Er du høysensitiv?

Hallo!

Nå er det jammen lenge siden jeg har vært innom bloggen min og skrevet innlegg. Det er litt fordi jeg ikke føler at jeg har truffet så mange med lignende problemer via bloggen, men mest fordi jeg stort sett har blitt spammet endel av sex-fikserte folk. Jeg innså etterhvert at det kunne ha en sammenheng med navnet på bloggen: "Nakne følelser. Livet med ADHD." Sansynligvis har ordet "nakne" trukket endel spammere.. Så nå har jeg endret navnet til kun "Livet med ADHD", og håper at de med det slutter å sende meg slibrige kommentarer med linker til tvilsomme steder.

Det som fikk meg til å skrive ett innlegg nå, er egentlig det at jeg har fått respons fra en person som gjenkjenner seg i det jeg skriver. Det fikk meg til å håpe at det kanskje er en grunn til å blogge likevel. Og da vil jeg veldig gjerne fortelle dere om det nyeste jeg har funnet ut, -ett veldig stort skritt mot større selvinnsikt for meg.

Jeg har nemlig funnet ut at jeg er høysensitiv.

Har du hørt dette uttrykket før? Det er ikke lenge siden media skrev om boken "Særlig Sensitiv", som tar for seg nettopp dette med høysensitivitet. Selv visste jeg hverken om boken, eller begrepet, men en annen høysensitiv person så tvert igjennom meg og anbefalte meg å lese boken, og jeg ble sjokkert over det som møtte meg av forståelse fra forfatteren Elaine N. Aron. Det er akkurat som om boken er skrevet om meg og til meg.

Ta en titt på denne testen, for å finne ut om du er høysensitiv. Dersom du scorer på 14 eller flere av spørsmålene, er det stor sansynlighet for at du er høysensitiv, og da vil jeg virkelig anbefale deg å lese boken. Jeg har lagt link til boken til høyre her i bloggen min. Jeg har også linket til nettsiden www.hsperson.no slik at du kan finne mere info der. (Den opprinnelige siden heter hsperson.com)

Selv ser jeg utrolig mange likhetstrekk mellom ADHD og høysensitivitet. Men jeg er likevel ikke sikker på at alle med ADHD er høysensitive. Jeg kan bare svare for meg selv, og bekrefte at jeg virkelig er høysensitiv. Etter å ha begynt på denne boken, kan jeg til og med undes litt over om jeg virkelig har ADHD, og om jeg kanskje bare er høysensitiv? Men det er ikke noe jeg kan danne meg en mening om ennå, for det er fortsatt så mye interessant å lese i boken. Og siden jeg reagerer positivt på medisineringen, har jeg fortsatt troen på at ADHD er en reel diagnose, og en tilstand som kan påvises vitenskapelig ved å se på frontallappen i hjernen vår.

Men likevel, her er noen av de tingene jeg lenge har forbundet med ADHD, som også er en del av det å være høysensitiv:

-jeg legger merke til små, subtile ting rundt meg, gjerne så ille at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet
-jeg er svært tankefull, tenker for mye over det meste, føler sterkt og reagerer sterkt
-jeg tåler ikke mye lyder eller støy
-jeg blir veldig stressa av andre stressa folk, over samfunnet og over alt jeg skulle ha gjort
-jeg blir stressa av å ha mye å gjøre hvis det må utføres raskt
-jeg blir irritert når andre vil ha meg til å gjøre for mange ting på en gang
-jeg forsøker alltid hardt å unngå å gjøre feil eller glemme ting, men mislykkes gjerne likevel
-jeg føler meg ubehagelig overstimulert når mye skjer rundt meg
-jeg er svært kreativ og nyter forskjellige typer kunst (fotografi, symbolikk, tekster)
-jeg er svært forutinntatt, har gjennomtenkt enhver situasjon og allerede bekymret meg over det meste som kan skje i enhver situasjon, og prøver å prioritere livet mitt slik at jeg unngår slike vonde situasjoner
-når jeg må konkurrere eller når noen ser på meg gjøre en oppgave, blir jeg så nervøs at jeg gjør den dårligere enn jeg ellers ville ha gjort
-da jeg var liten mente folk at jeg var sjenert

Resten av testen jeg linket til ovenfor treffer den høysensitive personen i meg med ett digert smell. Da jeg begynte å lese boken, kunne jeg etterhvert også forstå lettere hvorfor jeg har blitt utmattet og sliter med fibromyalgi. Som det står på side 71 i boken "Særlig Sensitiv":

"..Kroppen gjør opprør mot alt presset, og signaliserer ubehag. Som svar finner vi nye måter å stive den opp på eller vi gir den medisiner slik at den tier. Da får vi kroniske stressymptomer, som fordøyelsesproblemer, muskelspenninger, konstant tretthet, søvnløshet eller migrene. Eller vi ender opp med ett svekket immunsystem og blir dermed mer mottakelige for sykdom."

Kan du se hvor jeg vil hen?

Slik jeg tenker det, har vi med ADHD lettere for å få utmattelsessyndrom eller fibromyalgi (som jeg jo selv sliter med), nettopp fordi vi stresser så utrolig mye, både i kropp og sinn. Samfunnet forventer det samme av oss som av alle andre. Vi påvirkes av press fra samfunnet, media, venner og kjente, jobb og kultur, -alt og alle forteller oss hva vi burde få til. Men med ADHD er det ikke så lett å få til alt dette, fordi vi har kaos i hodet. Vi kan slite med problemer som mangel på tidsbegrep, problemer med å huske tilbake i tid, problemer med å tenke konsekvenser, problemer med konsentrasjon og dermed også læreevne på skolebenken, -og konstante impulser med kreative ideer vi bare "må" gjennomføre med en gang. Der igjen hender det av vi ikke klarer å oppnå alt det vi ønsker å få gjort, eller mister motivasjonen til å gjøre det vi har utbasunert at vi skulle gjøre, eller at vi sliter med å holde på motivasjonen til å gjennomføre det vi har blitt satt til å gjøre...
Vi ønsker også så mye ut av oss selv, og ønsker å bidra med våre kreative egenskaper, men skjønner som regel for sent at vi ikke kan klare å rekke over alt det vi har satt igang og påbegynt ikevel. Vi er gjerne overalt hele tiden, alltid med mange baller i luften. Ett godt eksempel kan være når vi skal gjøre husarbeid, -vi gjør det ikke systematisk og med ro, -men svært så usystematisk, gjerne i skippertak, mens vi multitasker og vimser rundt i huset med forskjellige oppgaver hele tiden. Jeg tenker ofte at jeg føler meg som en kineskisk tallerken-sjonglerer, de som får tallerkner til å spinne rundt på lange pinner. De må hele tiden bort og rotere pinnene under alle tallerkene for å holde de i gang (se link her).. På samme måten føler jeg at jeg hele tiden roterer forskjellige tanker og gjøremål, men forskjellen fra meg og de som sjonglerer, er at jeg ikke klarer å holde spinningen igang og mislykkes. For ett stress, og for ett nederlag!

Jeg vet ikke om du føler at din ADHD har gjort at du har blitt utbrent. Det kan godt hende at du er blant de som klarer hverdagen ganske bra, fordi du kanskje har funnet din plass i samfunnet og fungerer der. Men for meg er det iallefall blitt en sannhet at jeg har blitt utbrent av min ADHD. Og nå innser jeg at jeg er høysensitiv også. Jeg er "mer mottakelig for inntrykk enn mange andre fordi jeg har ett mer finfølende nervesystem". "Jeg har stor fantasi og livlige drømmer. Jeg reagerer ofte mer enn andre på støy og rot. Jeg blir lett overveldet av følelser."

Kjenner du deg igjen?

Har du store problemer med å balansere gjøremål og hverdagen din, og du unner kroppen for lite hvile? Har du veldig sterk samvittighet, er veldig pliktoppfyllende og perfeksjonistisk med det du gjør? Føler du at du har kaos i følelsene dine, eller har du problemer med å skille mellom hva du liker og ikke liker, og hvordan du skal reagere på det?

Les gjerne boken. Kanskje den kan være til stor hjelp for deg også. Eller kanskje du har ett barn som er høysensitiv. Det tror jeg at jeg har, og det er godt å få litt veiledning om hvordan jeg kan gjøre livet enklere for han.

Bak i boken er det også følgende info som jeg skal se nærmere på selv:

"Podium holder arbeidsmarkedskurs for høysensitive. Du finner mer informasjon her: www.podium.no og www.smartkarriere.no"

Håper det kan være til hjelp for noen!:)

Jeg er bra!

En av ideene i boken "Selvfølelse nå!" går ut på å skrive i en egen notatbok, hver dag, hvordan man har vært BRA, hva man kan TAKKE for, og hva man ønsker HJELP med. Jeg startet med å lage en slik bok om meg selv igår.

Jeg må innrømme at da jeg skrev ned de første ordene igår, følte jeg meg dum, og noe motvillig. Men likevel var dette noe jeg ønsket å gjøre, fordi jeg vet at det er godt å lese det igjen senere. Så idag, allerede nå på formiddagen har jeg skrevet litt for idag også. Det føltes godt. 

Det behøver ikke være strenge regler på hva man skriver i den boka. Det er utrolig mange eksempler på hva man kan skrive. Jeg skrev f eks at jeg hadde vært flink og unnet meg frokost ute i paviljongen min og at jeg deretter hadde blitt kreativ og grepet av skapertrang, og gått inn for å starte på redigering av en film. Deretter blomstret ordene og jeg skrev: "Jeg er full av ideer og skaperlyst! Jeg er en kreativ skapning og har enorm virkelyst! Positiv, sterk og optimist!". Og alt det er sant. 

Jeg gleder meg til å lese de ordene igjen neste dag jeg føler meg ubrukelig, trist og lei. 

Det ble også lagt til litt i kolonnene hvor jeg skal skrive TAKK og HJELP. Disse kan være greie å se tilbake på senere, og kanskje forhåpentligvis da innse at jeg har fått den hjelpen jeg trengte, eller at jeg trossalt har det veldig bra. 

Kort sagt er det en utrolig god idé å føre en slik notatbok om seg selv. Jeg råder deg til å gjøre det samme, og dersom du heller vil lese litt om dette tipset, kan du skaffe det boken "Selvfølelse Nå!" av Mia Thörnblom selv og se hva jeg mener. Det handler om å styrke selvfølelsen sin. =)

Ha en flott dag!

Selvfølelse NÅ!

Tiden flyr av gårde, og jeg føler at jeg står stand-still, om jeg får si det slik. Det er ikke alltid like lett å forsøke seg på selvutvikling sånn helt på egenhånd, skal jeg si dere! 

Jeg har ikke vært noe mer til Reverse Therapy, fordi jeg følte at jeg trenger noen som forstår min ADHD-situasjon litt bedre. Jeg har erfart at RT har fungert på mye i hverdagen min, men jeg har fortsatt en kamp å kjempe når det gjelder kaos i hodet, mangel på struktur, rutine og organisering i hverdagen min. Jeg har vært sykemeldt i snart 8 måneder, og jeg har blitt mye bedre, men jeg har ennå ikke hatt én uke som jeg kan si at jeg har maktet husarbeidet og hverdagen greit, og samtidig unngått å være dårlig. Ikke én eneste uke! Jeg har hatt to uker, med ett tidsopphold i mellomtiden, hvor jeg har følt at jeg har klart husarbeidet noenlunde bra, men da har jeg likevel vært dårlig.

Men jeg har hatt litt fremskritt, som sagt. Jeg har ikke hatt migrene på en stund, og jeg har hatt mindre smerter i muskler og ledd. Jeg fikk diagnosen fibromyalgi for ikke så lenge siden, men den tenker jeg ikke stort på. Det er bare en diagnose, og den betyr ikke at jeg må og skal ha det hele tiden. Jeg tror at jeg kan blir bra, dersom jeg klarer å finne balansen i livet mitt.

Men er jeg da blåøyd som tror det? Etter å ha prøvd så mye forskjellig for å bli bra, begynner jeg nå å tenke frustrert at det er da helt utrolig hvor kompleks denne menneskekroppen skal være! Det er liksom ikke noen fasit på noe som helst!! Forskjellige mennesker vil alltid gi deg forskjellige svar på hvorfor du er dårlig, og samtidig vil de fortelle deg hva som er "løsningen", akkurat som om det er en "sannhet" fordi det er de som forteller det. 

Vel, selv har jeg erfart følgende, og forteller derfor dette videre til deg:

1) GÅ TIL LEGEN FØRST, uansett hva folk sier. Har du en god lege som følger deg opp, vil du få utelukket alt det som virkelig kan ta livet av deg. Få utelukket kreftsvulster og hjerteproblemer, osv osv. Dersom "alt er helt fint" med hele deg og blodet ditt og du ikke er skadet på noen andre måter, kan du vurdere neste skritt:

2) Helsekost. Det er helt utrolig hvor mye dritt vi får i oss i det sammfunnet vi lever i. Maten er full av kunstige stoffer som kroppen ikke liker, og uansett hvor kjedelig det er å høre det, så har maten utrolig mye å si for oss! Jeg kuttet ut melk, og føler meg litt bedre pga det. Jeg vet også at kroppen min blir skuffa og trassig dersom jeg putter i meg for mye hveteprodukter (noe som er veldig synd siden jeg nettopp har lært meg å lage syyyykt gode sjokoladebrowniesmuffins....) eller smågodt. Kroppen min blir rett og slett oppblåst og jeg får vondt i magen av hvete-produkter, iallefall mesteparten av det, -og sukkeret gjør at jeg føler meg sur i hele kroppen, og det begynner å verke litt. 

3) Dersom endring i kosthold ikke hjelper, så kan det være greit å begynne å se på psyken din. Det fysiske og psykiske henger sammen i hårfin balanse, og uansett hvor lite du har lyst til å ta tak i det, så kan det være verdt det å sjekke om det er noe du trenger å snakke ut om. Jeg sier ikke at du er deprimert, for selv om det er noe slikt du gjerne kan bli stemplet md av både lege og venner og bekjente veldig tidlig, er det slettes ikke sikkert at du er deprimert!! Jeg har en venninne som konstanterer støtt og stadig at jeg er deprimert, og at jeg bare prøver å ro meg vekk når jeg benekter det, men jeg står på mitt; jeg er ikke deprimert. Jeg har mye å være takknemlig for. I mitt tilfelle er det bare kroppen som ikke orker mer, dermed basta. Men jeg har vært deprimert en gang, og derfor vet jeg også hva det vil si å være det. Jeg vet av erfaring at det også kan gjøre en sliten og lei. 

Når jeg snakker om det å se på psyken, så mener jeg som sagt ikke nødvendigvis at du er deprimert, men at det kan være ting du ikke er klar over, som styrer livet ditt, kroppen din, ut i fra mønstre du har skapt deg oppi hodet ditt. Det er her jeg føler at vi kan bringe Reverse Therapy eller NLP inn i bildet. 

Hva er det kroppen din forsøker å fortelle deg? BodyMind har sitt eget språk, og det kan virkelig være gull å få jobbet litt med kommunikasjonen med den. Jeg fikk f eks mye vondt i magen og hodet av stress. Det var BodyMind som forsøkte å fortelle meg at jeg måtte roe meg ned, og at den ikke lenger orket å holde koken på samme måten. Den sa i fra lenge, og til slutt måtte den begynne å "slå av" muskler og styrken i kroppen ellers, for jeg ville jo ikke høre!

Det kan også være en stoooor fordel å jobbe med selvfølelsen din. Selvfølelse og selvtilitt er to helt forskjellige ting, -du kan ha god selvtilitt, men dersom du ikke har god selvfølelse kommer du likevel ikke langt her i livet. 

Det er dette med selvfølelse jeg prøver å jobbe litt med nå om dagen. Vi med ADHD kan gjerne ha god selvtilitt til oss selv, -jeg har god selvtilitt på at jeg er flink til å fotografere, tegne, synge, filme osv osv. Men jeg vet også at dersom det kommer en annen inn i rommet som er bedre enn meg til å gjøre en av disse tingene, vil jeg med én gang føle meg som ett null, og ikke klare å yte noe som helst av mitt potensiale. Det er fordi jeg har dårlig selvfølelse. 

Jeg vet også at jeg har ett problem med at jeg stadig søker anerkjennelse og bekreftelse fra alle rundt meg, ved at jeg alltid må dele det lille jeg får til innen foto, tegning, sang osv osv, helst offentlig for å få mest mulig tilbakemelding. Uten bekreftelser utenfra føler jeg meg som ett null, så jeg gjør det jeg kan for å få nettopp det. Samtidig glemmer jeg å bekrefte meg selv. Jeg må begynne å innse at jeg er bra nok som jeg er og at jeg ikke behøver å gjøre ting for å bevise noe for andre, men at jeg skal gjøre ting fordi jeg selv ønsker og vil det. F eks behøver ikke jeg å fotografere klasser og barnehagebarn bare fordi alle andre fotografer jeg kjenner gjør det. For ikke lenge siden hadde jeg kastet meg ut i det, fordi jeg ikke vil være noe dårligere enn de andre, og for å bevise at jeg kan, men jeg vet jeg hadde blitt psykisk dårlig av det ansvaret og presset. Jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Nå idag kan jeg med min egen selvfølelse si med hånden på hjertet at det å fotografere skole- og barnehagebilder er det siste jeg ønsker å gjøre. Jeg har andre styrker og kvaliteter enn de andre fotografene, som de sikkert også kan litt men ikke like bra, og det er de jeg må bli flinkere til å trekke frem. Jeg må slutte å sammenligne meg med andre, og slutte å føle at jeg må gjøre alt slik som de andre gjør det, og slutte med å prøve å overgå dem. Jeg burde komme så langt at jeg kan ta bilde av noe som er helt fullstendig absurd, føle at det er noe jeg liker, og dele det med stolthet fordi det er det jeg liker. Ikke bry meg hva andre syns.

Boken jeg nå leser ute i sommersola, vil jeg gjerne anbefale til ALLE der ute. Det vil kanske overraske deg at mange av dem forfatteren coacher, faktisk er toppsjefer og suksessrike mennesker. ALLE, hvem som helst, kan slite med selvfølelsen sin. Jeg kan nevne mange mennesker jeg omgåes, som jeg ser helt klart på at sliter med dårlig/lav selvfølelse. Den mest oppmerksomhetssøkende, "jeg er nummer én", den som stadig erobrer nye jenter og ikke tør å binde seg til én av dem, -listen er lang. Oppførselen deres kommer av lav selvfølelse. Begynn å jobb litt med den! =)

Boken heter "Selvfølelse NÅ!" og er skrevet av svenske Mia Törnblom. 

