Ritalin eller ei...?

Da jeg fikk diagnosen ADD i 2009, ble jeg den lykkelige mottaker av Ritalin på resept; "løsningen" i pilleform. Det var iallefall det jeg trodde og håpet da. Disse pillene sluttet jeg derimot å bruke for langt over ett år siden, -men nå lurer jeg på om jeg burde starte igjen. Jeg har således havnet i ett av mine (periodiske) dillemma...

Som de fleste med ADHD eller ADD sikkert har erfart, kan det å finne rette dosering og rette medisinen "mot" ADHD/ADD i seg selv være ett dillemma, en periode med utprøvninger og eksperimentering, gjerne under oppfølging av lege eller psykolog. Selv fikk ikke noen oppfølging, med unntak av ett ark der det stod dosering i økende grad over en gitt periode.

Dette skjemaet tok nesten livet av meg. Jeg var på den tiden ganske deprimert, og etterhvert som dosen økte, ble jeg bortimot apatisk og totalt likegyldig. For første gang i mitt liv satt jeg med tanker som bare selvmordskandidater sitter med (iallefall etter min erfaring): "Alle har det bedre uten meg. Jeg gjør barna mine en tjeneste dersom jeg dør.". Dette var såklart ett resultat av at Ritalinen forsterket den sinnstemningen jeg allerede var i (en bivirkning), nemlig depresjon, -og dette er også en av grunnene til at den som setter diagnosen ser an pasienten før medisineringen, og helst tar slike ting med i betraktning. Jeg skal ikke klage over det her og nå, det at jeg ikke fikk noen oppfølging, men jeg vil bare få frem dét at denne hendelsen gjorde at jeg fikk en respekt (av den negative typen) for den slags type medisiner, og at jeg faktisk ble redd for å bruke de på feil måte.

Den første typen Ritalin jeg fikk, var de små, runde pillene. Jeg tror de var 10mg eller noe. De skulle jeg ta to av om morgenen (for å komme "opp" i dosen tidlig), én kl 12:00 og én kl 15:00. Det kan hende at ting landet litt for meg, men det jeg husker best, var følelsen av å dø sakte men sikkert følelsesmessig. Jeg har ett ganske sterkt følelsesliv (noe mange med ADHD) har, og på den medisineringen, ble det dempet betraktelig. Det gikk utover hvordan jeg oppfattet verdenen rundt meg: slike ting som lukten av regn, lyden av regn, følelsen av regnet mot huden eller vinden i ansiktet, gikk fra å være sterkt og fantastisk til å bli bare... vel.. "MEH...". For meg var det som om at en svært viktig del av meg ble borte, og jeg hatet det.

Dermed fikk jeg gå over til Ritalin depot, en kapsel jeg skulle ta om morgenen, som løste seg opp sakte utover dagen, og ville ha virkning frem til rundt 15:00. Det fungerte bedre, -jeg ble ikke like "følelsesmessig apatisk", MEN ett annet problem dukket opp: når man er mamma til to barn som hiver seg inn døra etter skolen, og forvandler hjemmet fra fullstendig ro til total kaos på minuttet, og man likevel skal være flink og pliktoppfyllende mamma og sette seg med lekser for å hjelpe dem, samtidig som man også forsøker å lage middag og stagge den hyperaktive bikkja som traver rundt i huset, - da blir det rett og slett alt for mye.

Dermed fikk jeg en utvidelse av resepten min; jeg fikk Ritalin depot til å dekke timene fra 08:00 til 15:00, og de små runde pillene (én hver ettermiddag) for å dekke opp noen timer utover ettermiddag og frem til kvelden slik at jeg klarte å håndtere hus og barn uten å fly i taket av utålmodighet og irritasjon.

Men slik holdt jeg ikke på særlig lenge. Jeg kom nemlig inn i en ny periode i livet mitt, den perioden der jeg virkelig følte at jeg ville "komme i kontakt med meg selv" og finne ut mer om min "åndelige" side. Jeg følte dermed at medisinene måtte ut og vekk, slik at jeg kunne bli mere mottakelig for å finslipe mine "evner". Til tross for at jeg kuttet ut medisineringen for å slik bli mere åpen og mottakelig for de "spesielle evnene" jeg var blitt fortalt at jeg har, har jeg ennå ikke funnet ut av hva det i så tilfelle skulle være. Men dét er en helt annen historie.

Samtidig som dette pågikk, gikk jeg også tilbake til min indre mening om medisiner: jeg er ikke, og har aldri vært for å putte i seg kjemiske stoffer (derav medisiner) med mindre man virkelig må. Jeg begynte å stille spørsmål ved hvorfor man i det hele tatt får ADHD/ADD. Hvorfor er nettopp Norge på verdenstoppen i så måte? Er det maten vi spiser? Er det samfunnet vårt, stresset vårt, eller er det rett og slett en diagnose folk får fordi de faller utenfor "normalen" og fordi lærere på barneskolen syns disse barna er "slitsomme" å ha med å gjøre? Og der igjen; hva er egentlig "normalen"?

