, slik at jeg kan roe ned og la kroppen få den roen den trenger.

Jeg måtte gjennom en liten prosess for å forstå HVA det var jeg fryktet. Det er to eksakte hendelser jeg kan peke på som traumatiserte livet mitt; jeg har blitt truet på livet, og levd med dødsangst over lang tid, og jeg har opplevd pedofili. Men jeg fant ut, til min store overraskelse, at jeg faktisk også går med en konstant frykt for min egen mann i tillegg. Så ikke bare frykter jeg at mine kjære skal bli drept, kidnappet, voldtatt og misbrukt, eller at jeg selv skal oppleve det, -jeg frykter også enhver reaksjon fra mannen min som kan skremme meg igjen, -og går på tå-hev for å unngå nettopp det.

Jeg har måttet gå i meg selv for å forstå hva jeg kunne gjøre med alt dette. Første innskytelse fra psykologen var at jeg måtte komme meg VEKK fra situasjonen for å kunne gjøre noe med det. Men jeg slet virkelig med tanken om å gå ut at dette forholdet. Samtidig hadde jeg kommet til det punktet at jeg faktisk tenkte at "dette er ikke noe jeg ønsker å fortsette å leve med. Nå vet jeg grunnen til hvorfor jeg er så sliten og kraftsløs, og da må jeg gjøre noe med det. " Jeg begynte faktisk å gjøre meg beredt mentalt på å eventuelt måtte flytte fra ham.

Heldigvis innså jeg ganske raskt at jeg trossalt sliter med høysensitivitet også. Som en sterkt sensitiv person, kan det fort bli litt feiltolkninger av andre personer. Jeg har alltid analysert folk opp og ned, og tatt inn alt av tegn og stimuli for å se en helthet i situasjoner. Mannen min har skremt meg noen ganger, ikke ved bruk av vold, med med sitt store ytre, sin sterke stemme og de svarte øynene. Jeg analyserer alt ved ham hele tiden; kroppssholdning og kroppsspråk, mimikk og stemmebruk, hva han sier og hvordan han sier det, osv. Jeg kan starte med å være redd for han helt fra morgenen av. Leter han etter klær og han lukker skuffene litt raskt og hardt, kjenner jeg at det stikker i magen min av angst fordi jeg er redd han skal klikke pga at ett eller annet plagg mangler i nettopp den skuffen, nettopp den morgenen. Det har skjedd før. Derfor tror jeg at det skal skje hver gang.

Det er her jeg har noe å jobbe med. Jeg er nødt til å innse at det som har skjedd før, nødvendigvis ikke behøver å skje igjen. Jeg må også lære meg å kommunisere bedre, (og det må han også), og eksempelsvis si at "når du reagerer slik, føler jeg det slik og sånn". Vi har allerede hatt noen samtaler som har vært ganske interessante. Vi er jo på helt forskjellige planeter!

Jeg kjenner at jeg er mindre anspent i kroppen nå som jeg vet hva jeg har å jobbe med. Jeg øver meg også på å puste riktig, med magen, og legger opp dagen slik at jeg kan unngå stress.

Kort sagt så sørger jeg for å være fullstendig avslappet noen ganger om dagen. Og da kan det hende at det er puta og senga som må til. Skitt la gå! Gi kroppen det den trenger, så spiller den på lag!

Litt endringer i hverdagen

Noen små endringer i tilværelsen

I det siste har jeg vært veldig vinglete ang spørsmålet om hvor mye jeg skal skrive om meg selv på min offisielle nettside (en annen enn denne bloggen). Jeg har alltid vært veldig åpen om hva jeg sliter med, og har trassig "blottet meg" i lang tid, trass i at mange har advart meg mot å være så åpen som det jeg er. Jeg har gjort det fordi jeg føler at det er riktig å vise hvem man er og samtidig signalisere til andre med samme problemer at man likevel er ett ressurssterkt menneske med mye å by på.

Men nå har jeg gått en stund og følt meg overvåket av diverse instanser, og det resulterte til slutt med at det ble mere viktig for meg å være litt mere "hemmelig" om meg selv.
I tillegg så er jo min offisielle nettside ett sted der jeg profilerer meg som profesjonell frilans, -og den burde holdes profesjonell. Jeg er riktignok ikke i stand til å ta på meg jobber her og nå, men jeg har satt igang prosessen med å gjøre ting litt mere riktig denne gangen, og vil nå forsøke å være mindre privat offentlig. Det tok litt tid å rydde opp i alle innleggene, men endelig er nettsiden min nærmest ribbet for ting som har med adhd, høysensitivitet og helse å gjøre. Det føles merkelig.

Dermed blåser jeg nok en gang støvet av denne bloggen, for jeg vil forhåpentligvis blogge litt oftere fremover om det jeg tenker på nå. Jeg har trossalt fortsatt ett sterkt behov for å dele det jeg sliter med med andre som kanskje har det likt. Jeg finner mye glede å kanskje nå ut til andre likesinnede, og jeg syns det er veldig stas når jeg får en mail fra noen som har kjent seg igjen i det jeg skriver om. Så ikke vær redd for å ta kontakt hvis du har noe på hjertet!

I tillegg til å bli mere privat på min offisielle nettside, har jeg også deaktivert både den private og den offisielle Facebook-profilen min. Den offisielle (der jeg profilerte meg som frilans) deaktiverte jeg først, fordi jeg (som sagt) føler at jeg blir holdt øye med. Hvert lille innlegg på den profilen, ville signalisere "arbeidsevne" ovenfor NAV, enda jeg slettes ikke har noen slik evne her og nå. Og Gud forby om jeg skulle tjene penger på det jeg gjorde også... Så dermed ble siden skjult for allmennheten, og jeg gikk med verkende hjerte helt frem til jeg en dag følte at jeg også ville deaktivere den private kontoen. Jeg kom frem til at dersom mine venner og bekjente blir forvirra over statusoppdateringene mine, som jo er ganske varierte (verdensmester eller ett null, lykkelig eller deprimert, full av energi eller fullstendig ødelagt), så kan jeg tenke meg at NAV også ville blitt rimelig forvirret dersom de sjekket profilen min. Jeg trenger ikke det, og jeg orker ikke tanken på å bli overvåket. Det er dessuten veldig slitsomt å måtte vokte hvert ord man skriver på den måten.

I tillegg til dette, blir jeg også sliten av selve Facebook. Det gir meg rett og slett ingenting, det å sitte der å scrolle opp og ned på andres statuser, enda det føles kjempeviktig. Det er akkurat som om at jeg håper det skal skje noe veldig spennende på FB hver gang jeg logger på, men det ender heller opp med at jeg har sittet og bladd opp og ned i flere timer uten å ha lest eller sett noe som helst interessant, og etterpå er jeg bare skuffa og irritert over å ha kastet bort tiden på TULL. Samtidig har unga mine fått null eller liten oppmerksomhet fra meg, og jeg har forsømt andre ting som kunne vært viktig å gjøre.

Det er også litt stressende at alle andre ser ut til å ha det så bra i sine statusoppdateringer på FB, mens for meg er alt bare fullstendig kaos. Jeg sliter også med det at jeg føler jeg må DELE alt som skjer, og det er faktisk bare enda ett stressmoment!

Jeg er ikke alene om å deaktivere/slette meg fra FB. Jeg har 4 venner som har gjort det samme, alle innen veldig kort tid. Vi nyter å leve uten. :) Jeg har faktisk begynt å skrive MAIL igjen, og det er mye mere koselig spør du meg. Nå er jeg ikke lenger en i mengden. Jeg er en person som blir kontaktet fordi jeg er ønsket, og ikke bare fordi jeg er så lett tilgjengelig på FB. Skal noen ha tak i meg nå, må de maile meg eller bruke telefonen, men aller helst stikke innom meg. Akkurat som i "gamle dager". Det er virkelig å anbefale!

Det er forresten litt merkelig å oppleve at ingen har lagt merke til at vennene mine og jeg forsvant fra FB. Det sier litt om hvor liten del vi er av den store mengden...!

Hverdagens realitet

Sommerferien er over, og jeg fikk nærmest sjokk da skolen begynte igjen. Mine FBvenner kunne oppdatere statusene sine med hvor flinke de hadde vært til å handle inn klær og bokbind til skolestart, og fortalte stolt at alt var klart til den første skoledagen. Jeg derimot hadde ikke så mye som en liten fjert klar. Første skoledag kom nesten like overraskende på meg som det gjør hvert år, og unga mine hadde ikke engang regntøy før to uker etter at skolen var igang. Men bokbind kjøpte jeg samme dagen som de kom hjem med bøker, og jeg har vært riktig så flink til å sette på bøkene med en gang de ankom huset. Tusenlappene fløy da jeg begynte å handle de klærne og skoa barna trengte, så nå er jeg blakk som er kirkerotte.

