Ta kontroll over ditt eget liv!

Overskriften sier kanskje nok i seg selv, men jeg vet at det kan være vanskelig å gjennomføre dette. Spesielt dersom man har havnet i endel låste situasjoner her i livet. Man tror at det bare må forbli slik som det er, og at man ikke kan bryte ut av dette mønsteret, men jeg skal si deg en ting; -det kan du og det burde du!

Vi mennesker er skapt med en egen fri vilje, og det ble forventet at vi skulle bruke den frie viljen vår, iallefall så godt vi kunne innenfor rimelighetens rammer. (Da kan man nevne f eks kardemommeloven;

"Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil."

eller  "den gyldne regel":

"Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum." (Matteus, 7:12)


De fleste er enige i at dersom man hadde fulgt disse to prinsippene i livet, hadde det vært fred på jorden osv osv, men slik er det jo ikke.)

Men likevel så vil det alltid være forskjellige ting i livet som bestemmer over en, og denne "programmeringen" starter tidlig i livet vårt. Vi blir helt fra vi er små av, fortalt hvordan det er "riktig" å reagere på forskjellige situasjoner, og hvordan vi skal oppføre oss. Vi blir formet som pottekar og leirkrukker hele livet vårt, og dermed tvunget inn i en viss "form" for reaksjonsmønster, påvirket av det miljøet og kulturen vi lever i, i tillegg til familiens måte å være på, og alle de forventningene som stilles ovenfor en som voksen.

Det er her man kan få ett problem etterhvert i livet sitt. Jeg har mange eksempler selv, så jeg kan jo rett og slett starte med det som skjedde da jeg var liten, som har påvirket meg:

1)
Jeg oppdaget tidlig at jeg ikke var like veltalende som andre barn, at jeg ikke "tenkte fort nok" eller ikke var rapp nok i kjeften. Jeg manglet på en måte sorteringskanaler i tenkemønsteret mitt, slik at det fyrverkeriet jeg hadde av tanker gjerne kom ut i en flom av ord som kanskje ikke hadde hverken sammenheng eller mening. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hadde sagt noe, og da ble jeg ofte ledd av. Jeg kunne spørre spørsmål uten å ha prøvd å tenke ut det enkle og innlysende svaret selv, og ble igjen latterliggjort. Jeg har mange slike eksempler. Alt det der førte til at jeg istedet begynte å tie stille og ikke si noe. For da slapp jeg å dumme meg ut og oppleve at folk lo av meg. Selvfølgelig ble jeg da oppfattet som uinteressert, mindre smart eller lite reflektert, kanskje sjenert og underdanig. Hvem vet hva folk egentlig tenker om slikt.

Som voksen har jeg ofte opplevd at folk snakker i munnen på meg, avbryter meg når jeg er midt i en setning, eller ignorerer at jeg prater. Det har dermed skjedd ett par ganger (og det burde skje oftere) at jeg tar denne personen og sier irritert at jeg ønsker ikke å bli avbrutt og ignorert når jeg snakker, -jeg har faktisk mange tanker å komme med jeg også. Det har føltes godt å si ifra, men samtidig litt skummelt, for jeg opplever at selv om jeg ønsker å si noe og ønsker å få oppmerksomheten slik at jeg kan få sagt det jeg har på hjertet, opplever jeg at det er skikkelig fælt når jeg endelig får oppmerksomheten og skal snakke. Grøss. Så da er man tilbake på dette her med å heller tie stille.

2)
Noe annet jeg opplevde som barn, var at broren min og jeg ønsket å vise omtanke og medfølelse for en dame som hadde spontanabortert/mistet barnet sitt. Med medfølende stemmer sa vi at vi var lei oss for at hun hadde mistet den, og at vi syntes synd på henne. Hun begynte å gråte, og moren henne ble illsint og ga oss DEN skjenneprekenen fordi vi kunne være så "frekke og ufølsomme" å snakke sånn til henne. Vi ble jagd på dør sammen med mammaen vår. Det var helt forferdelig..!

Riktignok ba den eldre kvinnen om tilgivelse noen dager senere, men resultatet er fortsatt den samme; jeg kvier meg skikkelig for å prate med en som har mistet sin nærmeste. Jeg fikk ett støkk i meg som liten, og er dermed "programmert" til at dersom jeg sier noe, får jeg huden full av kjeft, eller vekker masse følelser.

MEN en gang, i voksen alder prøvde jeg å ta kontroll over dette her selv. En dame hadde nettopp mistet mannen sin, og jeg så at hun var på chatten på MSN. Jeg skrev til henne og spurte henne åpenhjertet om hvordan hun ønsket at jeg skulle reagere eller være ovenfor henne. Jeg fortalte henne om opplevelsen jeg hadde da jeg var liten, og hvordan det hadde gjort at jeg kviet meg for å snakke med pårørende. Da fortalte hun meg at BARN var det beste hun kunne møte på der og da, for de var ærlige og oppriktige og kom og viste den medfølelsen og omtanken som de voksene ikke turte å vise. De voksne, selv hennes nærmeste venner, unngikk henne, -og det var veldig sårende. Så hun var jo takknemlig for at jeg viste omtanken og snakket med henne om det, for det var dét hun trengte.

Dermed hadde jeg tatt kontroll over mitt eget tenke- og handlingsmønster, og forhåpentligvis endret noe for resten av livet.

3)
Den tredje tingen er vondere å prate om. I tenåringsfasen, var det dessverre en eldre mann involvert i familien min, som likte små jenter. Han var ekkel med meg (jeg ble aldri misbrukt eller voldtatt, men ting er likevel ekkelt og traumatisk), og en gang gjorde han ett eller annet som jeg ikke husker hva er på kjøkkenet hjemme hos han som resulterte i at jeg skrek ut "Få fingra av fatet, din gamle gris!!!!". Han føk ut i stua til alle gjestene (blant annet mine foreldre) og så helt "forvirret" og "såret" ut. Selv mottok jeg kjeft for at jeg kunne være så frekk å si slikt til "stakkars" XXX, og beskjed om å oppføre meg pent.

Resultatet ble at jeg da, som liten tenåring, trakk konklusjonen om at alt var min feil, og at jeg var den slemme. Jeg tvang meg selv til å sitte å spille kort med denne mannen  mange timer i strekk, og jeg overnattet der i rommet vedsiden av han (for jeg måtte jo besøke bestemoren min) og følte at jeg ble spionert på og holdt under oppsikt, trass i at jeg hadde lyst til det. Jeg prøvde å fokusere på det at jeg kunne være oppe lenger om kveldene, være sammen med bestemor, og spise snacks, -og jeg fant etterhvert litt glede i å spille kort med han. Men av og til ble jeg overmannet av en kvalme og følelsen av å være uvel, fordi jeg innerst inne hatet han og ikke ville se han, -og deretter skyldfølelse for at jeg kunne være så fæl å hate denne mannen som alle andre syntes så synd på.

For ti år siden gikk jeg til psykolog, og hun brukte en hel time på å fortelle meg at "Det var ikke din skyld". Hun gjentok samme setningen mange ganger etter hverandre, mens jeg gikk fra å knise "jada, jeg vet det, heheeeee" til jeg knakk fullstendig sammen og sakte innså at det ikke var min egen skyld.

Hadde jeg bare visst det jeg vet nå; jeg kunne tatt kontrollen over mitt eget liv og fortsatt å skrike ut, fortelle alle sammen hva som egentlig skjedde og kanskje hindret at noe mer skjedde! Men jeg var så ung. Og nå er det min egen skrekk, -at mine egne barn skal tolke ting feil selv, og ikke klare å si ifra til meg, eller at de ikke skal bli HØRT dersom de prøver, -og dermed ende opp som vrak resten av livet fordi de ikke ble tatt tak i...:(

I voksen alder har jeg også hatt mange faser der jeg har måttet ta kontroll over eget liv:

4)
Jeg ble gift ganske tidlig i forhold til hva som er normalt nå, mye pga religionen jeg var oppvokst i. Mannen min er en ganske viljesterk mann, en slags ledertype, som på en måte likte å ha kontroll på meg. Han satte begrensninger for hvor jeg fikk kjøre, hvor langt jeg fikk kjøre, og holdt regnskap med hvor lenge siden det var jeg hadde kjørt så og så langt med bilen (sprek bil, dyr forsikring). Jeg måtte spørre om å få ta av Colaen i kjøleskapet, osv osv. Mange slike hendelser. Men jeg elsket han likevel, tross alt.

Men en dag fikk jeg høre av en person "de snakker om deg på jobben, om hvor synd det er på deg, og hvor slem han er mot deg". Jeg fikk sjokk. Var det virkelig slik de så på meg? Jeg begynte å gå i meg selv, -for jeg syns ikke det er rett å rette pekefingeren mot andre og si at alt der han eller hennes feil. Jeg prøvde å finne ut hva det var jeg gjorde galt, som gjorde at han ble til å kontrollere han. Jeg innså raskt at jeg var, og alltid hadde vært en nikkedokke. Dersom jeg ikke ønsket å bli herset med noe mer, måtte jeg selv stå opp og kreve min plass i forholdet, og si klart i fra at jeg også har meninger, rettigheter og ønsker her i livet.

Dette har vært ett langtidsprosjekt, som jeg fortsatt jobber med. Men jeg kan fortelle dere at det begynte å hjelpe fra dag en. Jeg hadde ikke lett for å snakke ut om dette her, fordi jeg fortsatt slet og nå også sliter med det å snakke (se punkt 1)...), så jeg skrev ett brev til han der jeg tok opp alt sammen, la det i sekken hans når han skulle på jakt, -og etterpå høstet jeg mange endringer i hans oppførsel ovenfor meg. Slik har jeg fortsatt gjennom forholdet vårt, og jobbet med meg selv litt etter litt med å sette ned foten og si ifra ting, alt etterhvert som ønskene og behovene har kommet.

Det fungerer utrolig bra. Istedet for å se på meg selv som ett offer, eller gå ut av ett ekteskap fordi jeg ikke orker å jobbe med en sak, valgte jeg å gå i meg selv, finne ut hva jeg kunne gjøre anderledes, og samtidig begynne å kreve litt mere plass i forholdet selv. Ting tar tid, men det TAR TID å vokse sammen. Og det at jeg har fått mere vilje og meninger med tiden, gjør også at ekteskapet har blitt mere spennende og interessant for oss begge. Det er ikke GØY å være gift med en nikkedokke uten meninger, og det er heller ikke gøy å være en nikkedokke.

5)
Jeg vokste opp i en svært kontrollerende religion, Jehovas Vitner. I denne sekten/religionen blir man fortalt, helt fra man er liten av, hva det er som forventes av en, hva man skal bruke tiden sin på, hva man skal prioritere her i livet, hva man skal tenke i enhver gitte situasjon, hva man burde føle når man står ovenfor forskjellige ting i livet, hva man som en enhet mener om de forskjellige tingene, -og man har en helt klar ramme på hva det er man skal tro for å få være en av dem. Dersom man ikke følger denne rammen for hvem man skal "være", så får man ikke ære en del av dem lenger. Det stilles også krav og forventninger til deg, slik som at man må komme på alle møtene (som helt inntil for ett par år siden var TRE ganger i uken; tirsdag, torsdag og søndag), bruke all sin fritid til å studere den utgitte litteraturen fra organisasjonen, forberede seg til møtene og bokstudiet, og å forkynne fra dør til dør. I tillegg skal man helst ikke omgåes ikketroende (eller "verdslige"som de kaller dem som ikke er JV), for de er jo uansett "døde" eller "dårlig omgang" for en. Men dersom man måtte omgåes dem, måtte man for all del bruke enhver situasjon til å forkynne om det man trodde på.

Jeg opplevde å se at mange av medlemmene i menigheten jeg gikk i, slet med utmattelsessyndrom/ME og firbromyalgi, i tillegg til migrene og psykiske problemer og depresjoner. Den gleden som det sies skal være å finne innenfor organisasjonens medlemmer, var der slettes ikke. Selv var jeg ett vrak, og kroppen min sa ifra sterkere og sterkere at ting ikke stemte, at de valgene jeg ble tvunget til å ta, var stikk i strid med magefølelse, etikk, moral og nestekjærlighet. I tillegg til at jeg også så at ting ikke stemte og ikke ønsket å stå innenfor en organisasjon som jeg ikke trodde hadde "Sannheten", slik de jo hevder at de er ene og alene om å ha.