Med tanke på hvordan det er å ha ADHD, syns jeg virkelig at alle ADHD´ere burde lese den. Det er så mye vi med denne diagnosen opplever i hverdagen, som virkelig gjør sitt for å kverke selvfølelsen vår. Samtidig kan vi ose av selvtilitt fordi vi er så fulle av vill impulsivitet, kreativitet, motivasjon (iallefall i begynnelsen) og virkelyst. Vi har mye å bidra med, men uten selvfølelsen er det så vanskelig å få det til!

Fortell meg gjerne om du har lest boken, eller om du kommer til å bestille den..=) 

Selvfølelsens ironi

Noen ganger føler jeg at det ikke finnes noe sted i hele verden, som er stille nok for meg. Selv når jeg ligger i sofaen hjemme, helt alene, med unger plassert på skolen og mannen på jobb, føler jeg at det er for mye bråk i leiligheten. Jeg hører den elendige varmepumpa suse jevnt, klokkene tikker og luftpumpa til fisken durer høylydt. I underetasjen kan det plutselig smelle i en dør, og noen tramper gjennom gangen slik at det forplanter seg i hele huset. Finnes det ikke noe stille sted?

Jeg vet at jeg kan finne ett stille sted ute i skogen, men jeg må ærlig innrømme at jeg er redd for ulven. Jada, jeg vet det høres latterlig ut, men jeg har blitt redd for ulven, og jeg er ikke redd for å innrømme det ovenfor mannen min. Jeg er også klar over at det sansynligvis ikke vil være noe lunt sted å sitte der ute i skogen, iallefall ikke ennå. Og i tillegg til både frykten og mangel på sitteplass, vet jeg også at en tur ut i skogen vil innebære at jeg går i mer enn 5 min. Jeg har som regel ikke den energien, og dersom jeg har det, så kan jeg ikke være sikker på om jeg orker å gå tilbake. Jeg vil også sitte med uvissheten om jeg vil være brukendes til noe som helst de kommende dagene etterpå.

Det høres ille ut, men sånn er det. Og det har vært værre. Jeg er faktisk på vei til å bli litt bedre nå, men det er en liten erkjennelse som jeg ikke tør å tillate meg å tenke, for jeg vet at det kan snu seg så altfor fort. Jeg har en tendens til føle meg frisk så fort jeg har en fin dag, og dermed også klar for arbeidsliv og masse prosjekter. Men sannheten er at jeg egentlig bare såvidt klarte å snuse på god husholdning i én uke. I én skave liten uke har jeg klart å holde balansen i hverdagen og være en god husmor. Så sklei det ut igjen.

Da jeg var hos legen denne uken, snakket han igjen om å legge meg inn, eller søke meg inn, på en ME-klinikk. Jeg spurte om jeg ikke var for frisk til å bli søkt inn på slike steder, jeg som trossalt var i stand til å gå rundt, gjøre ting og som tålte lyst og alt det der. Allerede før jeg hadde begynt å spørre, begynte han bare å riste sakte på hodet. Han forklarte at det ville være ett stort hjelpeapparat rundt meg på den ene klinikken han ønsket å få meg inn på, folk som kunne hjelpe meg på alle tenkelige måter.

Etterpå spurte han meg om hva jeg følte ang det å komme inn i noe opplegg med NAV igjen. Jeg sukket tungt og følte meg motløs og tynget med engang dette ble tatt opp. Jeg svarte så ærlig som jeg klarte, at jeg rett og slett følte at jeg måtte ha mere tid, måtte lære meg å "leve på nytt", lære meg å balansere livet mitt, få kontakt med kroppen min, og endre tankemønstret mitt. Når jeg forklarte dette her, satt legen og nikket bekreftende hele veien gjennom setningene mine. "Det er derfor jeg ønsker at du skal få hjelp at nevnte klinikk." Svarte han da.

Legen min er rett og slett bare genial, det sier jeg deg. Jeg er så utrolig letta og gla over at jeg har fått byttet ut den ubrukelige legen jeg hadde før han, at jeg ikke engang orker å kontakte henne for å få skrevet ut resept på mere ritalin (min nye lege må søke om godkjennelse til å skrive ut dette til meg, og inntil videre må jeg kontakte henne dersom jeg ønsker mer).

Jepp, jeg har gått uten ritalin en stund. Jeg vet ikke helt om det er bra eller dårlig. Selve hovedgrunnen til at jeg har gått på det så lenge nå (helt siden diagnosen i 2009), er jo det at jeg har lyst til å være en tålmodig mamma ovenfor ungene mine. Jeg føler ikke at jeg har vært noe mer utålmodig nå etter at jeg sluttet med pillene, i mangel på ny resept. Kan det kanskje hende at jeg har LÆRT meg å være rolig, etter å ha blitt vant til det gjennom medisinene?

Det jeg iallefall VET har endret seg, er at min sterke luktesans er tilbake igjen. Jeg har lurt på hvor det ble av den..! Men nå, etter at jeg sluttet på ritalinen, er luktesansen sterkere enn den har vært på lenge, og det er egentlig utrolig plagsomt! Det lukter rett og slett ekkelt på badet, kanskje noe galt med kloakken..? Men hvor lenge har det vært sånn? Hvor mange gjester har vært innom der og kjent den fæle lukten, og kanskje lurt på om jeg er en elendig husmor, eller om det er noe annet galt?

Apropo dette med husmor, så har det igrunn blitt ett litt sårt tema for meg. Jeg har aldri vært en bra en. Og da mormor til mannen min døde like før påsken, gikk skammen noen runder i meg, både dagen før hun døde og vi var og besøkte henne i hennes blankpolerte og rene hjem, og etter å ha hørt minnetalen hennes i begravelsen. Nettopp det at hun "alltid hadde alt på stell" både i huset, med grisene sine, og i regnskapet til gården, er en så sterk kontrast til meg! Jeg har jo ALDRI noe på stell. Jeg kjenner jeg fortsatt blir litt lei meg når jeg tenker på minnetalen om henne, for hva ville blitt skrevet om meg i en minnetale? Jeg hadde iallefall aldri fått slike gode ord om husholdning og økonomi, det skal være sikkert.

Det faktum at jeg vet jeg hadde hatt andre ting å blitt minnet ved, har ikke helt klart å overskygge den utilstrekkelige følelsen jeg fikk etter minnetalen hennes. Jeg har kanskje ett problem med å høre noe godt om andre, uten å føle meg udugelig selv?

Nettopp dette erkjente jeg for ett par dager siden. Hver gang noen sier noe flott om en annen person, kjenner jeg ett stikk av skuffelse og fornærmelse, ikke sjalusi og misunnelse, men rett og slett en slags fornærmelse, -for det tolkes inni meg som om at JEG ikke er slik som den personen som da blir omtalt. Da jeg innså at jeg virkelig sliter med det der, innså jeg i samme øyeblikk at min eldste sønn er helt lik. Hvor mange ganger har jeg ikke bedt han om å slutte å opphøye seg selv hver gang jeg roser lillebroren han for noe? Jeg kan f eks si om minsten "Du er så flink til å bygge slike legobiler!", og som om det skulle vært timet og tilrettelagt (slik Olsenbanden gjør det) svarer eldstemann med en snurt stemme "Jeg har faktisk bygget MYE FINERE legobiler mange ganger, og jeg kan det mye bedre enn han.".

Jeg har prøvd å forklare han at han må slutte med å skryte av seg selv hver gang det blir sagt noe fint om andre, at han må heller prøve å være med å rose den andre personen og glede seg over at det blir sagt noe fint om han. Men jeg innser jo nå at jeg er litt lik. Jeg kjenner det svir inni meg dersom noen f eks sier at "hun har virkelig en flott sangstemme", for jeg tolker det automatisk som "hun synger mye penere enn deg", og blir lei meg. Det er kanskje også derfor jeg lar andres medgang trampe så til de grader over min fremgang. Dersom jeg føler at jeg synger bra f eks, og ser noen andre gjør det bedre, så føler jeg ikke lenger at jeg er noe flink, og begynner å gjemme meg. Slik er jeg også når det gjelder tegning og fotografering. Dersom noen jeg snakker med roser andres verk, klarer jeg ikke (iallefall ikke uten en stor neve anstrengelse) å glede meg over den andre personens egenskaper, for jeg føler bare at det hviler en ending på den setningen som sier "....mye bedre enn deg". HVORFOR DET????

Jeg regner med at de fleste ville kalt det for sjalusi, men det er ikke dét dette her er. Det er igrunn litt vanskelig å forklare. Dersom mannen min ser en pen jente og bemerker det, føler jeg at han har sagt "penere enn deg" til meg. Anbefaler noen meg å se på en kunstners tegninger, kanskje for å få inspirasjon, tenker jeg "... fordi de tegner bedre enn deg" som en videre del av setningen dems. Sier noen "han er en utrolig flink fotograf, med mye stil over bildene sine", føler jeg at jeg er en elendig en, og at det ligger i ordene. Jeg er rett og slett ikke interessant nok.

Kanskje det er derfor jeg så hyppig og stadig føler at jeg må produsere og med engang DELE det jeg har gjort? Så fort jeg har tegnet en tegning f eks, må jeg lage en collage med bilder av tegningen underveis og ferdig, og dele det på Instagram og Facebook, for derigjen å høste tilbakemeldinger om hvor flink jeg er. Jeg trenger å høre det. Får jeg til en sang bra, er det ikke vanskelig for meg å dele det i en video på youtube eller sangfil, der og da, med engang, -og dersom jeg ikke får tilbakemeding innen en halvtime, føler jeg at jeg er en elendig sanger. Og jeg må virkelig holde meg igjen for å ikke dele begynnelsen av boka mi med flere.. sukk..