NAV har satt meg i ett jobbsøkersystem, og de tar det ganske så rolig med meg. Takk og pris. Jeg opplever å bli sett og hørt nå, og det var jammen på tide. Jeg er kjempetakknemlig for å ha havnet der jeg er nå, og ville ikke ønsket det anderledes. Jeg har også vært så heldig å få akkurat de rette personene som saksbehandlere, kvinner som både SÅ og FORSTOD meg allerede ved første øyekast.  Forsiktig og rolig leder den nye saksbehandleren meg i rette retningen, og jeg forsøker å holde balansen oppi det hele. For det skal ikke mye til før jeg går i veggen med ett smell igjen. Det har skjedd opptil flere ganger siden jeg startet hos dem. Det er både merkelig og litt ydmykende å se at ett så minimalt program kan slite meg såpass ut, men det er dessverre realiteten her og nå. Jeg er heldig som er i ett system som likevel tar vare på meg. I mange andre land hadde jeg ikke hatt noe valg, og måtte ha jobbet uansett hva som feilte meg. Vi er igrunn veldig priviligerte i Norge, og det tenker vi for skjelden på!

Vi har fått oss valp denne sommeren. Så nå har vi to hunder i den lille leiligheten.. Jeg må innrømme at det er slitsomt. Jeg har fortsatt dager der jeg ligger rett ut, nærmest kraftløs, og da passer det heller dårlig å ha en valp som liker å tygge på alt hun ser, og som ennå ikke er stueren. Men det begynner å gå bedre nå.. Hun har endelig begynt å gå ned trappen når hun må på do (nr 2), men hun tisser ennå inne. (Hun satte seg ned og tisset nå nettopp! ARGH!). Hun har vært litt uheldig da og slitt med urinveisinfeksjon og nyrebekkenbetennelse, så hun er unnskyldt. Men nå er hun endelig frisk igjen og vi kan ikke skylde på dét lenger. Det er nå pottetreninga starter for alvor..:)


Hvordan klarer dere hverdagen? Syns du det er en utfordring, eller går ting glatt?

I´m back!

Sist gang jeg blogget her, skrev jeg at jeg ikke ville være anonym lenger, og delte link videre til nettstedet mitt hvor jeg fortsatte å blogge om ADHD og utfordringene jeg/vi har her i livet. Nå har jeg likevel ombestemt meg, og velger å blogge anonymt (iallefall anonym for dere som ikke allerede har rukket å se nettsiden min, hehe) her hver gang jeg trenger ett litt tyngre og dypere hjertesukk. Dette av den grunn at det blir litt vanskelig for meg når folk jeg kjenner refererer til mine blogginnlegg og prøver å analysere meg, når jeg selv ikke har klart å rydde opp i kaoset mitt på forhånd selv. Makes sense..?  Forhåpentligvis for noen.

Jeg er fortsatt en svært forvirra kvinne.. Jeg skulle så ønske at jeg visste hvordan man mestrer hverdagen når man er på det stedet i livet som jeg er nå. Jeg bare får det ikke til! Og jeg bruker masse energi på å prøve å finne ut hva det er som er "feil".

Forrige uke kom jeg over en avisartikkel som heter "Ingen takker deg for at du jobber deg syk". Selv om jeg har tenkt tanker i de baner før, så hjalp det meg masse å lese denne artikkelen. Det har trossalt veldig mye å si hvordan slike ting ordlegges, og når i livet man får informasjonen. Denne artikkelen ordla seg nettopp slik at jeg forstod en god del ting ang meg og min måte å jobbe på.