Jeg brukte godt over ett år på å bearbede de psykiske plagene jeg hadde, forberede meg på å ta ett valg og trekke meg, gå til samtaler, og etterhvert sørge over alle de "vennene" jeg kom til å miste da valget var tatt. For noen år siden trakk jeg meg endelig ut, -og det har vist seg å være det beste valget jeg har tatt for meg selv hittil i livet mitt.

Jeg mistet alt på samme dagen; alle vennene mine og alle de bekjente og nettverket jeg hadde bygget opp rundt meg og rundt i Norge ellers, var borte på timen. Alle snudde ryggen til meg, og ignorerer meg fortsatt dersom de treffer meg på gaten, med undrende, hatske eller ignorerende og fordomssfulle blikk. Det er vondt å oppleve slikt, men jeg har endelig kontroll over mitt eget liv!

Den førte tiden var skummel, for jeg hadde jo aldri tatt EGNE valg og dannet meg EGNE meninger om ting, og plutselig måtte jeg stå helt på egne ben, -helt alene i en stor verden, som jeg helt fra jeg var liten av hadde fått lære var bare ond og fæl, uærlig og selvisk, hedninger og vantro, ikketroende og umoralske mennesker. Men jeg oppdaget ganske fort at alt det der IKKE stemte. Snarere TVERT OM. Jeg støtte stadig vekk på mennesker som jeg aldri hadde pratet med før, som SÅ MEG og tok tak i meg, hjalp meg og stilte opp, trass i at de ikke kjente meg, eller knapt hadde pratet med meg før. Jeg ble endelig likt for den jeg er, og ikke på grunnlag av at jeg hadde samme tro som dem (for det hadde jeg jo ikke), og jeg ble også respektert for første gang i mitt liv, når jeg fortalte hva jeg tror og mener om ting. DETTE er fantastisk. Det er her jeg har funnet kjærlige og ekte mennesker, oppriktige og respektfulle, gode og kloke, -folk som oppfører seg pent og er greie med hverandre, kun fordi selv ønsker det.

(her har jeg mange innlegg å skrive kjenner jeg...)

Men det som fortsatt gjenstår for meg er å ta kontroll over resten av livet mitt.

6)
Jeg var i en jobb hvor jeg hadde det gøy, lærte mye, gjorde knallsuksess, og tjente fett, men jeg kjente at ting ble feil for samvittigheten min, tok kontroll og sa opp og byttet jobb.
Jeg begynte i ny jobb og kjente med en gang at jeg ikke likte den ikke-personlig-interesserte-atmosfæren der, og at det var nedtur å gå ned i stilling og lønn, men fortsatte likevel å jobbe der i nesten ett år, -og ble så dårlig at jeg nå er sykemeldt på heltid.

Så nå står jeg ved ett kryss: jeg har godtatt oppsigelsen (for å si opp er jo idioti når man trenger støtte fra NAV, penger kommer ikke av seg selv), og har nå kanskje mulighet til å få drømmejobben min dersom jeg passer inn i alle kriteriene dems. Jeg tok på en måte kontroll over livet mitt selv da jeg søkte/viste interesse på drømmejobben, og de høyere makter, eller tilfeldigheten, ga meg ett ekstra dytt i ryggen da bedriftens økonomi ville det slik at jeg fikk oppsigelse samtidig.

Men hva nå? Late som om at jeg er i stand til å jobbe fullt og kjøre på til jeg brenner ut igjen, eller ta kontroll over livet mitt og fortelle det slik som det er; jeg er sliten og nedkjørt, jeg har ADD og sliter med det, men får nå terapi og hjelp, og håper at jeg etterhvert kan jobbe mer, -men foreløpig håper jeg at dere ansetter meg på deltid, trass i at dere helst ønsker en til 100% stilling?

Det er det magefølelsen min sier meg. Og det er nok det jeg kommer til å gjøre. Det er noe som sier "ærlighet varer lengst" og det har jeg alltid levd opp til. Det kan som regel føles som om at ærlighet ikke varer lengst i begynnelsen (som f eks at de kanskje ikke ønsker å ansette meg nå), men  samtidig så kan det også hende at de setter pris på ærligheten, og kanskje finner en løsning med meg, og kan hjelpe meg, -eller komme tilbake til meg når jeg er bedre igjen. Kanskje jeg trenger denne tiden med ro som arbeidsledig også, for å få ADHD-hodet mitt på rett kjør, og formen på topp igjen. Hvem vet hva fremtiden bringer.. Men jeg tror nok at det er best å være ærlig, -for det er trossalt slik at de ønsker å "investere" i en ny ansatt/ressurs til sin bedrift, og da blir det ikke rett av meg å la dem tro at jeg er bra, bare for å etterhvert brenne meg selv ut, og la dem sitte der med en sykemeldt ansatt....

