Idag var en ny dag, en ny begynnelse og muligheten til å starte med blanke ark, -iallefall for denne uken. Med nettside og FBprofil skjult, føltes det merkelig nok litt mere avslappende for meg idag. Jeg prøver å ikke tenke på alt jeg ønsker å gjøre hele tiden, men må innrømme at DET sliter jeg uansett med. I tillegg til å holde meg unna resten av FB..
Jeg sov dårlig inatt og tungt på morgenen. Det ble med andre ord ikke så lett å komme seg ut av senga.. Så morgenen ble stressende med sure og ulydige unger som somlet, og jeg som kjeftet. Men jeg klarte å få ordnet endel ærender som har naget meg de siste dagene, i tillegg til en som mannen min prakka på meg på morgenen. Endel av de andre oppgavene stod faktisk på min ganske så detaljerte Påminnelses-liste i iPhonen.
Det var en gang i forrige uke at jeg lagret endel gjøremål i Påminnelser (app på iPhone ja..), slike enkle ting som å huske å vaske toalettet når jeg kom hjem igjen (varsel så fort jeg nærmet meg hjemme-adressen, genialt, hva?), levere bøker på biblioteket (varsel så fort jeg forlot leiligheten) osv. Når jeg nettopp tittet gjennom denne appen i iPhone, så jeg at jeg til og med har lagret at jeg må huske å klippe neglene til minstemann en gang i tiden...! Det sier litt om hvor dårlig hukommelse jeg har, og hvor mye kaos jeg har i hodet. Men idag fikk jeg iallefall gleden av å huke av minst fire oppgaver på listen min, trass i at det fortsatt står igjen noen av de viktigste. Hvorfor klarer jeg aldri å ta de viktigste tingene først? (Joda jeg vet hvorfor, men det blir mer som ett retorisk spørsmål med frustrasjon i..)..
Jeg har som sagt hatt en ganske effektiv dag, med travelt på morgenen (gjøremålene jeg nevnte ovenfor) i tillegg til at jeg ryddet gangen nede (fellesgang i ett leilighetskompleks), og dermed også boden (for når jeg først bar ting fra gangen og inn dit, oppdaget jeg at det var rotete der også, -i boden altså), leverte klær til en som leverer videre til trengende (de klærne var jo utover hele boden, så da ble jeg kvitt dét rotet også), og gangen inne i leiligheten (ting som har stått der i maaange uker, uten å blitt flyttet på, ned i boden..). Etter å ha satt på en klesvask og dusjet, kjente jeg at det allerede verket i musklene mine, så jeg satte meg i sofaen med frokosten (altforsent ja...) og en kopp sjokoladekaffe, mens jeg gikk løs på min første del av ADHD-hjelp, eller hva det nå skal kalles.
Du skjønner, jeg snublet over denne hjepegreia på en nettside igår nemlig. (Blogger via ipad, så da blir linken slik i denne omgang: http://www.levemedadhd.info/index.php/leve-med-ad-hd/verkty-for-en-bedre-hverdag/focus/ )
Jeg meldte meg på, desperat etter noe som helst slags hjelp, og fikk straks mail om at de nå skal sende meg link til oppgaver/program tre ganger i uka i ni uker fremover.
Den innledet med info om at forskning har vist at det er mye jeg/vi med ADHD kan gjøre selv for å fungere bedre i hverdagen, og at man kan gripe fatt i det negative og utnytte det positive, for det er visstnok positive ting ved ADHD. (Jeg har ikke funnet ut helt hva ennå, med unntak av kreativiteten jeg opplever, men dette kommer de sikkert frem til etterhvert).
Ang humør nevnte de at man blir i dårlig humør fordi man har negative tanker, -ikke omvent. Så det gjelder å ha positive tanker. Huff, ja, jeg sliter og kjemper med det hver dag, -det er ikke lett, men det er jo sant som de sier. Dette programmet skal etterhvert lære meg å fokusere på det positive, og oppnå en balanse mellom det negative og positive (for det negative blir jo ikke borte).
Deretter kom de inn på dette med stress. Stress er jo ikke unormalt for folk, det er tvertom helt vanlig i nåtidens hektiske og stressende samfunn. Men problemet er at vi slapper ikke av når vi kommer hjem heller, -stedet hvor vi skal oppnå ro og avslapping. For da tenker vi på neste dag, neste uke, neste år.. Konklusjonen deres er "det er ikke det som faktisk skjer med oss, men tankene på alt som KAN SKJE som stresser oss mest".