Når jeg har laget CV og søkt på jobber, har jeg alltid "solgt meg inn" med at jeg er rask og effektiv, fleksibel, nøyaktig og allsidig. Jeg hadde aldri trodd at nettopp DE egenskapene skulle gjøre ting vanskeligere for meg, men slik ble det. Den forrige jobben min f eks, var i utgangspunktet en stilling som resepsjonist, og ikke noe annet. Men siden jeg har mange kreative sider, ble jeg brukt for det det var verdt, og ganske raskt ballet det på seg med masse jobber jeg ikke klarte å gjennomføre, eller som forble halvgjort. Jeg fotograferte produkter (men ble aldri ferdig med det), jeg lagde nettside (og det mens jeg hele tiden ble forstyrret av andre ting, så det tok lang tid), jeg ble av og til sendt av gårde som budbil, eller for å hente kunder og/eller holde de med selskap, jeg dekket på lunch til de ansatte hver dag, osv osv. I ettertid ser jeg at jeg egentlig hadde mer enn nok med den stillingen jeg hadde; det å være resepsjonist. Det var egentlig bare dét jeg skulle gjøre, og det var mer enn nok. Hadde jeg klart å si nei til å ta alle de andre jobbene, hadde jeg kanskje hatt mere kapasitet til å takle den jobben jeg allerede hadde, og dermed også fungert bedre fordi jeg hadde klart å konsentrere meg om den, og ikke blitt så stresset at jeg begynte å slite med hukommelsen min.

En annen ting som gjør ting vanskelig for meg, er det at jeg er perfeksjonist og alltid ønsker å bli ferdig med det jeg holder på med. Der andre kan stoppe midt i en oppgave og gå hjem for dagen, gjør jeg alt jeg kan for å bli ferdig med det jeg holder på med, samtidig som jeg også forsøker å gjøre det perfekt. Når man da i tillegg sliter med dårlig konsentrasjon og kaos i hodet, og hele tiden blir forstyrret av den egentlige jobben sin (det å være tilgjengelig ved telefonen og svare på spørsmål), sier det seg selv at man blir stressa og til slutt sliten i jobben sin.

Det vonde nå er det at jeg vet jeg alltid gjorde en vanvittig god jobb, -men INGEN takker meg for det nå. Akkurat slik det kommer frem i artikkelen. Jeg var selvoppofrende, kreativ, allsidig, fleksibel, vanvittig effektiv, og leverte kun av toppkvalitet, -men den jobben jeg i utgangspunktet hadde blitt satt til, -det å være resepsjonist, fikk etterhvert lide fordi jeg begynte å slite med konsentrasjonen og hukommelsen.. Og da daglig leder spurte meg hva som skulle til for at jeg skulle bli bedre (helsemessig) igjen og klare å være på jobb, ante jeg ikke hva som var problemet. Nå kunne jeg svart at jeg burde få holde meg til det stillingsbeskrivelsen sa at jeg skulle gjøre. Problemet derimot er det at jeg hadde kjedet meg ihjel dersom det ble slik. Jeg er jo en kreativ sjel, og liker variasjon og litt hyppighet i det jeg driver med. Skulle jeg vært kun en resepsjonist hadde jeg kanskje dødd sakte inni meg. Men derigjen, så hadde jeg kanskje klart å bli i jobben min trass i at det var full stilling?

Noe annet jeg har innsett en av de siste ukene, er det at jeg kanskje kan tenke meg å bli truckfører. Ironisk nok. Jeg har aldri sett for meg noe slikt før, men jeg kom plutselig til å tenke på den gangen jeg var innom ett stort lager for å hente noen skisko som G-sport ikke hadde hatt inne i rette str til meg. Jeg ble stående på det digre lageret og se på noen unge jenter som kjørte hver sin truck rundt i den gigantiske hallen, men sjekklistene sine å forholde seg til, og hodetelefoner i øra. Det så både morsomt og avslappende ut på samme tid, -da avslappende fordi de hadde én enkel greie å forholde seg til, nemlig det å plukke de varene som stod på lista, i tillegg til at de var litt "for seg selv" i sin egen lille verden, med hodetelefonene på øra og hver sin truck. De behøver ikke forholde seg til innringere, yte kundeservice, stresse seg ihjel med masse andre jobber. De har en enkel ting å gjøre, og det er å hente varene.

Kanskje jeg kunne passet til noe slikt. Det finnes ikke kreativt, men kanskje det er nettopp det jeg trenger; en jobb som er nærmest mekanisk eller zombieaktig, slik at jeg ikke sliter meg ut oppi hodet eller må yte noe spesielt og komme på noe nytt hele tiden? En jobb jeg bare utfører slik at jeg har energi til over til å være kreativ i fritiden min?

Jeg vet ikke helt ennå jeg. Jeg var iallefall hos legen min idag og han søker meg inn på DPS slik at jeg får snakke med noen som kan kognitiv terapi. Kanskje de kan hjelpe meg i rette retningen? Håper det....