Huff, dette ble ett langt innlegg, men livet mitt er også fullt av hendelser, og det trass i at jeg bare er såvidt rundet 30årene....

Har du opplevd noe lignende? 
Hva tror du at du kan ta kontroll over, i ditt eget liv?

Desperat

I´m sorry, jeg ser jo nå at jeg ikke hadde gjort det åpent for kommentarer her. Men nå har jeg ordnet det, så nå er det bare å kommentere i vei.

Det har skjedd så mye i det siste. Først og fremst kom jeg tilbake på jobb etter å ha vært borde der fra  lenge. Jeg gruet meg noe helt forferdelig fordi jeg ikke har følt at noen på jobben behersker dette her med å vise personlig interesse for andre, og der hadde jeg vært suk og fraværende fra jobb lenge, uten at noen som helst hadde sendt meg sms eller mail og spurt hvordan jeg hadde det. Selv da jeg kom på jobb var det kun én person som spurte meg hvordan det gikk, og stod og pratet litt med meg. Tre av de som har lederroller ville ikke møte blikket mitt og unngikk meg hele dagen.

Ikke lenge etterpå fikk jeg vite at firmaet sliter og dermed måtte ha nedskjæringer. Så jeg og flere andre fikk valget mellom å si opp selv eller å godta en oppsigelse. Så nå sitter jeg, og mange andre rundtom i landet såklart, uten jobb. Det var det siste jeg trengte oppi det hele. Flott.

Men jeg prøver å se lyst på det. Jeg er jo trossalt uansett ikke bra om dagen, og trenger hvile. Problemet er bare det at med ADD er det ikke lett å hvile. Jeg har fortsatt tusen tanker oppi hodet mitt, og folk har fortsatt masse forventninger til hva det er jeg burde få til og takle her i livet. Listen er lang. Noen ganger føler jeg at det er ingen der ute som forstår meg, eller tar hensyn til meg. Men sannheten er at jeg har ett stort nettverk med venner som prøver å forstå meg, og er der for meg. En av dem har også vært på reise med meg og sett meg hvordan jeg fungerer i enhver situasjon, og hennes konklusjon er bare den at dersom noen trenger det skriftlig at jeg er dårlig, så er hun vitne på det. Jeg var faktisk så ille at jeg knapt kom meg opp en trapp den ene dagen. Det sier litt.

Men det er jo ikke bare det, -det er hvordan jeg tenker. Jeg er tåkedått store deler av hverdagen min, og det er utrolig slitsomt. Det tar lang tid før ting har blitt bearbeidet oppi hodet mitt, og dét er enda mere vanskelig for folk å forstå. De fleste har jo rask oppfattelse og trenger å få ting forklart bare én gang, mens jeg trenger repetisjoner opp til 15 ganger før det sitter som det skal, så fremt det ikke er noe jeg virkelig brenner for da. Og jeg klarer ikke å ta imot flere beskjeder på en gang. Handlelister kan du bare glemme. "Konsentrer deg litt da!" får jeg høre, men fyyyyyyy du skulle visst hvordan hjernen min koker av og til, for å få med meg de tingene du sier... og allerede når du har kommet til tredje tingen på lista, har jeg glemt hva det første var. Hvorfor er det så vanskelig å ta hensyn til meg å bare skrive den handlelista eller sende den sms´en når du vet det er det jeg trenger...?