Jeg begynte å ønske å bare få være meg selv. Men jeg innså fort at jeg egentlig ikke helt visse hvem jeg selv var. Hvordan kunne jeg vite det? Jeg hadde jo gått med tvangstrøye hele livet! Denne tvangstrøya hadde strammet sitt grep om meg oppigjennom oppveksten, i form av irriterte blikk, oppgitte kommentarer, latterliggjøring hver gang jeg vimsete snublet eller gjorde noe annet rart, sure miner eller kommentarer som "så søt du er" hver gang jeg snakket før jeg tenkte, eller spurte for mange spørsmål, og overraskede og vantro blikk hver gang jeg fikk en "rapptuss" eller ikke klarte sitte stille, -eller i det hele tatt ikke klarte slutte å prate om det som engasjerte meg mest der og da.

Den dagen jeg innså at jeg gikk med denne tvangstrøya, var også den dagen jeg fant ut jeg hadde fått nok. Det var på tide at jeg brøt meg fri av den, og ga meg selv den plassen jeg selv fortjener. Det var på tide å TA PLASS i samfunnet, og bare være seg selv. Uten ritalin.

Fordelen da, ved å ha gått på ritalin i endel år, var den at jeg hadde innøvd endel vaner, blitt litt mere rolig og tålmodig f eks. Men dette varte jo ikke for alltid. Det kan virke som om at det som var igjen av legemiddelet Ritalin i systemet mitt, nå er i ferd med å bli borte. Det burde jeg da juble over? Jeg som helst ikke putter i meg legemidler med mindre jeg MÅ.

Men det er ikke så lett. I desperasjonens time, midt i leksene til mine barn, der jeg sitter og nærmest river meg i håret av frustrasjon og forvilelse over hvor ukonsentrerte, ufokuserte og uinteresserte barna mine er i å gjøre leksene sine bra, gikk tankene tilbake til hvordan det hadde vært å være mamma på Ritalin. Jeg var en tålmodig mamma, som kunne ha lange og rolige samtaler med unga mine, forklare dem ting, lære dem ting og være en god lytter da de kom med sine svar, -mens nå er det akkurat som om at 10 000 djevelmaur kribler gjennom kroppen min så fort de har snakket mer enn to setninger til meg sammenhengende. Og jeg kan bare DRØMME om at lekse-seansen skal være smertefri. Jeg bruker alt jeg har av energi bare på å ta meg sammen og holde meg samlet slik en god mor burde være, og på å vise tålmodighet og være overbærende med dem. Jeg syns jeg er, trass i situasjonen, veldig flink til å ta meg sammen.

Men så er det dessverre slik at begge barna våre sliter litt med lese- og skrivevansker i norsk, og dermed også syns at engelsk blir utrolig lite motiverende og særs vanskelig. Med slike vansker, og i tillegg dårlig motivasjon og like dårlig konsentrasjon, litt kribling i kroppen, og høysensitivitet for forstyrrende lyder, samt evnen til å spore fullstendig av hundre og ørten ganger under leksene, er det kanskje ikke noen overraskelse at lærerne deres forventer at vi som foreldrene må "gjøre mer for barna våre" på hjemmebane. Det vil si at vi etter endt arbeidsdag og skoletid, da vi alle har kommet hjem og er slitne, sultne og trøtte, med to stressende bikkjer overlykkelige og masende rundt oss, og med middag og all tyning gjennom leksene de allerede har for den dagen, I TILLEGG skal følge unga opp med ekstra lesing og høring, spørre dem i gangetabellen, snakke engelsk med dem, osv osv. Det høres jækla enkelt ut når man sitter i utviklingssamtalen med lærerne og barnet sitt, men på hjemmebane går det bare ikke! Og det at man har ADD selv, gjør det ikke noe enklere!!!!

DERFOR har jeg nå i den siste tiden gått og tenkt på Ritalinen igjen. "Løsningen" i pilleform.

Burde jeg starte på Ritaling igjen, slik at jeg klarer å fungere som den moren jeg ønsker å være? 

Jeg klarer ikke svare på det selv. Jeg syns det å ta pillene på nytt blir det samme som å la tvangstrøya skli ned over hodet på meg igjen. Jeg liker heller ikke at det er masse kunstige stoffer i legemiddelet, med en masse bivirkninger på lista (har dere lest den lille brosjyra som følger med i pilleesken??), -og jeg misliker tanken om å ødelegge den balansen som jeg/vi nå forsøker å bygge opp i kroppen min. Samtidig så har jeg ett sterkt ønske om å få se og oppleve, iallefall prøve ut om det går an å bli kvitt ADHD/ADD'en og plagene mine (fibromyalgi, ME, LGS osv) ved å spise rett.

Jeg sier ikke at jeg ønsker å bli fullstendig kvitt ADD/ADHD, iallfall ikke alle de fantastiske sidene ved det, slik som det at jeg er uredd, kreativ og full av virkelyst, -men jeg vil bare så veldig gjerne ha tilbake konsentrasjonsevnen min, hukommelsen min, tålmodighenten min, og å få en betraktelig lengre lunte enn det jeg har nå.

Er det for mye forlangt??