Har jeg behov for oppmerksomhet? Jeg tror ikke det egentlig heller, for selv om jeg ønsker oppmerksomhet, hater jeg å få det. Én ting er å dele en sangvideo med folk på facebook, en helt annen ting er det å synge med ett helt kor rundt seg, og enda værre blir det dersom jeg har hørt en av de andre synge bra først. For det at de er bra, betyr jo automatisk at jeg ikke er det, skjønner?

Jeg blir gaaaaaal. Hva er det som feiler meg????
Dårlig selvfølelse? Dårlig selvtilitt? You name it.
Samtidig ikke, jeg vet jo hvem jeg er og hva jeg kan, men jeg tenker for mye.
Kanskje det er nettopp dét som er problemet, at jeg tenker for mye? Kanskje tankespinneriet mitt holder meg nede? Legger ord i andres munn, som de sikkert ikke mener i det hele tatt? Jeg er ikke sjalu på andre folk som får til ting, jeg unner dem å gjøre ting bra, men jeg det er én ting jeg virkelig misunner dem, -som jeg virkelig kan si at jeg er sjalu på, og det er deres evne til å få til ting, gjennomføre ting, holde flyten, holde motivasjonen oppe, gjøre ting jevnt bra, levere og innkassere, bli tatt seriøst og opptre pålitelig.

For meg ser dette ut til å bli mer og mer fjernt, og jeg aner ikke hvordan jeg, håpløse meg med ADHD, skal klare å bli en slik person....

Tidsperspektiv, hva er det?

Idag var en ny dag, en ny begynnelse og muligheten til å starte med blanke ark, -iallefall for denne uken. Med nettside og FBprofil skjult, føltes det merkelig nok litt mere avslappende for meg idag. Jeg prøver å ikke tenke på alt jeg ønsker å gjøre hele tiden, men må innrømme at DET sliter jeg uansett med. I tillegg til å holde meg unna resten av FB..

Jeg sov dårlig inatt og tungt på morgenen. Det ble med andre ord ikke så lett å komme seg ut av senga.. Så morgenen ble stressende med sure og ulydige unger som somlet, og jeg som kjeftet. Men jeg klarte å få ordnet endel ærender som har naget meg de siste dagene, i tillegg til en som mannen min prakka på meg på morgenen. Endel av de andre oppgavene stod faktisk på min ganske så detaljerte Påminnelses-liste i iPhonen.

Det var en gang i forrige uke at jeg lagret endel gjøremål i Påminnelser (app på iPhone ja..), slike enkle ting som å huske å vaske toalettet når jeg kom hjem igjen (varsel så fort jeg nærmet meg hjemme-adressen, genialt, hva?), levere bøker på biblioteket (varsel så fort jeg forlot leiligheten) osv. Når jeg nettopp tittet gjennom denne appen i iPhone, så jeg at jeg til og med har lagret at jeg må huske å klippe neglene til minstemann en gang i tiden...! Det sier litt om hvor dårlig hukommelse jeg har, og hvor mye kaos jeg har i hodet. Men idag fikk jeg iallefall gleden av å huke av minst fire oppgaver på listen min, trass i at det fortsatt står igjen noen av de viktigste. Hvorfor klarer jeg aldri å ta de viktigste tingene først? (Joda jeg vet hvorfor, men det blir mer som ett retorisk spørsmål med frustrasjon i..)..

Jeg har som sagt hatt en ganske effektiv dag, med travelt på morgenen (gjøremålene jeg nevnte ovenfor) i tillegg til at jeg ryddet gangen nede (fellesgang i ett leilighetskompleks), og dermed også boden (for når jeg først bar ting fra gangen og inn dit, oppdaget jeg at det var rotete der også, -i boden altså), leverte klær til en som leverer videre til trengende (de klærne var jo utover hele boden, så da ble jeg kvitt dét rotet også), og gangen inne i leiligheten (ting som har stått der i maaange uker, uten å blitt flyttet på, ned i boden..). Etter å ha satt på en klesvask og dusjet, kjente jeg at det allerede verket i musklene mine, så jeg satte meg i sofaen med frokosten (altforsent ja...) og en kopp sjokoladekaffe, mens jeg gikk løs på min første del av ADHD-hjelp, eller hva det nå skal kalles.

Du skjønner, jeg snublet over denne hjepegreia på en nettside igår nemlig. (Blogger via ipad, så da blir linken slik i denne omgang: http://www.levemedadhd.info/index.php/leve-med-ad-hd/verkty-for-en-bedre-hverdag/focus/ )
Jeg meldte meg på, desperat etter noe som helst slags hjelp, og fikk straks mail om at de nå skal sende meg link til oppgaver/program tre ganger i uka i ni uker fremover.

Den innledet med info om at forskning har vist at det er mye jeg/vi med ADHD kan gjøre selv for å fungere bedre i hverdagen, og at man kan gripe fatt i det negative og utnytte det positive, for det er visstnok positive ting ved ADHD. (Jeg har ikke funnet ut helt hva ennå, med unntak av kreativiteten jeg opplever, men dette kommer de sikkert frem til etterhvert).

Ang humør nevnte de at man blir i dårlig humør fordi man har negative tanker, -ikke omvent. Så det gjelder å ha positive tanker. Huff, ja, jeg sliter og kjemper med det hver dag, -det er ikke lett, men det er jo sant som de sier. Dette programmet skal etterhvert lære meg å fokusere på det positive, og oppnå en balanse mellom det negative og positive (for det negative blir jo ikke borte).

Deretter kom de inn på dette med stress. Stress er jo ikke unormalt for folk, det er tvertom helt vanlig i nåtidens hektiske og stressende samfunn. Men problemet er at vi slapper ikke av når vi kommer hjem heller, -stedet hvor vi skal oppnå ro og avslapping. For da tenker vi på neste dag, neste uke, neste år.. Konklusjonen deres er "det er ikke det som faktisk skjer med oss, men tankene på alt som KAN SKJE som stresser oss mest".

Jeg kjente at DEN tanken virkelig traff meg ja. For jeg har alltid slitt med nettopp DE tankene. Hva som kan skje dersomatte hvis, sånn og sånn. Jeg.... sukk.... (nå spinner tankene mine helt villt her, for dette her er virkelig ett tema for seg selv..) Kort sagt (eller muligens ikke) så tror jeg at jeg har tenkt ut alle tenkelige og utenkelige måter barna mine kan bli skadd eller dø på. Sånn bare for å ta ett eksempel. Det har allerede "skjedd" oppi hodet mitt, og jeg har "opplevd" reaksjonen rundt det, smertene, følelsene, hva jeg skulle si og gjøre, hvordan jeg kom til å tenke dette DERSOM det skulle skje, og til slutt kunne jeg sitte og gråte og hikste, -sånn helt ut av det blå. Jeg har alltid fått høre at jeg har så mye "syke tanker", men det er ikke dét det går ut på. Jeg er ikke syk oppi hodet, -jeg har bare vansker med å slå av tankene mine når de først starter slik. Blir jeg først bekymret for at noe skal skje, så spinner tankene mine rundt det, helt til jeg knekker sammen eller blir avledet fra tankene.

Der har du grunnen til at jeg er glad for å kunne ta Ritalin. Så lenge jeg har ritalin innadbords, så kommer ikke disse tankene! Det er en befrielse og det er herlig! Jeg føler meg ikke lenger paranoid og gæærn! =) =)

Men når det gjelder det andre stresset tankene mine driver med, så er det jo dette med alt som KAN SKJE som fortsatt plager meg, men da på en annen måte. Jeg kan ligge i sofaen og fundere i timesvis på hva som skjer dersom jeg blir frisk, hva kan skje dersom jeg ikke blir frisk, hva skjer dersom jeg tar utdannelse, og hva skjer dersom ikke, pluss tusenvis av andre ting jeg ikke gidder nevne engang. Etter å ha tittet på den ene setningen der fra Focus-programmet, så lurer jeg nesten på om denne "hva som kan skje"-stressende tanken, kan kobles sammen med min merkelige holdning til å få ting gjort?

Summasumarum: Idag gikk det ut på å stresse ned, tror jeg. Det var iallefall det jeg fikk ut av øvelsen, noe som egentlig var ganske likt yoga-avspenningsteknikker. "Pust langs ryggsøylen" var en fin øvelse, som jeg jo allerede kjente fra yogatimene. Etter å ha gjort dette på yoga og repetert det noen ganger hjemme i ettertid, hadde jeg ikke så store problemer med å gjennomføre dagens oppgave, men jeg tror jeg skal øve mye på den likevel. Det har faktisk roet meg ned og nesten fått meg til å sovne noen ganger, så kanskje jeg klarer å bruke det ordentlig etterhvert?

Så var det over til dette med tidsperspektiv, noe overskriften på innlegget jo peker på.

Jeg har virkelig ikke tidsperspektiv. Det har jeg jo bare måttet innse de siste årene. Men når jeg idag satte på klesvask og ikke kunne skjønne hvor all den klesvasken kom fra (for jeg hadde jo AKKURAT brettet mange stabler med klær og nesten vært ajour), ble jeg skremt. Og da jeg fant klær unga hadde vokst fra og gikk og leverte dem til veldedig formål, og fortsatte med å gå løs på kleskurvene til minsten ikveld på jakt etter mere han hadde vokst fra, ble jeg virkelig skremt da jeg til slutt stod igjen med FEM stappfulle bæreposer med klær han hadde vokst fra. Jeg har jo "akkurat" gått gjennom disse kurvene og lagt i mye klær han passet, -men nå er skuffene hans bare halvfulle, eller ikke dét en gang..! Og så til slutt, kronen på hverket, var da jeg før leggetid plutselig fikk for meg at jeg skulle rydde inni skapene på kjøkkenet for å systematisere litt i hyllene hvor bakevarer, matvarer og medisiner står. Jeg kastet en HEL BÆREPOSE med mat som var gått ut på dato...! Mye av det kunne jeg nesten sverget på at jeg kjøpte for bare noen uker siden, men så hadde de utløpsdato for ett år siden..! Gamle medisiner fant jeg også litt av, og til slutt kunne jeg kaste nesten alt vi hadde av krydder.

Jeg ble stående bare å måpe en liten stund. Jeg fatter og begriper ikke hva det er med det tidsbegrepet mitt. Alt skjedde "her om dagen", og jeg bruker ofte begrepet "snart" både om ting som skjer om en halvtime og ting som skjer om 8 år. Jeg husker ikke hva jeg gjorde igår, og syns det er så merkelig at unga mine har blitt så store, for jeg husker ikke alle de viktige tinga jeg føler jeg burde husket (men der vet jeg at jeg ikke er alene, ADHD eller ei...=)

Så, "her om dagen" fant jeg ut at jeg var gravid, og "snart" får guttungen lappen til bil. (Han er snart 9år gammel.) Det er sånn jeg føler at det er. "Her om dagen" og "snart". Og skal jeg være ett sted til en bestemt tid, sliter jeg virkelig med å beregne tiden. Tiden fra man står opp til man er ferdig stelt og har spist, tiden man bruker ut i bilen, kjøringa, osv osv. Jeg beregner som regel alltid for lite tid, fordi jeg ikke behersker det der, og dermed stresser jeg livet av meg.

Finnes tidsperspektiv på resept....? spurte jeg en eller annen dame her om dagen (forrige uke). Hun bare så rart på meg. Hipp hurra...

Prøver blanke ark

Idag slettet jeg både nettsiden og min offentlige se-hva-jeg-kan-profil på facebook. Jeg prøver å roe meg litt ned, slippe å ha ting hengende over meg som en mørk skygge og en påminnelse om alle prosjekter jeg har startet, men ikke klart å gjennomført. Samtidig så er dette ett skritt i retningen av å innse at jeg alltid har hatt ett stort behov for å vise hva jeg får til, og dermed eksponerer meg flittig og ofte...

Det handler i grunn om det at så fort jeg har fått til noe spesielt bra, så "må" jeg også dele det, snarest overhodet mulig, med hele verden, slik at jeg kan få tilbakemeldinger på hvor flink jeg har vært. Det føles så godt der og da, men så får jeg kanskje ikke så mye tilbakemelding jeg hadde håpet, ELLER jeg får masse tilbakemeldinger, og føler likevel at det ikke holder i lengden. Jeg må hele tiden få anerkjennelse, ikke i form av ære og den slags, men i form av disse tilbakemeldingene på at jeg er flink. Jeg trenger å hele tiden få beskjed om at jeg er flink, for når det går for lenge mellom hver gang, føler jeg meg som en taper, og jeg blir usikker på om jeg egentlig strekker til på noen fsom helst måte... Hva sier det om meg? At jeg er usikker på alt jeg gjør? Usikker på meg selv?

Jeg har lest nok om ADHD nå, til å vite at dette er helt normalt for oss med den diagnosen. Men hvorfor er det slik? Og hvordan kommer jeg ut av det?

En annen grunn til at jeg slettet nettsiden og fotografprofilen min på FB, er den at jeg ikke ønsker å være tilgjengelig akkurat nå. Jeg har ikke ork og helse til å ta på meg fotograferings- og filmjobber her og nå, både pga fibromyalgi og ME som jeg muligens har, og pga at jeg ikke klarer å strukture og organisere hverdagen min, og da heller ikke forfalne oppdrag jeg tar på meg. Det går for lang tid før jeg har fått gjennomført det jeg skulle gjort...

Jeg har også innsett at jeg trenger å finne meg selv på nytt. Hvem er jeg egentlig? Hvordan liker JEG å fotografere, filme, synge, tegne og skrive? Hvor er MIN identitet oppi det hele? For når det trossalt er slik at jeg har kontrollert meg selv så mye i alle disse årene, og dermed også gått mer og mer inn i andres støpeformer, -hvordan blir jeg da når jeg etterhvert, forhåpentligvis, klarer å slippe meg løs og være bare den jeg er, rett og slett bare meg selv?

Jeg brukte mange år på å skjønne at jeg alltid har etterlignet andre sangere når jeg har sunget f eks. Så nå prøver jeg å finne meg selv, og da skjer det morsomme og magiske ting.

Jeg innså også etterhvert at jeg fotograferer med så mye regelbundne teknikker, og jeg ønsker å få til så mye på en gang, og da innen alle slags sjangre, men jeg har begynt å skjønne at jeg er faktisk ikke rette personen til en stor del av det jeg har promotert at jeg kan innen foto, rett og slett bare fordi jeg egentlig ikke interesserer meg nok for de forskjellige tingene. Det handler ikke om hva jeg er i stand til å gjøre, for jeg vet jeg får til det meste jeg har lyst til, men det handler om hvor mye interesse man har for det man gjør. Jeg er trossalt ikke så interessert i interiør at jeg burde prøve å få ting på trykk i noe magasin f eks. Det er på tide at jeg finner ut HVOR og på HVA jeg vil satse.

På noen måter burde jeg vel også lagt ned denne hemmelige bloggen min, men jeg trenger å nå ut til noen der ute. Hvor finner jeg andre med like problemer? Finnes det virkelig ikke noe hjelp for en med adhd? Jeg trenger coaching, men har ennå ikke funnet noen som driver med det. Jeg er overbevist om at dersom noen kunne gitt meg nøkkelen til hvordan jeg strukturerer og organiserer hverdagen og livet mitt, så ville jeg kanskje fungert så bra etterhvert at jeg ikke slet meg ut, og kanskje slapp å ha ME og fibromyalgi, kanskje jeg kunne kommet meg ut i jobb igjen og gjort de tingene jeg drømmer om å gjøre. Frilans innen både det ene og det andre. Tenk å kunne tatt en utdannelse f eks. Konsentrere seg og oppfatte ting, huske ting...

Vær så snill, dersom du som leser dette vet noe om hva som kan hjelpe meg, si ifra! :')

Turné med livet..

Jeg har opplevd litt siden siste innlegget, veldig variert igrunn. Men fortvilelsen er den samme. Jeg er så lei av å føle at jeg er fange i egen kropp..!

Sist gang jeg var hos legen, konstanterte han at jeg sansynligvis har både fibromyalgi og ME. Jeg sliter også med migrenen. Jeg blir sendt videre til instanser for å utrede dette, og det gjør meg både glad og trist. Den ene delen av meg ønsker såklart ett svar, og det kan være greit å få en diagnose dersom det er noe slikt som plager meg, -og det er jo helt openbart at det er noe som plager meg, jeg har det jo IKKE bra. Men så er det også en del av meg som frykter at jeg ikke når opp til kravene for å få en diagnose, og likevel fortsetter å være dårlig, -uten å få hjelp. Den tredje tingen som plager meg er det at jeg egentlig ikke vil ha noen diagnose, trass i at jeg vet at det kanskje er det beste for meg, -fordi jeg ikke vil være syk, og fordi når jeg har det bra, husker jeg ikke hvordan jeg har det når jeg er dårlig. Så det vil si, idag når jeg føler at jeg klarer å blogge, betyr det oppi hodet mitt at jeg er frisk nok til å jobbe også. Men så oppdager jeg etterpå, når jeg kanskje reiser meg opp for å hente noe, eller skal gjøre litt husarbeid, at jeg ikke er bra likevel, og da fylles jeg med en enorm lettelse over at jeg ikke har søkt på jobber den siste halvtimen. AIII!! Dette her er ren tortur!

Jeg var en tur i utlandet helgen som var. Vi dro på en liten turné med koret, og det var helt klart kjempegøy. Men jeg hadde gruet meg til turen. Var dette noe jeg burde gjøre, når jeg av og til går i bakken slik jeg gjør? Jeg ladet batteriene mine godt før vi dro, forhørte meg med legen, og ordnet papirene med NAV, og la ut på den lille reisen. Men jeg skulle få erfare gjentatte ganger på turen at kroppen min ikke hang med i svingende i det hektiske turné-livet.

I en av de mest hektiske gatene, på Pizza Hut, etter litt shopping, datt kroppen min fullstendig sammen. Jeg trodde jeg skulle besvime eller spy når som helst, eller kanskje begge deler, og jeg orket ikke at de andre så på meg med medlidenhet i øynene. Da de satt og så på meg, alle tre rundt bordet, og det kan godt hende at de resterende 10 andre også oppfattet hva som var i ferd med å skje. Jeg prøvde å advare ved å si "ikke se på meg...", men det var for sent; jeg knakk fullstendig sammen. Tårene bare rant og jeg hikstet mer enn jeg klarte å puste. Måtte gjemme meg inni en liten borg av hender og hår..:( De viste masse omtanke og kjærlighet, tok godt vare på meg, men det var så utrolig flaut og ydmykende å sitte der. Jeg er jo den som burde tatt vare på meg selv og sagt til meg selv at denne turen ikke var bra for meg å dra på nå. Men samtidig så TRENGTE jeg denne turen så inderlig. Noe annet, noe nytt, noe som styrket min tro og selvfølelse, og som kunne gi meg minner for livet. Jeg hadde så inderlig lyst til å få til alt sammen!

Jentene ga meg små innstrukser på hva som var lurt å gjøre nå. Jeg ble blant annet anbefalt å sove i bussen, helst også mens de hadde lydsjekk. Jeg klarte det. Men i lydsjekken fant jeg ikke ro til å sove, slik jeg sjelden gjør uansett, så jeg brukte tiden på å bytte klær og sminke meg. TRO MEG, jeg trengte sminke, jeg så jo nærmest dau ut... Da første konserten satte igang, hadde jeg energi og sang på lik linje med de andre, -og vi løftet taket igjen..:)

Slik ble dagene mine i utlandet. Jeg måtte hvile hver minste ledige tid, stå over lydsjekkene og legge meg tidligere enn de andre. Men det gjør ikke noe, for jeg slapp å gå i bakken slik jeg gjorde da vi hadde shoppet den første dagen. Og jeg oppdaget også at så lenge jeg var ute i frisk luft, så kunne jeg fungere litt bedre.

En annen ting jeg oppdaget på turen, var at koret jeg synger i er virkelig fantastisk. Ikke sangmessigsett altså, for jeg visste allerede før jeg begynte i koret, at dette koret er helt fantastisk sånn sett! Men jeg tenker på relasjonsmessig sett. På øvelsene har jeg fått en liten følelse av at det var litt "klikkete", at visse personer gikk sammen og andre ikke. Eller at enkelte pesoner liker bedre å være sammen med faste personer, enn å bli kjent med oss nye. Men på denne lille turneen gikk alle sammen om hverandre, og hver og en ble jeg litt bedre kjent med. Alle, inkludert bandet, viste meg også mye omsorg og interesse, og DET hadde jeg slettes ikke forventet meg. Selv følte jeg meg som en selvmedlidende sutrebøtte som bare ble til byrde for dem andre. Men når jeg tenker meg om, så var jeg hverken krevende eller i veien for noen som helst. Eneste var at ei av dem lånte meg ulljakka si, -kanskje hun frøs imens?

Nå er jeg hjemme igjen, full av nye minner og erfaringer, men fortsatt litt trist og lei meg. For jeg er jo ikke fungerende. Igår lå jeg rett ut hele dagen, ute av stand til å gjøre noe annet enn å sove. Det føles ikke greit, når huset står litt på halv tolv, og det er så mye som burde gjøres her. Jeg kom hjem til nedlesset og ekkelt kjøkken, og såklart rot overalt ellers i huset. Første dagen min hjemme, etter lang flytur hjem, gikk bort til å gjøre husarbeid. Så slik endte min hektiske turné, som jeg håpet skulle være litt som en husmorferie. Haha.. Husmorferie, up my ass.....

Sånn ADHD, fibromyalgi og ME-messig sett, så er jeg som sagt like motløs. Jeg har prøvd yoga to timer (to forskjellige uker) etter hverandre, og jeg ser jo at jeg har ett stort problem med det å ligge stille og ikke GJØRE noe. Det er så vanskelig! Vi skal også prøve å være i nuet, være akkurat der, i det rommet hvor yogaen er. Vi skal la alt av andre tanker bli igjen ute i gangen sammen med skoene våre, og det kan jeg love deg ikke er lett.. Jeg sklir ut av dørene og ut i verden og frem i fremtiden hele tiden, og må hele tiden hente meg inn igjen. Med den måten å tenke på, blir det litt vrient å sovne og å slappe av, skjønner?

Jeg tenker at og til at kanskje jeg burde komme meg ut i en liten jobb, slik at jeg ikke mister meg selv helt, og ikke mister drivet over ønsket om å komme tilbake i jobb. Men så får jeg slike dager som igår, og jeg innser at jeg ikke hadde fungert i jobb likevel. Jeg har slitt nok med plutselige sykemeldinger og at jeg har måttet bli hjemme fra jobb av forskjellige slike grunner hittil, til å erfare og forstå at jeg må finne løsningen og bli frisk, slik at jeg kan slippe det der noe mer.

Og uansett, hva slags jobb skal jeg ut i? Hva er det JEG passer til? Alt jeg trodde jeg passet til, føler jeg nå at jeg ikke passer til likevel. Jeg vet at JEG er en kreativ person med masse interesser og egenskaper, men er det noe yrke der ute som trenger en slik som meg? Jeg er en drømmer, jeg ønsker så iderlig å jobbe med det jeg selv brenner for. Men så leser jeg nyhetsartikler nå om at ungdommen i norge er bortskjemte og må begynne å ta til takke med jobber som er mindre interessante, slik som restaurant og lager. Er jeg bortskjemt?

Jeg føler ikke at jeg er bortskjemt. Jeg har virkelig prøvd det meste av yrker der ute, og jeg ser at det er som regel ikke selve jobben det er noe galt med, -det er meg og den uorganiserte og kaoslignende hjernen min som er problemet. ADHD´en er selve grunnen til at jeg er dårlig også. Jeg er alltid for stressa, jeg får høre at jeg krever og forventer for mye av meg selv, og føler at alle andre gjør det. I tillegg har jeg alltid ett brennende ønske om å gjøre MER enn det jeg allerede gjør. Jeg er en jente full av virkelyst og enda mere til, men så er det ikke nok energi eller tid i hverdagen min til å gjøre noe med det...

Eller er det dét som er problemet? Hva om det egentlig er nok tid og energi i hverdagen, men det er jeg som ikke klarer å balansere og distribuere det alt sammen? Der er vi jo tilbake på dette med organisering og struktur igjen. Som dama på familiesenteret sier; jeg må planlegge hverdagen min og opprette en struktur over livet mitt. HJELPES. Jeg føler jeg bare skyr det ordet som pesten. Men er det virkelig det som må til for at jeg skal fungere?

Hun har forsøkt å sette meg igang med å planlegge uken min. At den ene dagen skal jeg f eks støvsuge, og den neste fokusere på kun klær. Osv. Jeg klarer ikke engang å sette opp en slik plan. Jeg tror ikke jeg egentlig er klar over hva slags oppgaver som må stå på den listen. Jeg er ett rotehue DeLuxe! Og mens jeg sitter her og skribler om den ukeplanen jeg egentlig burde lage, detter det hele tiden inn ting i hodet som jeg har glemt men må prøve å huske. Og når jeg husker de, så er det en eller annen mekaniske i hodet mitt som sier "aaaaarrrgggghhh!!! Ikke NÅ! Jeg vil ikke tenke på det nå, og det passer ikke for meg å gjøre noe med det nå!!".

Er det fordi jeg ser på alt som en byrde? En burde-ting? Jeg hater det ordet.. "Burde". Æsj. Stygge stygge ord...

Huff...

Jeg føler jeg skriver helt usammenhengende her nå.. Men likevel, det er sånn jeg føler det her og nå... Jeg burde... jeg tror jeg kanskje bu... blææææh... Jeg MÅ, eller HAR LYST til å gjøre ettellerannet nå..

Seeeeyah...

BTW, fortalte jeg at jeg ble med i ett rockeband? Vel, jeg måtte slutte. Jeg hadde bare ikke samvittighet til å lage forhåpninger om at vi snart kunne spille ute, når jeg knapt orker å øve eller å være med på øvelsene.. Såååeeehhh.. Sånn gikk det med den saken.. Kanskje senere i livet..?

Organisert uorganiserte skippertak

Jeg hadde egentlig tenkt at jeg ikke gadd å ha denne bloggen lenger. Det har jo tross alt ikke vært stort med trafikk på denne siden, og jeg ble litt motløs og lei når jeg ikke fikk noen tilbakemeldinger på at det fantes andre der ute som slet med det samme. Men da jeg idag tilfeldigvis snublet innom her og oppdaget at det var en Anonym der ute som hadde vært innom og lest og identifisert seg i det jeg hadde skrevet, tenkte jeg med én gang at DA må jeg jo oppdatere og fortelle hvordan det går med meg videre likevel. =) 

Jeg er fotsatt sykemeldt og arbeidsledig. Formen har slettes ikke blitt noe bedre, så dagene går igrunn bort på slik som å ligge på sofaen eller i senga, noen ganger med migrene eller sterk hodepine. Jeg har i tillegg hatt litt vondt i halsen i det siste, noe som er ganske dumt med tanke på at jeg er sanger. Men jeg lever iallefall, og dersom jeg er heldig, har jeg i det minste energi om morgenene til å få ungene ut av seng, gjennom stelleprosessen og frokost, og levert dem på skolen. Men deretter er jeg utladet igjen. Stort sett.

I januar var jeg til Reverse Therapy igjen, og på den samtalen følte jeg at vi hadde ett stort gjennombrudd. Han så en klart rød tråd gjennom alt jeg hadde opplevd siden sist time vi hadde, og hvordan kroppen min reagerte på de forskjellige reaksjonene. Det viste seg at jeg har en stor frykt, nesten angst, for å mislykkes i det jeg driver med. Jeg er redd for å mislykkes, redd for å irritere, redd for å skuffe, redd for å ikke være forberedt nok, redd for å ikke nå opp til forventningene, redd for å ikke klare å gjennomføre ting, redd for å miste motivasjonen, redd, redd, redd og atter redd. Jeg forventer nesten alltid det verste ut av en hver situasjon.

