Fullstendig avslappet

Hvor ofte føler du deg fullstendig avslappet? Så avslappet at hele kroppen din er helt slapp i alle lemmer og du virkelig kjenner tyngdekraften presse deg ned i madrassen, hodet ned i den herlige puta, og at dyna hviler oppå deg, varmt og tungt?

Før var dette noe jeg opplevde kun når jeg våknet om morgenen. Først da hadde kroppen min oppnådd en slik fullstendig avslappenhet at jeg endelig var tung og varm i kroppen og kunne føle meg fyllt med den etterlengtede roen. Det er ikke rart at jeg hatet å stå opp!

Jeg kunne også en veldig sjelden gang oppleve noe av det samme dersom jeg hadde sovnet i en solariumsseng. Da hendte det at jeg våknet med en merkelig følelse av at kroppen min var "vekk", og at "jeg" bare var ett hode, eller noe som tok plass i ett hode. Da jeg prøvde å forklare dette til folk, fikk jeg bare rare blikk. Kanskje det kan være fordi det å være avslappet var noe helt normalt for dem, mens for meg så var det så nytt og uvant at jeg faktisk slet med å sette de rette ordene på det?

I det siste har jeg latt avslapnining bli en del av hverdagen min. På kurbadet lærer man seg avspenning. I yoga er det mye av det samme. Vi leser masse om mindfullness i tillegg.
"Legg deg ned i fredelige omgivelser, slapp helt av i hele kroppen og vær i nuet."

Med ADHD eller ADD er det ikke lett. I en hektisk hverdag er det heller ikke lett, og dersom man er kronisk stressa i tillegg, er det iallefall IKKE lett. Men dersom man aldri gjør det, setter stresset seg i kroppen, og man utvikler andre plager som derigjen gir utslag i andre plager. Slikt som f eks fibromyalgi og ME.

I det siste har jeg fått vite at jeg sansynligvis også har PTSD (Posttraumantisk Stresslidelse). Psykologen har ikke fastslått det som en diagnose siden jeg "allerede har en ADHD-diagnose", og det kan jeg forsåvidt forstå, siden det er diverse likheter mellom de to. Men fakta er at jeg scorer enormt høyt på skalaen ang PTSD, og derfor har jeg på en måte fått lov til å legge den til i bøtta av "diagnoser" og forklaringer på hvorfor jeg er som jeg er.

PTSD er en lidelse som utvikler seg som følge av at man har opplevd traumatiske ting (se linken ovenfor for mere informasjon). Disse traumatiske tingene kan det hende man gjenopplever i form av flashbacks, og man gjør gjerne hva som helst for å unngå at det skal skje. I mitt tilfelle sliter jeg mye  med katastrofetanker. Det er helt vanlig at man går med konstant eller mye frykt, og frykten/angsten kan gjennomsyre hele dagen og hele hverdagen til den personen som har det. Det ødelegger mye for det sosiale og det kan være utrolig vanskelig å fungere i arbeidslivet i tillegg.

Når vi opplever frykt gjør kroppen seg klar til "fight-or-flight", og for å gjøre kroppen BEREDT til dette, setter den igang en masse prosesser som ikke er bra for oss dersom det går over for lang tid.

En av tingene som fasinerer meg litt nå om dagen, er dette med blodsukkernivåene under en slikt "fight-or-flight"tilstand. Jeg husker så godt at ernæringsterapeuten ikke kunne forstå hvorfor mitt nivå ALLTID var så høyt, og at det ikke sank ned til normale nivå før og etter ett måltid. Nå vet jeg at det høye blodsukkeret er ett resultat av at kroppen prøver å gjøre meg parat til "fight-or-flight". Men jeg vet også at det ikke er bra for meg, -mange med PTSD står i fare for å utvikle sukkersyke/diabetes av den grunn. Så det blir min oppgave å gjøre noe med frykten.

Det at psykologen kom inn på sporet PTSD gjorde at jeg også kunne forstå hvorfor jeg alltid er så sliten, utmattet og kraftløs i kroppen. Når kroppen alltid er parat/beredt, er den også konstant anspent. Det blir som en gummistrikk som står i spenn over unormalt lang tid, -til slutt vil den ryke av utmattelse, akkkurat slik vi mennesker "treffer veggen".  Igjen blir det min oppgave å gjøre noe med frykten, slik at jeg kan roe ned og la kroppen få den roen den trenger.

Jeg måtte gjennom en liten prosess for å forstå HVA det var jeg fryktet. Det er to eksakte hendelser jeg kan peke på som traumatiserte livet mitt; jeg har blitt truet på livet, og levd med dødsangst over lang tid, og jeg har opplevd pedofili. Men jeg fant ut, til min store overraskelse, at jeg faktisk også går med en konstant frykt for min egen mann i tillegg. Så ikke bare frykter jeg at mine kjære skal bli drept, kidnappet, voldtatt og misbrukt, eller at jeg selv skal oppleve det, -jeg frykter også enhver reaksjon fra mannen min som kan skremme meg igjen, -og går på tå-hev for å unngå nettopp det.

Jeg har måttet gå i meg selv for å forstå hva jeg kunne gjøre med alt dette. Første innskytelse fra psykologen var at jeg måtte komme meg VEKK fra situasjonen for å kunne gjøre noe med det. Men jeg slet virkelig med tanken om å gå ut at dette forholdet. Samtidig hadde jeg kommet til det punktet at jeg faktisk tenkte at "dette er ikke noe jeg ønsker å fortsette å leve med. Nå vet jeg grunnen til hvorfor jeg er så sliten og kraftsløs, og da må jeg gjøre noe med det. " Jeg begynte faktisk å gjøre meg beredt mentalt på å eventuelt måtte flytte fra ham.

Heldigvis innså jeg ganske raskt at jeg trossalt sliter med høysensitivitet også. Som en sterkt sensitiv person, kan det fort bli litt feiltolkninger av andre personer. Jeg har alltid analysert folk opp og ned, og tatt inn alt av tegn og stimuli for å se en helthet i situasjoner. Mannen min har skremt meg noen ganger, ikke ved bruk av vold, med med sitt store ytre, sin sterke stemme og de svarte øynene. Jeg analyserer alt ved ham hele tiden; kroppssholdning og kroppsspråk, mimikk og stemmebruk, hva han sier og hvordan han sier det, osv. Jeg kan starte med å være redd for han helt fra morgenen av. Leter han etter klær og han lukker skuffene litt raskt og hardt, kjenner jeg at det stikker i magen min av angst fordi jeg er redd han skal klikke pga at ett eller annet plagg mangler i nettopp den skuffen, nettopp den morgenen. Det har skjedd før. Derfor tror jeg at det skal skje hver gang.

Det er her jeg har noe å jobbe med. Jeg er nødt til å innse at det som har skjedd før, nødvendigvis ikke behøver å skje igjen. Jeg må også lære meg å kommunisere bedre, (og det må han også), og eksempelsvis si at "når du reagerer slik, føler jeg det slik og sånn". Vi har allerede hatt noen samtaler som har vært ganske interessante. Vi er jo på helt forskjellige planeter!

Jeg kjenner at jeg er mindre anspent i kroppen nå som jeg vet hva jeg har å jobbe med. Jeg øver meg også på å puste riktig, med magen, og legger opp dagen slik at jeg kan unngå stress.

Kort sagt så sørger jeg for å være fullstendig avslappet noen ganger om dagen. Og da kan det hende at det er puta og senga som må til. Skitt la gå! Gi kroppen det den trenger, så spiller den på lag!