Er du høysensitiv?

Hallo!

Nå er det jammen lenge siden jeg har vært innom bloggen min og skrevet innlegg. Det er litt fordi jeg ikke føler at jeg har truffet så mange med lignende problemer via bloggen, men mest fordi jeg stort sett har blitt spammet endel av sex-fikserte folk. Jeg innså etterhvert at det kunne ha en sammenheng med navnet på bloggen: "Nakne følelser. Livet med ADHD." Sansynligvis har ordet "nakne" trukket endel spammere.. Så nå har jeg endret navnet til kun "Livet med ADHD", og håper at de med det slutter å sende meg slibrige kommentarer med linker til tvilsomme steder.

Det som fikk meg til å skrive ett innlegg nå, er egentlig det at jeg har fått respons fra en person som gjenkjenner seg i det jeg skriver. Det fikk meg til å håpe at det kanskje er en grunn til å blogge likevel. Og da vil jeg veldig gjerne fortelle dere om det nyeste jeg har funnet ut, -ett veldig stort skritt mot større selvinnsikt for meg.

Jeg har nemlig funnet ut at jeg er høysensitiv.

Har du hørt dette uttrykket før? Det er ikke lenge siden media skrev om boken "Særlig Sensitiv", som tar for seg nettopp dette med høysensitivitet. Selv visste jeg hverken om boken, eller begrepet, men en annen høysensitiv person så tvert igjennom meg og anbefalte meg å lese boken, og jeg ble sjokkert over det som møtte meg av forståelse fra forfatteren Elaine N. Aron. Det er akkurat som om boken er skrevet om meg og til meg.

Ta en titt på denne testen, for å finne ut om du er høysensitiv. Dersom du scorer på 14 eller flere av spørsmålene, er det stor sansynlighet for at du er høysensitiv, og da vil jeg virkelig anbefale deg å lese boken. Jeg har lagt link til boken til høyre her i bloggen min. Jeg har også linket til nettsiden www.hsperson.no slik at du kan finne mere info der. (Den opprinnelige siden heter hsperson.com)

Selv ser jeg utrolig mange likhetstrekk mellom ADHD og høysensitivitet. Men jeg er likevel ikke sikker på at alle med ADHD er høysensitive. Jeg kan bare svare for meg selv, og bekrefte at jeg virkelig er høysensitiv. Etter å ha begynt på denne boken, kan jeg til og med undes litt over om jeg virkelig har ADHD, og om jeg kanskje bare er høysensitiv? Men det er ikke noe jeg kan danne meg en mening om ennå, for det er fortsatt så mye interessant å lese i boken. Og siden jeg reagerer positivt på medisineringen, har jeg fortsatt troen på at ADHD er en reel diagnose, og en tilstand som kan påvises vitenskapelig ved å se på frontallappen i hjernen vår.

Men likevel, her er noen av de tingene jeg lenge har forbundet med ADHD, som også er en del av det å være høysensitiv:

-jeg legger merke til små, subtile ting rundt meg, gjerne så ille at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet
-jeg er svært tankefull, tenker for mye over det meste, føler sterkt og reagerer sterkt
-jeg tåler ikke mye lyder eller støy
-jeg blir veldig stressa av andre stressa folk, over samfunnet og over alt jeg skulle ha gjort
-jeg blir stressa av å ha mye å gjøre hvis det må utføres raskt
-jeg blir irritert når andre vil ha meg til å gjøre for mange ting på en gang
-jeg forsøker alltid hardt å unngå å gjøre feil eller glemme ting, men mislykkes gjerne likevel
-jeg føler meg ubehagelig overstimulert når mye skjer rundt meg
-jeg er svært kreativ og nyter forskjellige typer kunst (fotografi, symbolikk, tekster)
-jeg er svært forutinntatt, har gjennomtenkt enhver situasjon og allerede bekymret meg over det meste som kan skje i enhver situasjon, og prøver å prioritere livet mitt slik at jeg unngår slike vonde situasjoner
-når jeg må konkurrere eller når noen ser på meg gjøre en oppgave, blir jeg så nervøs at jeg gjør den dårligere enn jeg ellers ville ha gjort
-da jeg var liten mente folk at jeg var sjenert

Resten av testen jeg linket til ovenfor treffer den høysensitive personen i meg med ett digert smell. Da jeg begynte å lese boken, kunne jeg etterhvert også forstå lettere hvorfor jeg har blitt utmattet og sliter med fibromyalgi. Som det står på side 71 i boken "Særlig Sensitiv":

"..Kroppen gjør opprør mot alt presset, og signaliserer ubehag. Som svar finner vi nye måter å stive den opp på eller vi gir den medisiner slik at den tier. Da får vi kroniske stressymptomer, som fordøyelsesproblemer, muskelspenninger, konstant tretthet, søvnløshet eller migrene. Eller vi ender opp med ett svekket immunsystem og blir dermed mer mottakelige for sykdom."

