Turné med livet..

Jeg har opplevd litt siden siste innlegget, veldig variert igrunn. Men fortvilelsen er den samme. Jeg er så lei av å føle at jeg er fange i egen kropp..!

Sist gang jeg var hos legen, konstanterte han at jeg sansynligvis har både fibromyalgi og ME. Jeg sliter også med migrenen. Jeg blir sendt videre til instanser for å utrede dette, og det gjør meg både glad og trist. Den ene delen av meg ønsker såklart ett svar, og det kan være greit å få en diagnose dersom det er noe slikt som plager meg, -og det er jo helt openbart at det er noe som plager meg, jeg har det jo IKKE bra. Men så er det også en del av meg som frykter at jeg ikke når opp til kravene for å få en diagnose, og likevel fortsetter å være dårlig, -uten å få hjelp. Den tredje tingen som plager meg er det at jeg egentlig ikke vil ha noen diagnose, trass i at jeg vet at det kanskje er det beste for meg, -fordi jeg ikke vil være syk, og fordi når jeg har det bra, husker jeg ikke hvordan jeg har det når jeg er dårlig. Så det vil si, idag når jeg føler at jeg klarer å blogge, betyr det oppi hodet mitt at jeg er frisk nok til å jobbe også. Men så oppdager jeg etterpå, når jeg kanskje reiser meg opp for å hente noe, eller skal gjøre litt husarbeid, at jeg ikke er bra likevel, og da fylles jeg med en enorm lettelse over at jeg ikke har søkt på jobber den siste halvtimen. AIII!! Dette her er ren tortur!

Jeg var en tur i utlandet helgen som var. Vi dro på en liten turné med koret, og det var helt klart kjempegøy. Men jeg hadde gruet meg til turen. Var dette noe jeg burde gjøre, når jeg av og til går i bakken slik jeg gjør? Jeg ladet batteriene mine godt før vi dro, forhørte meg med legen, og ordnet papirene med NAV, og la ut på den lille reisen. Men jeg skulle få erfare gjentatte ganger på turen at kroppen min ikke hang med i svingende i det hektiske turné-livet.

I en av de mest hektiske gatene, på Pizza Hut, etter litt shopping, datt kroppen min fullstendig sammen. Jeg trodde jeg skulle besvime eller spy når som helst, eller kanskje begge deler, og jeg orket ikke at de andre så på meg med medlidenhet i øynene. Da de satt og så på meg, alle tre rundt bordet, og det kan godt hende at de resterende 10 andre også oppfattet hva som var i ferd med å skje. Jeg prøvde å advare ved å si "ikke se på meg...", men det var for sent; jeg knakk fullstendig sammen. Tårene bare rant og jeg hikstet mer enn jeg klarte å puste. Måtte gjemme meg inni en liten borg av hender og hår..:( De viste masse omtanke og kjærlighet, tok godt vare på meg, men det var så utrolig flaut og ydmykende å sitte der. Jeg er jo den som burde tatt vare på meg selv og sagt til meg selv at denne turen ikke var bra for meg å dra på nå. Men samtidig så TRENGTE jeg denne turen så inderlig. Noe annet, noe nytt, noe som styrket min tro og selvfølelse, og som kunne gi meg minner for livet. Jeg hadde så inderlig lyst til å få til alt sammen!

Jentene ga meg små innstrukser på hva som var lurt å gjøre nå. Jeg ble blant annet anbefalt å sove i bussen, helst også mens de hadde lydsjekk. Jeg klarte det. Men i lydsjekken fant jeg ikke ro til å sove, slik jeg sjelden gjør uansett, så jeg brukte tiden på å bytte klær og sminke meg. TRO MEG, jeg trengte sminke, jeg så jo nærmest dau ut... Da første konserten satte igang, hadde jeg energi og sang på lik linje med de andre, -og vi løftet taket igjen..:)

Slik ble dagene mine i utlandet. Jeg måtte hvile hver minste ledige tid, stå over lydsjekkene og legge meg tidligere enn de andre. Men det gjør ikke noe, for jeg slapp å gå i bakken slik jeg gjorde da vi hadde shoppet den første dagen. Og jeg oppdaget også at så lenge jeg var ute i frisk luft, så kunne jeg fungere litt bedre.

En annen ting jeg oppdaget på turen, var at koret jeg synger i er virkelig fantastisk. Ikke sangmessigsett altså, for jeg visste allerede før jeg begynte i koret, at dette koret er helt fantastisk sånn sett! Men jeg tenker på relasjonsmessig sett. På øvelsene har jeg fått en liten følelse av at det var litt "klikkete", at visse personer gikk sammen og andre ikke. Eller at enkelte pesoner liker bedre å være sammen med faste personer, enn å bli kjent med oss nye. Men på denne lille turneen gikk alle sammen om hverandre, og hver og en ble jeg litt bedre kjent med. Alle, inkludert bandet, viste meg også mye omsorg og interesse, og DET hadde jeg slettes ikke forventet meg. Selv følte jeg meg som en selvmedlidende sutrebøtte som bare ble til byrde for dem andre. Men når jeg tenker meg om, så var jeg hverken krevende eller i veien for noen som helst. Eneste var at ei av dem lånte meg ulljakka si, -kanskje hun frøs imens?