Da han så denne røde tråden, var det akkurat som om jeg ble sittende og gispe litt etter luft mens tiden stod helt stille. Store brikker i livet mitt falt på plass, og jeg følte at puzzlespillet "meg" var i ferdt med å bli ordnet. Jeg så med én gang det klare likhetstegnet til det faktum om at jeg tross alt har gått hele livet mitt med ADD, og det uten å vite at det var problemet.

Jeg tror ikke det er så mange som vet dette her om ADD og ADHD, med unntak av de som har det selv eller er pårørende av noen som har det, men det å leve med ADD/ADHD kan være utrolig vondt. Man snakker før man tenker seg om, man spør spørsmål uten å tenke seg om, man handler uten å tenke seg om, man kan oppføre seg ukoordinert og klossete/vimsete, man har tusen ideer og planer som man gjerne deler med andre, for deretter å ikke klare å gjennomføre de, og derigjen skuffe seg selv og/eller alle andre rundt en. I jobbsammenheng kan det også bli problematisk, siden man ikke har tidsperspektiv, man takler ikke stress over lange perioder, man klarer ikke å holde motivasjonen oppe, eller i det hele tatt jevn. Man klarer kanskje ikke å gjennomføre de tinga man har blitt satt til, trass i at de kan være såre enkle og noe alle kunne ha klart uten problemer.

Alt dette her er MEG, det er personligheten min med ADD. Men feedback´en, og konsekvensene på dette har vært vondt å takle. Helt fra man er liten av, får man høre "Du kan ikke si sånn!", "Du kan ikke gjøre sånn!", "Du må tenke deg om før du gjør slikt!", "Er du dum eller? Hvem er det som spør om sånt?". Unger kan være utrolig onde, og le av deg dersom du snubler eller går rett på noe, vimser deg gjennom en fotballkamp uten å egentlig vite helt hva du holder på med eller hvor du er, så mange inntrykk, så mye som skjer på en gang, så mye stemmer og lyder, og BANG! der var ballen godt planta i hodet på deg, og alle fikk en latter, -og laget ditt akket seg over at de hadde mistet ballen igjen. Man ender opp som en outsider, -jenta ingen gidder å ta med på laget, og helst styrer unna å ha på laget, fordi hun ikke klarer å fange den fordømte ballen, eller passe den videre. 

Jeg orker ikke å fortelle dere alt om hvordan det har vært på jobb, men noe av det vonde jeg har kunnet oppleve i jobbsituasjon er slikt som at folk kommer og sier "har du husket å...", "husker du at du skulle..." osv osv, i tillegg til irriterte blikk fordi jeg kom 4 minutter for sent hver eneste dag, full av unnskyldninger for hvorfor det skjedde den dagen. Igjen.. 

Når man lever med ADD og ikke har impulskontroll på seg selv, føler sterkere enn alle andre, og ikke klarer å gjennomføre ting som for andre er så utrolig enkelt, så fører det til skuffelser, irritasjon, og nedturer konstant gjennom livet sitt. Folk har høye krav og forvetninger til oss (eller rett og slett alle i miljøet), og vi klarer ikke leve opp til de. Iallefall ikke i det lange løp. Så i mitt tilfelle prøvde jeg å begynne å kontrollere meg selv.

"Det virker som om at du bruker utrolig mye energi hver dag, bare på å kontrollere deg selv." fikk jeg høre fra en innen Familiesenteret en gang. Jeg hadde aldri før følt meg så forstått, inntil da.

Det er jo nettopp det man blir til å gjøre. Jeg begynte tidlig å kontrollere det jeg sa før jeg snakket, eller prøvde å tenke meg om før jeg spurte, -men alt skjedde så fort rundt meg at jeg heller begynte med å bli stille. Istedet for å delta i samtaler, ble jeg den "stille og sjenerte" jenta som tilsynelatende ikke hadde noen egne meninger om ting. Jeg var der, men ikke tilstede likevel. Jeg er litt sånn fortsatt, samtaler mellom flere mennesker er utrolig slitsomt, for det er så mange ord, så mange tanker, og i hodet mitt er det bare totalt kaos, -ingen tanke klarer å snike seg ut raskt nok underveis i samtalen. Det skal ritalin og god dagsform til for at jeg skal klare å delta i en samtale på den måten. OG ja, jeg bruker masse energi i en slik setting.

Impulsiviteten var det neste som måtte kontrolleres. Jeg gikk jo inn i voksen-verdenen. Jeg kunne ikke bare plutselig stikke avgårde midt på natten for å besøke en venninne og rope "overraskelse!!" da hun trøtt og forvirret åpnet døren. Jeg kunne ikke bare ta bilen og kjøre for å besøke slektningene mine tre timer unna en lørdags morgen. Med barn i huset ble det enda mere behov for å kontrollere seg, for man skal jo være voksen og ansvarlig. I tillegg gift med en mann som bare kan være impulsiv dersom det er han selv som finner på det.

Når det kommer til jobb, så har jeg hatt mange av dem. Jeg trodde en gang for lenge siden at jeg kunne være fornøyd i en hvilken som helst jobb, siden jeg er en drømmer og uansett har den flotte evnen til å flykte i tankene mine til helt andre steder, mens jeg jobber med det kjedelige. Men flytting, mangel på utdannelse, svangerskap osv, har ført til at jeg har hatt små og kortvarige jobber, -og når jeg har hatt noe som varte litt lenger enn tre måneder, har jeg blitt møkklei etter 4 uker, og mistet motivasjonen (da med unntak av de gangene jeg har jobbe som butikkmedarbeider i fotobutikker/hos fotograf..!). Jeg har klart å tvinge meg gjennom oppgavene, men det er akkurat som om at noe inni meg sakte sloknet og døde hen, og jeg har i nyere tid innsett at jeg ikke kan ha monotone og gjentakende arbeidsoppgaver. Men problemet er at det er da forventet at alle skal kunne klare å gjøre slike enkle ting...!

Tilbake til krav og forventninger. "Du stiller for høye krav til deg selv", sa Reverse Therapy mannen. "NEI!!" skrek det inni meg. "Det er HELE VERDEN SOM STILLER HØYE KRAV OG FORVENTNINGER TIL MEG!!!"

Med ett husket jeg at jeg for mange år siden ofte kunne komme med ett gråtkvalt og frustrert sukk og si: "Det føles som om at alt bare er krav og forvetninger, mas og press fra ende til annen..!"

Jeg fikk en lapp der det stod at jeg skulle slutte å stille så høye krav til meg selv og tillate meg selv å gjøre feil. Det føltes så riktig, og det gjør det ennå. Jeg ser at både jeg og minsten min har samme problemet i så måte, vi stiller høye krav til oss selv, og straffer oss selv noe veldig dersom vi ikke får til ting helt perfekt på første forsøket. Så med dette i bakhodet, og med følelsen av å ha fått ett stort gjennombrudd i behandlingen, dro jeg hjem og følte meg veldig bra og oppadgående i to-tre uker, mens jeg forsøkte å endre denne innstillingen i både minsten og meg selv. 

Men så datt jeg i kjellern igjen. Jeg vet ikke om det var etter den siste timen med RT, hvor jeg mottok såkalt traumebehandling på mitt problem, men det kan jo henge fint sammen sånn tilfeldig. 

Jeg var der for å behandle min "traume" som da skulle være den frykten jeg har for å mislykkes i alt og ett. Men siden det igrunn ikke er en "traume", så var vi litt usikre på om det var dét som skulle behandles. Vi begynte derfor å rote oss litt gjennom hva som var selve grunnen til at slike små ting som å f eks gjøre kontorarbeid for mannen min kan være så uovervinnelig og uoverkommelig for meg.

Som lyn fra klar himmel skjønte jeg plutselig sammenhengen, og da midt i en av terapeutens setninger. Jeg måtte bremse han og bryte inn i tankerekken hans, og fortelle at jeg nå trodde jeg hadde skjønt hva som var selve problemet:

For meg så er det ikke bare å "vaske gulvet". Dersom jeg skal vaske gulvet, betyr det at jeg da først må rydde hele leiligheten eller huset, deretter støvsuge overalt (og jeg er grundig), tørke støv, vanne blomster osv osv, og MENS jeg holder på med dette her, så er det kanskje noe i det ene rommet som skal inn i det andre rommet, og i dét rommet derigjen, er det kanskje også noe som skal videre i ett annet rom. Slik kan jeg vimse meg gjennom alle rommene, og helt glemme bort hva det var jeg egentlig skulle gjøre. Til slutt, når jeg er helt utslitt, vasker jeg gulvet, og da ser jo alt helt fantastisk flott ut. Men deretter er jeg sliten i flere dager etterpå, fordi jeg tok ett slik skippertak.

Jeg har det slik med alt jeg gjør. Kontorarbeid; "ordne papirene til regnskapsfører" er en oppgave man sikkert kan gjøre på en time. Men jeg har ett behov for at det er ryddig og rent rundt meg før jeg jobber, så da må jeg rydde og gjøre rent på rommet hvor kontoret er først, deretter må jeg gå gjennom alle haugene med papirer og sortere og organisere de slik at det er hundre prosent system der, for deretter å åpne bunken med uåpnet post og sortere DET, og til slutt kan jeg kanskje få satt ting i permen og avslutte den jobben jeg egentlig skulle gjøre. Dette kan ta en hel dag, og jeg jobber svært effektivt og konsentrert mens jeg holder på med all dette kontorarbeidet.

