Litt endringer i hverdagen

Noen små endringer i tilværelsen

I det siste har jeg vært veldig vinglete ang spørsmålet om hvor mye jeg skal skrive om meg selv på min offisielle nettside (en annen enn denne bloggen). Jeg har alltid vært veldig åpen om hva jeg sliter med, og har trassig "blottet meg" i lang tid, trass i at mange har advart meg mot å være så åpen som det jeg er. Jeg har gjort det fordi jeg føler at det er riktig å vise hvem man er og samtidig signalisere til andre med samme problemer at man likevel er ett ressurssterkt menneske med mye å by på.

Men nå har jeg gått en stund og følt meg overvåket av diverse instanser, og det resulterte til slutt med at det ble mere viktig for meg å være litt mere "hemmelig" om meg selv.
I tillegg så er jo min offisielle nettside ett sted der jeg profilerer meg som profesjonell frilans, -og den burde holdes profesjonell. Jeg er riktignok ikke i stand til å ta på meg jobber her og nå, men jeg har satt igang prosessen med å gjøre ting litt mere riktig denne gangen, og vil nå forsøke å være mindre privat offentlig. Det tok litt tid å rydde opp i alle innleggene, men endelig er nettsiden min nærmest ribbet for ting som har med adhd, høysensitivitet og helse å gjøre. Det føles merkelig.

Dermed blåser jeg nok en gang støvet av denne bloggen, for jeg vil forhåpentligvis blogge litt oftere fremover om det jeg tenker på nå. Jeg har trossalt fortsatt ett sterkt behov for å dele det jeg sliter med med andre som kanskje har det likt. Jeg finner mye glede å kanskje nå ut til andre likesinnede, og jeg syns det er veldig stas når jeg får en mail fra noen som har kjent seg igjen i det jeg skriver om. Så ikke vær redd for å ta kontakt hvis du har noe på hjertet!

I tillegg til å bli mere privat på min offisielle nettside, har jeg også deaktivert både den private og den offisielle Facebook-profilen min. Den offisielle (der jeg profilerte meg som frilans) deaktiverte jeg først, fordi jeg (som sagt) føler at jeg blir holdt øye med. Hvert lille innlegg på den profilen, ville signalisere "arbeidsevne" ovenfor NAV, enda jeg slettes ikke har noen slik evne her og nå. Og Gud forby om jeg skulle tjene penger på det jeg gjorde også... Så dermed ble siden skjult for allmennheten, og jeg gikk med verkende hjerte helt frem til jeg en dag følte at jeg også ville deaktivere den private kontoen. Jeg kom frem til at dersom mine venner og bekjente blir forvirra over statusoppdateringene mine, som jo er ganske varierte (verdensmester eller ett null, lykkelig eller deprimert, full av energi eller fullstendig ødelagt), så kan jeg tenke meg at NAV også ville blitt rimelig forvirret dersom de sjekket profilen min. Jeg trenger ikke det, og jeg orker ikke tanken på å bli overvåket. Det er dessuten veldig slitsomt å måtte vokte hvert ord man skriver på den måten.

I tillegg til dette, blir jeg også sliten av selve Facebook. Det gir meg rett og slett ingenting, det å sitte der å scrolle opp og ned på andres statuser, enda det føles kjempeviktig. Det er akkurat som om at jeg håper det skal skje noe veldig spennende på FB hver gang jeg logger på, men det ender heller opp med at jeg har sittet og bladd opp og ned i flere timer uten å ha lest eller sett noe som helst interessant, og etterpå er jeg bare skuffa og irritert over å ha kastet bort tiden på TULL. Samtidig har unga mine fått null eller liten oppmerksomhet fra meg, og jeg har forsømt andre ting som kunne vært viktig å gjøre.

Det er også litt stressende at alle andre ser ut til å ha det så bra i sine statusoppdateringer på FB, mens for meg er alt bare fullstendig kaos. Jeg sliter også med det at jeg føler jeg må DELE alt som skjer, og det er faktisk bare enda ett stressmoment!

Jeg er ikke alene om å deaktivere/slette meg fra FB. Jeg har 4 venner som har gjort det samme, alle innen veldig kort tid. Vi nyter å leve uten. :) Jeg har faktisk begynt å skrive MAIL igjen, og det er mye mere koselig spør du meg. Nå er jeg ikke lenger en i mengden. Jeg er en person som blir kontaktet fordi jeg er ønsket, og ikke bare fordi jeg er så lett tilgjengelig på FB. Skal noen ha tak i meg nå, må de maile meg eller bruke telefonen, men aller helst stikke innom meg. Akkurat som i "gamle dager". Det er virkelig å anbefale!

Det er forresten litt merkelig å oppleve at ingen har lagt merke til at vennene mine og jeg forsvant fra FB. Det sier litt om hvor liten del vi er av den store mengden...!

Hverdagens realitet

Sommerferien er over, og jeg fikk nærmest sjokk da skolen begynte igjen. Mine FBvenner kunne oppdatere statusene sine med hvor flinke de hadde vært til å handle inn klær og bokbind til skolestart, og fortalte stolt at alt var klart til den første skoledagen. Jeg derimot hadde ikke så mye som en liten fjert klar. Første skoledag kom nesten like overraskende på meg som det gjør hvert år, og unga mine hadde ikke engang regntøy før to uker etter at skolen var igang. Men bokbind kjøpte jeg samme dagen som de kom hjem med bøker, og jeg har vært riktig så flink til å sette på bøkene med en gang de ankom huset. Tusenlappene fløy da jeg begynte å handle de klærne og skoa barna trengte, så nå er jeg blakk som er kirkerotte.

NAV har satt meg i ett jobbsøkersystem, og de tar det ganske så rolig med meg. Takk og pris. Jeg opplever å bli sett og hørt nå, og det var jammen på tide. Jeg er kjempetakknemlig for å ha havnet der jeg er nå, og ville ikke ønsket det anderledes. Jeg har også vært så heldig å få akkurat de rette personene som saksbehandlere, kvinner som både SÅ og FORSTOD meg allerede ved første øyekast.  Forsiktig og rolig leder den nye saksbehandleren meg i rette retningen, og jeg forsøker å holde balansen oppi det hele. For det skal ikke mye til før jeg går i veggen med ett smell igjen. Det har skjedd opptil flere ganger siden jeg startet hos dem. Det er både merkelig og litt ydmykende å se at ett så minimalt program kan slite meg såpass ut, men det er dessverre realiteten her og nå. Jeg er heldig som er i ett system som likevel tar vare på meg. I mange andre land hadde jeg ikke hatt noe valg, og måtte ha jobbet uansett hva som feilte meg. Vi er igrunn veldig priviligerte i Norge, og det tenker vi for skjelden på!

Vi har fått oss valp denne sommeren. Så nå har vi to hunder i den lille leiligheten.. Jeg må innrømme at det er slitsomt. Jeg har fortsatt dager der jeg ligger rett ut, nærmest kraftløs, og da passer det heller dårlig å ha en valp som liker å tygge på alt hun ser, og som ennå ikke er stueren. Men det begynner å gå bedre nå.. Hun har endelig begynt å gå ned trappen når hun må på do (nr 2), men hun tisser ennå inne. (Hun satte seg ned og tisset nå nettopp! ARGH!). Hun har vært litt uheldig da og slitt med urinveisinfeksjon og nyrebekkenbetennelse, så hun er unnskyldt. Men nå er hun endelig frisk igjen og vi kan ikke skylde på dét lenger. Det er nå pottetreninga starter for alvor..:)


Hvordan klarer dere hverdagen? Syns du det er en utfordring, eller går ting glatt?