Nå er jeg hjemme igjen, full av nye minner og erfaringer, men fortsatt litt trist og lei meg. For jeg er jo ikke fungerende. Igår lå jeg rett ut hele dagen, ute av stand til å gjøre noe annet enn å sove. Det føles ikke greit, når huset står litt på halv tolv, og det er så mye som burde gjøres her. Jeg kom hjem til nedlesset og ekkelt kjøkken, og såklart rot overalt ellers i huset. Første dagen min hjemme, etter lang flytur hjem, gikk bort til å gjøre husarbeid. Så slik endte min hektiske turné, som jeg håpet skulle være litt som en husmorferie. Haha.. Husmorferie, up my ass.....

Sånn ADHD, fibromyalgi og ME-messig sett, så er jeg som sagt like motløs. Jeg har prøvd yoga to timer (to forskjellige uker) etter hverandre, og jeg ser jo at jeg har ett stort problem med det å ligge stille og ikke GJØRE noe. Det er så vanskelig! Vi skal også prøve å være i nuet, være akkurat der, i det rommet hvor yogaen er. Vi skal la alt av andre tanker bli igjen ute i gangen sammen med skoene våre, og det kan jeg love deg ikke er lett.. Jeg sklir ut av dørene og ut i verden og frem i fremtiden hele tiden, og må hele tiden hente meg inn igjen. Med den måten å tenke på, blir det litt vrient å sovne og å slappe av, skjønner?

Jeg tenker at og til at kanskje jeg burde komme meg ut i en liten jobb, slik at jeg ikke mister meg selv helt, og ikke mister drivet over ønsket om å komme tilbake i jobb. Men så får jeg slike dager som igår, og jeg innser at jeg ikke hadde fungert i jobb likevel. Jeg har slitt nok med plutselige sykemeldinger og at jeg har måttet bli hjemme fra jobb av forskjellige slike grunner hittil, til å erfare og forstå at jeg må finne løsningen og bli frisk, slik at jeg kan slippe det der noe mer.

Og uansett, hva slags jobb skal jeg ut i? Hva er det JEG passer til? Alt jeg trodde jeg passet til, føler jeg nå at jeg ikke passer til likevel. Jeg vet at JEG er en kreativ person med masse interesser og egenskaper, men er det noe yrke der ute som trenger en slik som meg? Jeg er en drømmer, jeg ønsker så iderlig å jobbe med det jeg selv brenner for. Men så leser jeg nyhetsartikler nå om at ungdommen i norge er bortskjemte og må begynne å ta til takke med jobber som er mindre interessante, slik som restaurant og lager. Er jeg bortskjemt?

Jeg føler ikke at jeg er bortskjemt. Jeg har virkelig prøvd det meste av yrker der ute, og jeg ser at det er som regel ikke selve jobben det er noe galt med, -det er meg og den uorganiserte og kaoslignende hjernen min som er problemet. ADHD´en er selve grunnen til at jeg er dårlig også. Jeg er alltid for stressa, jeg får høre at jeg krever og forventer for mye av meg selv, og føler at alle andre gjør det. I tillegg har jeg alltid ett brennende ønske om å gjøre MER enn det jeg allerede gjør. Jeg er en jente full av virkelyst og enda mere til, men så er det ikke nok energi eller tid i hverdagen min til å gjøre noe med det...

Eller er det dét som er problemet? Hva om det egentlig er nok tid og energi i hverdagen, men det er jeg som ikke klarer å balansere og distribuere det alt sammen? Der er vi jo tilbake på dette med organisering og struktur igjen. Som dama på familiesenteret sier; jeg må planlegge hverdagen min og opprette en struktur over livet mitt. HJELPES. Jeg føler jeg bare skyr det ordet som pesten. Men er det virkelig det som må til for at jeg skal fungere?

Hun har forsøkt å sette meg igang med å planlegge uken min. At den ene dagen skal jeg f eks støvsuge, og den neste fokusere på kun klær. Osv. Jeg klarer ikke engang å sette opp en slik plan. Jeg tror ikke jeg egentlig er klar over hva slags oppgaver som må stå på den listen. Jeg er ett rotehue DeLuxe! Og mens jeg sitter her og skribler om den ukeplanen jeg egentlig burde lage, detter det hele tiden inn ting i hodet som jeg har glemt men må prøve å huske. Og når jeg husker de, så er det en eller annen mekaniske i hodet mitt som sier "aaaaarrrgggghhh!!! Ikke NÅ! Jeg vil ikke tenke på det nå, og det passer ikke for meg å gjøre noe med det nå!!".

Er det fordi jeg ser på alt som en byrde? En burde-ting? Jeg hater det ordet.. "Burde". Æsj. Stygge stygge ord...

Huff...

Jeg føler jeg skriver helt usammenhengende her nå.. Men likevel, det er sånn jeg føler det her og nå... Jeg burde... jeg tror jeg kanskje bu... blææææh... Jeg MÅ, eller HAR LYST til å gjøre ettellerannet nå..

Seeeeyah...

BTW, fortalte jeg at jeg ble med i ett rockeband? Vel, jeg måtte slutte. Jeg hadde bare ikke samvittighet til å lage forhåpninger om at vi snart kunne spille ute, når jeg knapt orker å øve eller å være med på øvelsene.. Såååeeehhh.. Sånn gikk det med den saken.. Kanskje senere i livet..?