Jeg kjente at DEN tanken virkelig traff meg ja. For jeg har alltid slitt med nettopp DE tankene. Hva som kan skje dersomatte hvis, sånn og sånn. Jeg.... sukk.... (nå spinner tankene mine helt villt her, for dette her er virkelig ett tema for seg selv..) Kort sagt (eller muligens ikke) så tror jeg at jeg har tenkt ut alle tenkelige og utenkelige måter barna mine kan bli skadd eller dø på. Sånn bare for å ta ett eksempel. Det har allerede "skjedd" oppi hodet mitt, og jeg har "opplevd" reaksjonen rundt det, smertene, følelsene, hva jeg skulle si og gjøre, hvordan jeg kom til å tenke dette DERSOM det skulle skje, og til slutt kunne jeg sitte og gråte og hikste, -sånn helt ut av det blå. Jeg har alltid fått høre at jeg har så mye "syke tanker", men det er ikke dét det går ut på. Jeg er ikke syk oppi hodet, -jeg har bare vansker med å slå av tankene mine når de først starter slik. Blir jeg først bekymret for at noe skal skje, så spinner tankene mine rundt det, helt til jeg knekker sammen eller blir avledet fra tankene.
Der har du grunnen til at jeg er glad for å kunne ta Ritalin. Så lenge jeg har ritalin innadbords, så kommer ikke disse tankene! Det er en befrielse og det er herlig! Jeg føler meg ikke lenger paranoid og gæærn! =) =)
Men når det gjelder det andre stresset tankene mine driver med, så er det jo dette med alt som KAN SKJE som fortsatt plager meg, men da på en annen måte. Jeg kan ligge i sofaen og fundere i timesvis på hva som skjer dersom jeg blir frisk, hva kan skje dersom jeg ikke blir frisk, hva skjer dersom jeg tar utdannelse, og hva skjer dersom ikke, pluss tusenvis av andre ting jeg ikke gidder nevne engang. Etter å ha tittet på den ene setningen der fra Focus-programmet, så lurer jeg nesten på om denne "hva som kan skje"-stressende tanken, kan kobles sammen med min merkelige holdning til å få ting gjort?
Summasumarum: Idag gikk det ut på å stresse ned, tror jeg. Det var iallefall det jeg fikk ut av øvelsen, noe som egentlig var ganske likt yoga-avspenningsteknikker. "Pust langs ryggsøylen" var en fin øvelse, som jeg jo allerede kjente fra yogatimene. Etter å ha gjort dette på yoga og repetert det noen ganger hjemme i ettertid, hadde jeg ikke så store problemer med å gjennomføre dagens oppgave, men jeg tror jeg skal øve mye på den likevel. Det har faktisk roet meg ned og nesten fått meg til å sovne noen ganger, så kanskje jeg klarer å bruke det ordentlig etterhvert?
Så var det over til dette med tidsperspektiv, noe overskriften på innlegget jo peker på.
Jeg har virkelig ikke tidsperspektiv. Det har jeg jo bare måttet innse de siste årene. Men når jeg idag satte på klesvask og ikke kunne skjønne hvor all den klesvasken kom fra (for jeg hadde jo AKKURAT brettet mange stabler med klær og nesten vært ajour), ble jeg skremt. Og da jeg fant klær unga hadde vokst fra og gikk og leverte dem til veldedig formål, og fortsatte med å gå løs på kleskurvene til minsten ikveld på jakt etter mere han hadde vokst fra, ble jeg virkelig skremt da jeg til slutt stod igjen med FEM stappfulle bæreposer med klær han hadde vokst fra. Jeg har jo "akkurat" gått gjennom disse kurvene og lagt i mye klær han passet, -men nå er skuffene hans bare halvfulle, eller ikke dét en gang..! Og så til slutt, kronen på hverket, var da jeg før leggetid plutselig fikk for meg at jeg skulle rydde inni skapene på kjøkkenet for å systematisere litt i hyllene hvor bakevarer, matvarer og medisiner står. Jeg kastet en HEL BÆREPOSE med mat som var gått ut på dato...! Mye av det kunne jeg nesten sverget på at jeg kjøpte for bare noen uker siden, men så hadde de utløpsdato for ett år siden..! Gamle medisiner fant jeg også litt av, og til slutt kunne jeg kaste nesten alt vi hadde av krydder.
Jeg ble stående bare å måpe en liten stund. Jeg fatter og begriper ikke hva det er med det tidsbegrepet mitt. Alt skjedde "her om dagen", og jeg bruker ofte begrepet "snart" både om ting som skjer om en halvtime og ting som skjer om 8 år. Jeg husker ikke hva jeg gjorde igår, og syns det er så merkelig at unga mine har blitt så store, for jeg husker ikke alle de viktige tinga jeg føler jeg burde husket (men der vet jeg at jeg ikke er alene, ADHD eller ei...=)
Så, "her om dagen" fant jeg ut at jeg var gravid, og "snart" får guttungen lappen til bil. (Han er snart 9år gammel.) Det er sånn jeg føler at det er. "Her om dagen" og "snart". Og skal jeg være ett sted til en bestemt tid, sliter jeg virkelig med å beregne tiden. Tiden fra man står opp til man er ferdig stelt og har spist, tiden man bruker ut i bilen, kjøringa, osv osv. Jeg beregner som regel alltid for lite tid, fordi jeg ikke behersker det der, og dermed stresser jeg livet av meg.
Finnes tidsperspektiv på resept....? spurte jeg en eller annen dame her om dagen (forrige uke). Hun bare så rart på meg. Hipp hurra...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar