I´m back!

Sist gang jeg blogget her, skrev jeg at jeg ikke ville være anonym lenger, og delte link videre til nettstedet mitt hvor jeg fortsatte å blogge om ADHD og utfordringene jeg/vi har her i livet. Nå har jeg likevel ombestemt meg, og velger å blogge anonymt (iallefall anonym for dere som ikke allerede har rukket å se nettsiden min, hehe) her hver gang jeg trenger ett litt tyngre og dypere hjertesukk. Dette av den grunn at det blir litt vanskelig for meg når folk jeg kjenner refererer til mine blogginnlegg og prøver å analysere meg, når jeg selv ikke har klart å rydde opp i kaoset mitt på forhånd selv. Makes sense..?  Forhåpentligvis for noen.

Jeg er fortsatt en svært forvirra kvinne.. Jeg skulle så ønske at jeg visste hvordan man mestrer hverdagen når man er på det stedet i livet som jeg er nå. Jeg bare får det ikke til! Og jeg bruker masse energi på å prøve å finne ut hva det er som er "feil".

Forrige uke kom jeg over en avisartikkel som heter "Ingen takker deg for at du jobber deg syk". Selv om jeg har tenkt tanker i de baner før, så hjalp det meg masse å lese denne artikkelen. Det har trossalt veldig mye å si hvordan slike ting ordlegges, og når i livet man får informasjonen. Denne artikkelen ordla seg nettopp slik at jeg forstod en god del ting ang meg og min måte å jobbe på.

Når jeg har laget CV og søkt på jobber, har jeg alltid "solgt meg inn" med at jeg er rask og effektiv, fleksibel, nøyaktig og allsidig. Jeg hadde aldri trodd at nettopp DE egenskapene skulle gjøre ting vanskeligere for meg, men slik ble det. Den forrige jobben min f eks, var i utgangspunktet en stilling som resepsjonist, og ikke noe annet. Men siden jeg har mange kreative sider, ble jeg brukt for det det var verdt, og ganske raskt ballet det på seg med masse jobber jeg ikke klarte å gjennomføre, eller som forble halvgjort. Jeg fotograferte produkter (men ble aldri ferdig med det), jeg lagde nettside (og det mens jeg hele tiden ble forstyrret av andre ting, så det tok lang tid), jeg ble av og til sendt av gårde som budbil, eller for å hente kunder og/eller holde de med selskap, jeg dekket på lunch til de ansatte hver dag, osv osv. I ettertid ser jeg at jeg egentlig hadde mer enn nok med den stillingen jeg hadde; det å være resepsjonist. Det var egentlig bare dét jeg skulle gjøre, og det var mer enn nok. Hadde jeg klart å si nei til å ta alle de andre jobbene, hadde jeg kanskje hatt mere kapasitet til å takle den jobben jeg allerede hadde, og dermed også fungert bedre fordi jeg hadde klart å konsentrere meg om den, og ikke blitt så stresset at jeg begynte å slite med hukommelsen min.

En annen ting som gjør ting vanskelig for meg, er det at jeg er perfeksjonist og alltid ønsker å bli ferdig med det jeg holder på med. Der andre kan stoppe midt i en oppgave og gå hjem for dagen, gjør jeg alt jeg kan for å bli ferdig med det jeg holder på med, samtidig som jeg også forsøker å gjøre det perfekt. Når man da i tillegg sliter med dårlig konsentrasjon og kaos i hodet, og hele tiden blir forstyrret av den egentlige jobben sin (det å være tilgjengelig ved telefonen og svare på spørsmål), sier det seg selv at man blir stressa og til slutt sliten i jobben sin.

Det vonde nå er det at jeg vet jeg alltid gjorde en vanvittig god jobb, -men INGEN takker meg for det nå. Akkurat slik det kommer frem i artikkelen. Jeg var selvoppofrende, kreativ, allsidig, fleksibel, vanvittig effektiv, og leverte kun av toppkvalitet, -men den jobben jeg i utgangspunktet hadde blitt satt til, -det å være resepsjonist, fikk etterhvert lide fordi jeg begynte å slite med konsentrasjonen og hukommelsen.. Og da daglig leder spurte meg hva som skulle til for at jeg skulle bli bedre (helsemessig) igjen og klare å være på jobb, ante jeg ikke hva som var problemet. Nå kunne jeg svart at jeg burde få holde meg til det stillingsbeskrivelsen sa at jeg skulle gjøre. Problemet derimot er det at jeg hadde kjedet meg ihjel dersom det ble slik. Jeg er jo en kreativ sjel, og liker variasjon og litt hyppighet i det jeg driver med. Skulle jeg vært kun en resepsjonist hadde jeg kanskje dødd sakte inni meg. Men derigjen, så hadde jeg kanskje klart å bli i jobben min trass i at det var full stilling?

Noe annet jeg har innsett en av de siste ukene, er det at jeg kanskje kan tenke meg å bli truckfører. Ironisk nok. Jeg har aldri sett for meg noe slikt før, men jeg kom plutselig til å tenke på den gangen jeg var innom ett stort lager for å hente noen skisko som G-sport ikke hadde hatt inne i rette str til meg. Jeg ble stående på det digre lageret og se på noen unge jenter som kjørte hver sin truck rundt i den gigantiske hallen, men sjekklistene sine å forholde seg til, og hodetelefoner i øra. Det så både morsomt og avslappende ut på samme tid, -da avslappende fordi de hadde én enkel greie å forholde seg til, nemlig det å plukke de varene som stod på lista, i tillegg til at de var litt "for seg selv" i sin egen lille verden, med hodetelefonene på øra og hver sin truck. De behøver ikke forholde seg til innringere, yte kundeservice, stresse seg ihjel med masse andre jobber. De har en enkel ting å gjøre, og det er å hente varene.

Kanskje jeg kunne passet til noe slikt. Det finnes ikke kreativt, men kanskje det er nettopp det jeg trenger; en jobb som er nærmest mekanisk eller zombieaktig, slik at jeg ikke sliter meg ut oppi hodet eller må yte noe spesielt og komme på noe nytt hele tiden? En jobb jeg bare utfører slik at jeg har energi til over til å være kreativ i fritiden min?

Jeg vet ikke helt ennå jeg. Jeg var iallefall hos legen min idag og han søker meg inn på DPS slik at jeg får snakke med noen som kan kognitiv terapi. Kanskje de kan hjelpe meg i rette retningen? Håper det....