Trenger jeg nå å nevne at jeg også har det sånn med bilderedigering til kundene mine? (Jeg er frilansfotograf og tekstforfatter også...) Og alt annet i livet mitt? 

I tillegg til å ha denne "tvangstanken"(?) rundt alle gjøremålene i hverdag og jobb, så er jeg også sånn at man IKKE kan forstyrre meg mens jeg holder på. Jeg er da i en flyt som ikke må forstyrres på noen som helst måte, -ikke av sult heller. Blir jeg sulten så blir jeg sint, for det har jeg ikke tid til å bli. Jeg holder på til jeg er ferdig, og blir jeg avbrutt av noen eller noe, så nærmest glefser jeg etter dem.

Supert når man er kone (til en altfor kosete mann som trenger masse nærhet) og mamma, huh?

Jeg fikk dermed en såkalt traumebehandling for dette problemet da. Mitt store behov for å ha sykelig orden i alt før jeg begynner på selve oppgaven. Men jeg vet ikke om jeg syns det fungerte.. Jeg klarte å gjøre kontorarbeidet noen dager senere, MEN jeg endevendte kontoret først, slik jeg alltid har gjort. Riktignok denne gangen med ett smil, men det er jo slik det pleier å være dét også, -jeg venter til jeg får "ånden over meg", og gyver løs på oppgaven. Dette er nå noen uker siden, tror jeg, og nå ser det ikke ut på det rommet igjen. Jeg SKAMMER MEG når jeg går inn på rommet hvor kontoret vårt er, for der er det ROT og papirer og klær OVERALT. Jeg får nesten ikke puste når jeg kommer inn der...!

Men det var kanskje ikke poenget jeg skulle frem til i dette innlegget heller..

Selv om jeg ikke føler at den siste behandlingen fungerte, så har jeg iallefall funnet ut masse om meg selv, og jeg ser nå bedre hva som er problemet. Men problemet med dét derigjen, er det at jeg ikke har noen løsning eller fasit på dette problemet jeg har ved å skulle gjøre så mye arbeid ut av forberedelser før den reelle oppgaven.. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få snudd denne tankegangen, og jeg har ingen til å hjelpe meg!

"Det er jo bare å gjøre den oppgaven du egentlig skulle gjøre". HAH. Det er ingenting som "er bare å..". Jeg har også fått høre f eks "Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke klarer å ta det kosttilskuddet jevnt, du klarte det jo helt fint den gangen..!". Syke tid. Det er ingenting ved meg som er jevnt, og man skulle tro at etter å ha vært sammen i så mange år som det jeg og mannen min har vært, ville han endelig ha innsett at jeg ikke er en stabil og jevn person, jeg er heller noe ustabil i mine handlemønster, og det er ikke noe jeg kan kontrollere eller endre på (iallefall så vet iallefall ikke JEG hvordan man endre på slikt...!). Det er derfor jeg ikke klarer å holde hus og hjem ryddig på en jevn måte, levere inn papirer til regnskapsfører til faste tider, osv osv. Jeg klarer ikke å fokusere på mer enn to-tre ting om gangen, og i mens sklir alt annet ut. Derfor er det komplett kaos på kjøkkenet når det er ryddig og rent på badet, eller fullstendig krigssone på kontor og soverom mens kjøkkenet er greit, og DERFOR har jeg alltid en masse kosttillskudd-greier som blir tatt i rykk og napp i de periodene jeg endelig har innsett at jeg må trå til litt igjen for min helses skyld (eller fordi noen maser om at jeg ikke tar det..).

Jeg har oppdaget enda en ting med meg selv nylig, en ting jeg nesten er redd for å dele, men jeg skal hoppe i det siden jeg uansett er anonym her på bloggen:

Jeg trodde jeg var en sabla bra multitasker. Men det viser seg at det er jeg ikke. Jeg klarer ikke å fokusere på flere ting om gangen, og med tanke på min tvangsfølelse om at alt skal være så til fingerspissene organisert før jeg trår til med en oppgave, og at jeg ikke kan forstyrres og/eller avbrytes før jeg er helt ferdig med oppgaven min, -så er det jo innlysende at jeg ikke er noen multitasker sånn sett. Det forklarer kanskje hvorfor jeg føler jeg ikke klarte å gjennomføre noe annet enn apekattjobber da jeg jobbet som resepsjonist? Med en telefon som ringte ofte og avbrøt meg, i tillegg til klargjøring av lunch og kjøreturer med budbil, var det ikke lett å begynne på tunge oppgaver som f eks nettsidegenerering, artikler og produktfotografering. Dette var oppgaver jeg startet på med iver, og gjennomførte med strålende glans og flotte resultater mens jeg først var igang, men så måtte jeg rydde vekk mitt improvisoriske fotostudio pga besøk i bedriften, og muligheten til å få ro rundt seg til å gjøre ett nytt skippertak i så måte kom aldri igjen, -og nå har jeg mistet jobben (nedskjæringer) og alle prosjektene mine blir stående ufullførte, -for hva er sjansen for at de finner enda en resepsjonist som fotograferer, lager nettsider og redigerer bilder..? 

Jeg har innsett at jeg ikke kan ha en resepsjonistjobb igjen. Jeg trives godt i serviceyrket, og de var storfornøyde med hvordan jeg var, -folk likte meg og væremåten min, jeg var god på kundeservice, og jeg ble faktisk brukt som selskapsdame da vi hadde kurs o.l. på gang, eller sendt avgårde for å hente kunder som kom utenlands fra. Men nettopp det at jeg samtidig skulle sjonglere så mange andre normale arbeidsoppgaver, huske beskjeder og datoer, booke hotell, fly og leiebiler (bare det å planlegge en reiserute og ordne at det der er nok jobb i seg selv), OG gjøre alle de kreative oppgavene hvor man trenger ro og konsentrasjon (oppgaver jeg egentlig er kjempebra på), ble altfor mye for meg. Jeg tror jeg trenger en enten-eller-jobb der jeg ENTEN jobber aktivt med kundeservice og/eller rådgivning (visste dere at navnet Monica betyr rådgiver?), ELLER en stilling hvor jeg kun jobber kreativt og får jobbe i ro og fred. På et kontor, med kun lunchpause og smalltalk til avbrytninger. Det er ikke noe problem om jeg har litt stress og tidspress på meg, men hovedsaken er at jeg kan fokusere på det jeg gjør. Det hadde heller ikke gjort noe dersom jeg hadde hatt litt fleksitid å gå på, slik at jeg slipper å bli drept med blikk når jeg kommer 4 minutter for sent hver gang. (Selvfølgelig er det der noe jeg jobber konstant med å endre på, -jeg har ikke lyst til å leve i ett konstant stressende og forsinka liv, men hittil har jeg ikke helt klart å få til det der. Tidsperspektiv (mangelen på det) er ett stort tema i seg selv, for oss med ADHD/ADD.)

Så hvor er jeg om dagen? Jeg aner ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg kan gjøre, hva jeg burde gjøre, hva jeg fungerer til eller ikke. Jeg føler rett og slett at det ikke finnes noen plass for meg i hele verden. Og med manglende forståelse fra ektemann, bekjente, og omverdenen i seg selv, så er det periodesvis heller ikke enkelt å ha troen på at jeg er noen bra ressurs til verdenen vi lever i, og at jeg er ønsket noe sted. Bare dét kan være en selvmotsigelse i seg selv, for jeg vet jo at jeg er dyktig på urolig mange ting, og jeg er superkreativ, -i tillegg til at jeg vet at jeg kan doble dette her dersom jeg kutter ut ritalinen (som dempler følelseslivet mitt og kreativiteten noen hakk), -men jeg har hele livet fått klare indikasjoner (tror iallefall jeg selv) på at folk forventer så utrolig mye mer av meg enn hva jeg klarer å prestere. Jeg hang med lenge, jeg gjorde det alt sammen; full jobb, unger som skulle på kamper og treninger, husarbeid og kontorarbeid, i tillegg til frilansjobber i hytt og gevær, sangjobber, osv osv. Men kroppen min begynte å si ifra mer og mer, -og her sitter jeg. 

Som jeg sikkert har nevnt i tidligere innlegg; jeg føler meg som fange i egen kropp. Jeg er fysisk ikke i stand til å gjennomføre stort annet enn å tusle rundt i huset og gjøre noen små ting i løpet av dagen, for deretter å ligge rett ut og ikke orke noe; -samtidig som tankene mine virrer i det ustanselige om alle tinga jeg kunne tenkt meg å gjøre, ønsker å skape, -og mitt store ønske om å ha en jobb der jeg fungerer og føler at jeg klarer å prestere noe, i tillegg til at jeg deltar økonomisk i ekteskapet jeg også. Det er vondt å ikke få til alt det som kreves av meg, og det er vondt å ikke orke å dyrke interessene sine.

Jeg har byttet lege og har i løpet av en rask time endelig blitt SETT og HØRT. Det er herlig. Jeg gleder meg til neste time, og håper at han og jeg etterhvert kan finne ut veien å gå for at jeg skal få det bedre!

Jeg lover å oppdatere igjen etterhvert, -nå vet jeg jo at det er noen der ute som leser det jeg skriver! =) Takk til deg som kommenterte!  =)