Å bli sparket mens man ligger nede

Det er slik det føles her og nå. Jeg blir sparket mens jeg allerede ligger nede. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg og flere andre kan velge mellom å si opp jobbene våre selv, eller å godta en oppsigelse. Hva i all verden gjør man da? Man har jo såklart ikke lyst til å bli sagt opp, men samtidig så har man ikke store valget heller, for dersom man selv sier opp jobben, har man ikke lenger noen stønad fra NAV.

Vi er ikke alene om å havne i denne situasjonen nå. Det er visst flere store bedrifter i landet som sliter, og jeg har hørt om at opptil 40 personer i én bedrift har mistet jobben pga nedbemanning. Det er bare det at jeg likevel føler at det er meg selv som er problemet her. Jeg føler at de ikke vil ha meg. Jeg tar det litt personlig. Jeg var trossalt ute i en sykemelding, og denne bedriften har ikke vist noen som helst tegn på personlig interesse for meg, fra dag én. Ikke fra da jeg startet i jobben heller. Dette er den første bedriften jeg noensinne har jobbet i, hvor kollegaene ikke spør "hvordan går det med deg?" når du helt åpenlyst ser dårlig ut, eller ønsker å høre om hvordan det står til ellers utenom jobb. Ikke engang om jeg har hatt en fin ferie. Akkurat dét har vært en ting jeg har mistrivdes med, helt fra dag én.

Men nå behøver jeg visst ikke tenke mer på dét. Snart jobber jeg ikke der lenger.

Det hender at jeg angrer på min åpenhet rundt dette med ADHD på jobben. Jeg gikk inn i jobben fast bestemt på å ikke nevne min ADD, men plutselig hadde jeg slengt det ut i en lattermild kommentar da den ene kollegaen unnskyldte seg med at h*n har epilepsi. Mot slutten av dette året begynte jeg å informere de nærmeste i kontorlandskapet om at jeg trossalt har en grunn til at jeg av og til surrer litt, men jeg møtte ikke noen forståelse. Da jeg etterhvert begynte å slite med helsa også, ble jeg helt fortvila, og prøvde å forklare meg for daglig leder også, -men der var det NULL forståelse å få. Skulle ønske jeg kunne latt være å være så åpen bestandig. Men det er bare så fortvilende å aldri føle seg forstått! Jeg føler jeg har kjempet med nettopp dét problemet hele livet mitt. "forstå meg, vær så snill!!" Eller at de bare kan innse at jeg virkelig gjør alt jeg kan for å "ta meg sammen" hver dag. Jeg gjør det hele tiden, hver dag. Det er slitsomt. Det koster mye energi. Og jeg bruker meg opp på jobben, og blir udugelig hjemme.

Uansett, nå står jeg åpen til å finne meg en annen jobb, og det kan se ut til at jeg kanskje har sjans ett annet sted allerede. Det som gjør det litt forvirrende for meg da, er det at dette er en lederstilling. Kan jeg ta på meg ett slikt ansvar? Kanskje det er det rette, siden jeg da kan delegere bort oppgaver?

Tiden vil vise hva som skjer....