Kan du se hvor jeg vil hen?

Slik jeg tenker det, har vi med ADHD lettere for å få utmattelsessyndrom eller fibromyalgi (som jeg jo selv sliter med), nettopp fordi vi stresser så utrolig mye, både i kropp og sinn. Samfunnet forventer det samme av oss som av alle andre. Vi påvirkes av press fra samfunnet, media, venner og kjente, jobb og kultur, -alt og alle forteller oss hva vi burde få til. Men med ADHD er det ikke så lett å få til alt dette, fordi vi har kaos i hodet. Vi kan slite med problemer som mangel på tidsbegrep, problemer med å huske tilbake i tid, problemer med å tenke konsekvenser, problemer med konsentrasjon og dermed også læreevne på skolebenken, -og konstante impulser med kreative ideer vi bare "må" gjennomføre med en gang. Der igjen hender det av vi ikke klarer å oppnå alt det vi ønsker å få gjort, eller mister motivasjonen til å gjøre det vi har utbasunert at vi skulle gjøre, eller at vi sliter med å holde på motivasjonen til å gjennomføre det vi har blitt satt til å gjøre...
Vi ønsker også så mye ut av oss selv, og ønsker å bidra med våre kreative egenskaper, men skjønner som regel for sent at vi ikke kan klare å rekke over alt det vi har satt igang og påbegynt ikevel. Vi er gjerne overalt hele tiden, alltid med mange baller i luften. Ett godt eksempel kan være når vi skal gjøre husarbeid, -vi gjør det ikke systematisk og med ro, -men svært så usystematisk, gjerne i skippertak, mens vi multitasker og vimser rundt i huset med forskjellige oppgaver hele tiden. Jeg tenker ofte at jeg føler meg som en kineskisk tallerken-sjonglerer, de som får tallerkner til å spinne rundt på lange pinner. De må hele tiden bort og rotere pinnene under alle tallerkene for å holde de i gang (se link her).. På samme måten føler jeg at jeg hele tiden roterer forskjellige tanker og gjøremål, men forskjellen fra meg og de som sjonglerer, er at jeg ikke klarer å holde spinningen igang og mislykkes. For ett stress, og for ett nederlag!

Jeg vet ikke om du føler at din ADHD har gjort at du har blitt utbrent. Det kan godt hende at du er blant de som klarer hverdagen ganske bra, fordi du kanskje har funnet din plass i samfunnet og fungerer der. Men for meg er det iallefall blitt en sannhet at jeg har blitt utbrent av min ADHD. Og nå innser jeg at jeg er høysensitiv også. Jeg er "mer mottakelig for inntrykk enn mange andre fordi jeg har ett mer finfølende nervesystem". "Jeg har stor fantasi og livlige drømmer. Jeg reagerer ofte mer enn andre på støy og rot. Jeg blir lett overveldet av følelser."

Kjenner du deg igjen?

Har du store problemer med å balansere gjøremål og hverdagen din, og du unner kroppen for lite hvile? Har du veldig sterk samvittighet, er veldig pliktoppfyllende og perfeksjonistisk med det du gjør? Føler du at du har kaos i følelsene dine, eller har du problemer med å skille mellom hva du liker og ikke liker, og hvordan du skal reagere på det?

Les gjerne boken. Kanskje den kan være til stor hjelp for deg også. Eller kanskje du har ett barn som er høysensitiv. Det tror jeg at jeg har, og det er godt å få litt veiledning om hvordan jeg kan gjøre livet enklere for han.

Bak i boken er det også følgende info som jeg skal se nærmere på selv:

"Podium holder arbeidsmarkedskurs for høysensitive. Du finner mer informasjon her: www.podium.no og www.smartkarriere.no"

Håper det kan være til hjelp for noen!:)