Jeg prøver mange typer terapi eller hjelp nå om dagen. Jeg går til familiesenteret og prater med en person der, men denne personen kan ikke noe om adhd. Dermed blir det til at jeg også leser endel om Reverse Therapy som jeg fant på nettet, og bestilte bok med cd fra. Jeg har pratet med denne mannen om ting også, og føler at jeg skjønner hva det går ut på. Virkelig. Som om ikke vet var nok, har legen endelig fått ut fingeren og søkt hjelp til meg, så nå er det to andre instanser som har kontaktet meg for samtaler og dialog. De to siste skal hjelpe meg tilbake i jobb, men nå har jeg jo ikke noen jobb å hjelpes tilbake i. Så jeg vet ikke helt jeg. Men jeg kaster meg over det jeg kan få av hjelp, og håper at én av dem kan komme med tips og veiledning som kan få ADD´en i hodet mitt til å roe seg, og hjelpe meg til å takle hverdagen bedre. Strukturere den, som det så pent heter. Det er visst mye av det som gjør at jeg er så sliten nå om dagen, -jeg er superstressa i hodet mitt, og prøver hele tiden å være "snill pike", og dermed gikk jeg rett i veggen til slutt. Nesten bokstavelig talt, kroppen min vil bare ikke mer.

Så denne uken blir det mye samtaler..

Pleeease, dersom du har erfaringer med ADD eller andre ting som gjør hverdagen vanskelig, -del det med meg...

Å bli sparket mens man ligger nede

Det er slik det føles her og nå. Jeg blir sparket mens jeg allerede ligger nede. Det er ikke lenge siden jeg fikk vite at jeg og flere andre kan velge mellom å si opp jobbene våre selv, eller å godta en oppsigelse. Hva i all verden gjør man da? Man har jo såklart ikke lyst til å bli sagt opp, men samtidig så har man ikke store valget heller, for dersom man selv sier opp jobben, har man ikke lenger noen stønad fra NAV.

Vi er ikke alene om å havne i denne situasjonen nå. Det er visst flere store bedrifter i landet som sliter, og jeg har hørt om at opptil 40 personer i én bedrift har mistet jobben pga nedbemanning. Det er bare det at jeg likevel føler at det er meg selv som er problemet her. Jeg føler at de ikke vil ha meg. Jeg tar det litt personlig. Jeg var trossalt ute i en sykemelding, og denne bedriften har ikke vist noen som helst tegn på personlig interesse for meg, fra dag én. Ikke fra da jeg startet i jobben heller. Dette er den første bedriften jeg noensinne har jobbet i, hvor kollegaene ikke spør "hvordan går det med deg?" når du helt åpenlyst ser dårlig ut, eller ønsker å høre om hvordan det står til ellers utenom jobb. Ikke engang om jeg har hatt en fin ferie. Akkurat dét har vært en ting jeg har mistrivdes med, helt fra dag én.

Men nå behøver jeg visst ikke tenke mer på dét. Snart jobber jeg ikke der lenger.

Det hender at jeg angrer på min åpenhet rundt dette med ADHD på jobben. Jeg gikk inn i jobben fast bestemt på å ikke nevne min ADD, men plutselig hadde jeg slengt det ut i en lattermild kommentar da den ene kollegaen unnskyldte seg med at h*n har epilepsi. Mot slutten av dette året begynte jeg å informere de nærmeste i kontorlandskapet om at jeg trossalt har en grunn til at jeg av og til surrer litt, men jeg møtte ikke noen forståelse. Da jeg etterhvert begynte å slite med helsa også, ble jeg helt fortvila, og prøvde å forklare meg for daglig leder også, -men der var det NULL forståelse å få. Skulle ønske jeg kunne latt være å være så åpen bestandig. Men det er bare så fortvilende å aldri føle seg forstått! Jeg føler jeg har kjempet med nettopp dét problemet hele livet mitt. "forstå meg, vær så snill!!" Eller at de bare kan innse at jeg virkelig gjør alt jeg kan for å "ta meg sammen" hver dag. Jeg gjør det hele tiden, hver dag. Det er slitsomt. Det koster mye energi. Og jeg bruker meg opp på jobben, og blir udugelig hjemme.

Uansett, nå står jeg åpen til å finne meg en annen jobb, og det kan se ut til at jeg kanskje har sjans ett annet sted allerede. Det som gjør det litt forvirrende for meg da, er det at dette er en lederstilling. Kan jeg ta på meg ett slikt ansvar? Kanskje det er det rette, siden jeg da kan delegere bort oppgaver?

Tiden vil vise hva som skjer....

Nok er nok! En ny start må til!

Velkommen til min blogg!

Jeg aner ikke hvem du er og hvordan du fant bloggen min, men jeg håper at du fant den fordi du sliter med litt av det samme som meg (eller noe lignende), og kanskje søker å finne forståelse hos noen andre, eller i det hele tatt kunne prate med likesinnede, slik at du ikke føler det helt alene i den store verden. Eller kanskje du kjenner noen som sliter litt, og søker å forstå den personen, eller kunne hjelpe han/henne?

Det er iallefall uansett i nærheten av grunnen til at jeg startet denne bloggen; jeg trenger å finne flere som er slik som meg. Det er nemlig ikke lett å finne dem, og det er nesten umulig å oppnå forståelse hos stort sett alle andre i hverdagen, nettopp fordi de ikke sliter med nettopp det samme.

Grunnen til at jeg velger å blogge her, er egentlig det at jeg føler jeg er på ett stadige i livet mitt hvor jeg trenger å være litt anonym. Jeg har både nettside og blogg fra før av som jeg bruker sporadisk, hvor jeg før blogget veldig åpent og utleverende om meg selv, i tillegg til at jeg bombarderte mine facebookvenner med diverse oppdateringer, -men nå har jeg kommet til ett punkt der jeg føler at det nesten blir bare verre å være åpen om hvordan jeg har det. Ingen skjønner uansett, og mange har ikke lyst til å bli tvunget til å forstå heller.

Jeg er i begynnelsen av 30-årene, i ett stabilt og fint forhold som har vart i litt over 10 år, og vi har to barn. Jeg jobber fullt, og er mye alene om barna siden mannen min jobber svært mye. Og jeg klarer ikke å få hverdagen til å gå opp.

Det er der de fleste detter av lasset. Dette er jo bare helt "vanlige ting" som alle har i livet sitt; jobb, hus og hjem, lekser og matlaging i tillegg til litt fritidssysler på ettermiddag og kveld. De skjønner ikke at dette er utrolig tungt for meg, og at jeg ikke klarer å finne strukturen i hverdagen. De kommer med kommentarer som "det er jo bare å...", eller "du må jo skjønne at det bare er å gjøre sånn og slik..", eller det aller verste de kan si: "Det er jo bare å TA SEG SAMMEN!".

Jeg har tatt meg sammen hele livet mitt, så godt som hver time, hver dag. Jeg visste ikke hvorfor, før i voksen alder. Da jeg var i slutten av 20årene fikk jeg diagnosen ADD (det samme som ADHD, men bare uten hyperaktiviteten), og brikkene falt på plass. Diagnosen ga meg forklaring på hvorfor jeg hadde slitt sånn på skolen, både med motivasjon og konsentrasjon, og også hvorfor jeg har tatt så mange valg i livet, byttet jobber, flyttet masse, og nå til slutt; hvorfor kroppen min til slutt bare fikk nok og kolapset helt.

ADHD og ADD er to kjente begrep, spesielt den første, men likevel ser det ut til at de fleste ikke vet så altfor mye om hva det egentlig innebærer å leve med det. Da jeg selv fikk diagnosen var jeg overlykkelig, fordi jeg følte at jeg endelig hadde fått en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var, og jeg forklarte alle ivrig hvordan det hang sammen, -jeg hadde trossalt ADHD. Men jeg oppdaget fort nok at kunnskapen om denne sykdommen/sinnslidelsen er ganske liten hos de fleste, og at endel også har en del fordommer og forutinntatte meninger om disse bokstavene. Det var en stor skuffelse å ikke bli forstått, for nettopp forståelse har jeg higet etter hele mitt liv.

Når man sier "ADHD" forbinder folk som regel dette med hyperaktive barn, ofte skikkelig bråkmakere, med konsentrasjonsvansker i tillegg. Det var det jeg også forbandt det med, før jeg leste en liten folder fra ADHD Norge, som handlet om "Voksne med ADHD og ADD". Inntil den dagen jeg leste det som stod i den, hadde jeg aldri følt meg forstått av noen.

I denne bloggen ønsker jeg å skrive om veien frem til diagnosen, og hvordan hverdagen min IKKE fungerer, og forhåpentligvis klare å finne løsninger etterhvert. Jeg håper også på å få kontakt med andre som har det slik, eller som kan komme med innspill som kan hjelpe meg og eventuelle andre lesere..