Desperat

I´m sorry, jeg ser jo nå at jeg ikke hadde gjort det åpent for kommentarer her. Men nå har jeg ordnet det, så nå er det bare å kommentere i vei.

Det har skjedd så mye i det siste. Først og fremst kom jeg tilbake på jobb etter å ha vært borde der fra  lenge. Jeg gruet meg noe helt forferdelig fordi jeg ikke har følt at noen på jobben behersker dette her med å vise personlig interesse for andre, og der hadde jeg vært suk og fraværende fra jobb lenge, uten at noen som helst hadde sendt meg sms eller mail og spurt hvordan jeg hadde det. Selv da jeg kom på jobb var det kun én person som spurte meg hvordan det gikk, og stod og pratet litt med meg. Tre av de som har lederroller ville ikke møte blikket mitt og unngikk meg hele dagen.

Ikke lenge etterpå fikk jeg vite at firmaet sliter og dermed måtte ha nedskjæringer. Så jeg og flere andre fikk valget mellom å si opp selv eller å godta en oppsigelse. Så nå sitter jeg, og mange andre rundtom i landet såklart, uten jobb. Det var det siste jeg trengte oppi det hele. Flott.

Men jeg prøver å se lyst på det. Jeg er jo trossalt uansett ikke bra om dagen, og trenger hvile. Problemet er bare det at med ADD er det ikke lett å hvile. Jeg har fortsatt tusen tanker oppi hodet mitt, og folk har fortsatt masse forventninger til hva det er jeg burde få til og takle her i livet. Listen er lang. Noen ganger føler jeg at det er ingen der ute som forstår meg, eller tar hensyn til meg. Men sannheten er at jeg har ett stort nettverk med venner som prøver å forstå meg, og er der for meg. En av dem har også vært på reise med meg og sett meg hvordan jeg fungerer i enhver situasjon, og hennes konklusjon er bare den at dersom noen trenger det skriftlig at jeg er dårlig, så er hun vitne på det. Jeg var faktisk så ille at jeg knapt kom meg opp en trapp den ene dagen. Det sier litt.

Men det er jo ikke bare det, -det er hvordan jeg tenker. Jeg er tåkedått store deler av hverdagen min, og det er utrolig slitsomt. Det tar lang tid før ting har blitt bearbeidet oppi hodet mitt, og dét er enda mere vanskelig for folk å forstå. De fleste har jo rask oppfattelse og trenger å få ting forklart bare én gang, mens jeg trenger repetisjoner opp til 15 ganger før det sitter som det skal, så fremt det ikke er noe jeg virkelig brenner for da. Og jeg klarer ikke å ta imot flere beskjeder på en gang. Handlelister kan du bare glemme. "Konsentrer deg litt da!" får jeg høre, men fyyyyyyy du skulle visst hvordan hjernen min koker av og til, for å få med meg de tingene du sier... og allerede når du har kommet til tredje tingen på lista, har jeg glemt hva det første var. Hvorfor er det så vanskelig å ta hensyn til meg å bare skrive den handlelista eller sende den sms´en når du vet det er det jeg trenger...?

Jeg prøver mange typer terapi eller hjelp nå om dagen. Jeg går til familiesenteret og prater med en person der, men denne personen kan ikke noe om adhd. Dermed blir det til at jeg også leser endel om Reverse Therapy som jeg fant på nettet, og bestilte bok med cd fra. Jeg har pratet med denne mannen om ting også, og føler at jeg skjønner hva det går ut på. Virkelig. Som om ikke vet var nok, har legen endelig fått ut fingeren og søkt hjelp til meg, så nå er det to andre instanser som har kontaktet meg for samtaler og dialog. De to siste skal hjelpe meg tilbake i jobb, men nå har jeg jo ikke noen jobb å hjelpes tilbake i. Så jeg vet ikke helt jeg. Men jeg kaster meg over det jeg kan få av hjelp, og håper at én av dem kan komme med tips og veiledning som kan få ADD´en i hodet mitt til å roe seg, og hjelpe meg til å takle hverdagen bedre. Strukturere den, som det så pent heter. Det er visst mye av det som gjør at jeg er så sliten nå om dagen, -jeg er superstressa i hodet mitt, og prøver hele tiden å være "snill pike", og dermed gikk jeg rett i veggen til slutt. Nesten bokstavelig talt, kroppen min vil bare ikke mer.

Så denne uken blir det mye samtaler..

Pleeease, dersom du har erfaringer med ADD eller andre ting som gjør hverdagen vanskelig, -del det med meg...