torsdag 15. november 2012

Nok er nok! En ny start må til!

Velkommen til min blogg!

Jeg aner ikke hvem du er og hvordan du fant bloggen min, men jeg håper at du fant den fordi du sliter med litt av det samme som meg (eller noe lignende), og kanskje søker å finne forståelse hos noen andre, eller i det hele tatt kunne prate med likesinnede, slik at du ikke føler det helt alene i den store verden. Eller kanskje du kjenner noen som sliter litt, og søker å forstå den personen, eller kunne hjelpe han/henne?

Det er iallefall uansett i nærheten av grunnen til at jeg startet denne bloggen; jeg trenger å finne flere som er slik som meg. Det er nemlig ikke lett å finne dem, og det er nesten umulig å oppnå forståelse hos stort sett alle andre i hverdagen, nettopp fordi de ikke sliter med nettopp det samme.

Grunnen til at jeg velger å blogge her, er egentlig det at jeg føler jeg er på ett stadige i livet mitt hvor jeg trenger å være litt anonym. Jeg har både nettside og blogg fra før av som jeg bruker sporadisk, hvor jeg før blogget veldig åpent og utleverende om meg selv, i tillegg til at jeg bombarderte mine facebookvenner med diverse oppdateringer, -men nå har jeg kommet til ett punkt der jeg føler at det nesten blir bare verre å være åpen om hvordan jeg har det. Ingen skjønner uansett, og mange har ikke lyst til å bli tvunget til å forstå heller.

Jeg er i begynnelsen av 30-årene, i ett stabilt og fint forhold som har vart i litt over 10 år, og vi har to barn. Jeg jobber fullt, og er mye alene om barna siden mannen min jobber svært mye. Og jeg klarer ikke å få hverdagen til å gå opp.

Det er der de fleste detter av lasset. Dette er jo bare helt "vanlige ting" som alle har i livet sitt; jobb, hus og hjem, lekser og matlaging i tillegg til litt fritidssysler på ettermiddag og kveld. De skjønner ikke at dette er utrolig tungt for meg, og at jeg ikke klarer å finne strukturen i hverdagen. De kommer med kommentarer som "det er jo bare å...", eller "du må jo skjønne at det bare er å gjøre sånn og slik..", eller det aller verste de kan si: "Det er jo bare å TA SEG SAMMEN!".

Jeg har tatt meg sammen hele livet mitt, så godt som hver time, hver dag. Jeg visste ikke hvorfor, før i voksen alder. Da jeg var i slutten av 20årene fikk jeg diagnosen ADD (det samme som ADHD, men bare uten hyperaktiviteten), og brikkene falt på plass. Diagnosen ga meg forklaring på hvorfor jeg hadde slitt sånn på skolen, både med motivasjon og konsentrasjon, og også hvorfor jeg har tatt så mange valg i livet, byttet jobber, flyttet masse, og nå til slutt; hvorfor kroppen min til slutt bare fikk nok og kolapset helt.

ADHD og ADD er to kjente begrep, spesielt den første, men likevel ser det ut til at de fleste ikke vet så altfor mye om hva det egentlig innebærer å leve med det. Da jeg selv fikk diagnosen var jeg overlykkelig, fordi jeg følte at jeg endelig hadde fått en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var, og jeg forklarte alle ivrig hvordan det hang sammen, -jeg hadde trossalt ADHD. Men jeg oppdaget fort nok at kunnskapen om denne sykdommen/sinnslidelsen er ganske liten hos de fleste, og at endel også har en del fordommer og forutinntatte meninger om disse bokstavene. Det var en stor skuffelse å ikke bli forstått, for nettopp forståelse har jeg higet etter hele mitt liv.

Når man sier "ADHD" forbinder folk som regel dette med hyperaktive barn, ofte skikkelig bråkmakere, med konsentrasjonsvansker i tillegg. Det var det jeg også forbandt det med, før jeg leste en liten folder fra ADHD Norge, som handlet om "Voksne med ADHD og ADD". Inntil den dagen jeg leste det som stod i den, hadde jeg aldri følt meg forstått av noen.

I denne bloggen ønsker jeg å skrive om veien frem til diagnosen, og hvordan hverdagen min IKKE fungerer, og forhåpentligvis klare å finne løsninger etterhvert. Jeg håper også på å få kontakt med andre som har det slik, eller som kan komme med innspill som kan hjelpe meg og eventuelle andre lesere..

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar