Fullstendig avslappet

Hvor ofte føler du deg fullstendig avslappet? Så avslappet at hele kroppen din er helt slapp i alle lemmer og du virkelig kjenner tyngdekraften presse deg ned i madrassen, hodet ned i den herlige puta, og at dyna hviler oppå deg, varmt og tungt?

Før var dette noe jeg opplevde kun når jeg våknet om morgenen. Først da hadde kroppen min oppnådd en slik fullstendig avslappenhet at jeg endelig var tung og varm i kroppen og kunne føle meg fyllt med den etterlengtede roen. Det er ikke rart at jeg hatet å stå opp!

Jeg kunne også en veldig sjelden gang oppleve noe av det samme dersom jeg hadde sovnet i en solariumsseng. Da hendte det at jeg våknet med en merkelig følelse av at kroppen min var "vekk", og at "jeg" bare var ett hode, eller noe som tok plass i ett hode. Da jeg prøvde å forklare dette til folk, fikk jeg bare rare blikk. Kanskje det kan være fordi det å være avslappet var noe helt normalt for dem, mens for meg så var det så nytt og uvant at jeg faktisk slet med å sette de rette ordene på det?

I det siste har jeg latt avslapnining bli en del av hverdagen min. På kurbadet lærer man seg avspenning. I yoga er det mye av det samme. Vi leser masse om mindfullness i tillegg.
"Legg deg ned i fredelige omgivelser, slapp helt av i hele kroppen og vær i nuet."

Med ADHD eller ADD er det ikke lett. I en hektisk hverdag er det heller ikke lett, og dersom man er kronisk stressa i tillegg, er det iallefall IKKE lett. Men dersom man aldri gjør det, setter stresset seg i kroppen, og man utvikler andre plager som derigjen gir utslag i andre plager. Slikt som f eks fibromyalgi og ME.

I det siste har jeg fått vite at jeg sansynligvis også har PTSD (Posttraumantisk Stresslidelse). Psykologen har ikke fastslått det som en diagnose siden jeg "allerede har en ADHD-diagnose", og det kan jeg forsåvidt forstå, siden det er diverse likheter mellom de to. Men fakta er at jeg scorer enormt høyt på skalaen ang PTSD, og derfor har jeg på en måte fått lov til å legge den til i bøtta av "diagnoser" og forklaringer på hvorfor jeg er som jeg er.

PTSD er en lidelse som utvikler seg som følge av at man har opplevd traumatiske ting (se linken ovenfor for mere informasjon). Disse traumatiske tingene kan det hende man gjenopplever i form av flashbacks, og man gjør gjerne hva som helst for å unngå at det skal skje. I mitt tilfelle sliter jeg mye  med katastrofetanker. Det er helt vanlig at man går med konstant eller mye frykt, og frykten/angsten kan gjennomsyre hele dagen og hele hverdagen til den personen som har det. Det ødelegger mye for det sosiale og det kan være utrolig vanskelig å fungere i arbeidslivet i tillegg.

Når vi opplever frykt gjør kroppen seg klar til "fight-or-flight", og for å gjøre kroppen BEREDT til dette, setter den igang en masse prosesser som ikke er bra for oss dersom det går over for lang tid.

En av tingene som fasinerer meg litt nå om dagen, er dette med blodsukkernivåene under en slikt "fight-or-flight"tilstand. Jeg husker så godt at ernæringsterapeuten ikke kunne forstå hvorfor mitt nivå ALLTID var så høyt, og at det ikke sank ned til normale nivå før og etter ett måltid. Nå vet jeg at det høye blodsukkeret er ett resultat av at kroppen prøver å gjøre meg parat til "fight-or-flight". Men jeg vet også at det ikke er bra for meg, -mange med PTSD står i fare for å utvikle sukkersyke/diabetes av den grunn. Så det blir min oppgave å gjøre noe med frykten.

Det at psykologen kom inn på sporet PTSD gjorde at jeg også kunne forstå hvorfor jeg alltid er så sliten, utmattet og kraftløs i kroppen. Når kroppen alltid er parat/beredt, er den også konstant anspent. Det blir som en gummistrikk som står i spenn over unormalt lang tid, -til slutt vil den ryke av utmattelse, akkkurat slik vi mennesker "treffer veggen".  Igjen blir det min oppgave å gjøre noe med frykten, slik at jeg kan roe ned og la kroppen få den roen den trenger.

Jeg måtte gjennom en liten prosess for å forstå HVA det var jeg fryktet. Det er to eksakte hendelser jeg kan peke på som traumatiserte livet mitt; jeg har blitt truet på livet, og levd med dødsangst over lang tid, og jeg har opplevd pedofili. Men jeg fant ut, til min store overraskelse, at jeg faktisk også går med en konstant frykt for min egen mann i tillegg. Så ikke bare frykter jeg at mine kjære skal bli drept, kidnappet, voldtatt og misbrukt, eller at jeg selv skal oppleve det, -jeg frykter også enhver reaksjon fra mannen min som kan skremme meg igjen, -og går på tå-hev for å unngå nettopp det.

Jeg har måttet gå i meg selv for å forstå hva jeg kunne gjøre med alt dette. Første innskytelse fra psykologen var at jeg måtte komme meg VEKK fra situasjonen for å kunne gjøre noe med det. Men jeg slet virkelig med tanken om å gå ut at dette forholdet. Samtidig hadde jeg kommet til det punktet at jeg faktisk tenkte at "dette er ikke noe jeg ønsker å fortsette å leve med. Nå vet jeg grunnen til hvorfor jeg er så sliten og kraftsløs, og da må jeg gjøre noe med det. " Jeg begynte faktisk å gjøre meg beredt mentalt på å eventuelt måtte flytte fra ham.

Heldigvis innså jeg ganske raskt at jeg trossalt sliter med høysensitivitet også. Som en sterkt sensitiv person, kan det fort bli litt feiltolkninger av andre personer. Jeg har alltid analysert folk opp og ned, og tatt inn alt av tegn og stimuli for å se en helthet i situasjoner. Mannen min har skremt meg noen ganger, ikke ved bruk av vold, med med sitt store ytre, sin sterke stemme og de svarte øynene. Jeg analyserer alt ved ham hele tiden; kroppssholdning og kroppsspråk, mimikk og stemmebruk, hva han sier og hvordan han sier det, osv. Jeg kan starte med å være redd for han helt fra morgenen av. Leter han etter klær og han lukker skuffene litt raskt og hardt, kjenner jeg at det stikker i magen min av angst fordi jeg er redd han skal klikke pga at ett eller annet plagg mangler i nettopp den skuffen, nettopp den morgenen. Det har skjedd før. Derfor tror jeg at det skal skje hver gang.

Det er her jeg har noe å jobbe med. Jeg er nødt til å innse at det som har skjedd før, nødvendigvis ikke behøver å skje igjen. Jeg må også lære meg å kommunisere bedre, (og det må han også), og eksempelsvis si at "når du reagerer slik, føler jeg det slik og sånn". Vi har allerede hatt noen samtaler som har vært ganske interessante. Vi er jo på helt forskjellige planeter!

Jeg kjenner at jeg er mindre anspent i kroppen nå som jeg vet hva jeg har å jobbe med. Jeg øver meg også på å puste riktig, med magen, og legger opp dagen slik at jeg kan unngå stress.

Kort sagt så sørger jeg for å være fullstendig avslappet noen ganger om dagen. Og da kan det hende at det er puta og senga som må til. Skitt la gå! Gi kroppen det den trenger, så spiller den på lag!

Litt endringer i hverdagen

Noen små endringer i tilværelsen

I det siste har jeg vært veldig vinglete ang spørsmålet om hvor mye jeg skal skrive om meg selv på min offisielle nettside (en annen enn denne bloggen). Jeg har alltid vært veldig åpen om hva jeg sliter med, og har trassig "blottet meg" i lang tid, trass i at mange har advart meg mot å være så åpen som det jeg er. Jeg har gjort det fordi jeg føler at det er riktig å vise hvem man er og samtidig signalisere til andre med samme problemer at man likevel er ett ressurssterkt menneske med mye å by på.

Men nå har jeg gått en stund og følt meg overvåket av diverse instanser, og det resulterte til slutt med at det ble mere viktig for meg å være litt mere "hemmelig" om meg selv.
I tillegg så er jo min offisielle nettside ett sted der jeg profilerer meg som profesjonell frilans, -og den burde holdes profesjonell. Jeg er riktignok ikke i stand til å ta på meg jobber her og nå, men jeg har satt igang prosessen med å gjøre ting litt mere riktig denne gangen, og vil nå forsøke å være mindre privat offentlig. Det tok litt tid å rydde opp i alle innleggene, men endelig er nettsiden min nærmest ribbet for ting som har med adhd, høysensitivitet og helse å gjøre. Det føles merkelig.

Dermed blåser jeg nok en gang støvet av denne bloggen, for jeg vil forhåpentligvis blogge litt oftere fremover om det jeg tenker på nå. Jeg har trossalt fortsatt ett sterkt behov for å dele det jeg sliter med med andre som kanskje har det likt. Jeg finner mye glede å kanskje nå ut til andre likesinnede, og jeg syns det er veldig stas når jeg får en mail fra noen som har kjent seg igjen i det jeg skriver om. Så ikke vær redd for å ta kontakt hvis du har noe på hjertet!

I tillegg til å bli mere privat på min offisielle nettside, har jeg også deaktivert både den private og den offisielle Facebook-profilen min. Den offisielle (der jeg profilerte meg som frilans) deaktiverte jeg først, fordi jeg (som sagt) føler at jeg blir holdt øye med. Hvert lille innlegg på den profilen, ville signalisere "arbeidsevne" ovenfor NAV, enda jeg slettes ikke har noen slik evne her og nå. Og Gud forby om jeg skulle tjene penger på det jeg gjorde også... Så dermed ble siden skjult for allmennheten, og jeg gikk med verkende hjerte helt frem til jeg en dag følte at jeg også ville deaktivere den private kontoen. Jeg kom frem til at dersom mine venner og bekjente blir forvirra over statusoppdateringene mine, som jo er ganske varierte (verdensmester eller ett null, lykkelig eller deprimert, full av energi eller fullstendig ødelagt), så kan jeg tenke meg at NAV også ville blitt rimelig forvirret dersom de sjekket profilen min. Jeg trenger ikke det, og jeg orker ikke tanken på å bli overvåket. Det er dessuten veldig slitsomt å måtte vokte hvert ord man skriver på den måten.

I tillegg til dette, blir jeg også sliten av selve Facebook. Det gir meg rett og slett ingenting, det å sitte der å scrolle opp og ned på andres statuser, enda det føles kjempeviktig. Det er akkurat som om at jeg håper det skal skje noe veldig spennende på FB hver gang jeg logger på, men det ender heller opp med at jeg har sittet og bladd opp og ned i flere timer uten å ha lest eller sett noe som helst interessant, og etterpå er jeg bare skuffa og irritert over å ha kastet bort tiden på TULL. Samtidig har unga mine fått null eller liten oppmerksomhet fra meg, og jeg har forsømt andre ting som kunne vært viktig å gjøre.

Det er også litt stressende at alle andre ser ut til å ha det så bra i sine statusoppdateringer på FB, mens for meg er alt bare fullstendig kaos. Jeg sliter også med det at jeg føler jeg må DELE alt som skjer, og det er faktisk bare enda ett stressmoment!

Jeg er ikke alene om å deaktivere/slette meg fra FB. Jeg har 4 venner som har gjort det samme, alle innen veldig kort tid. Vi nyter å leve uten. :) Jeg har faktisk begynt å skrive MAIL igjen, og det er mye mere koselig spør du meg. Nå er jeg ikke lenger en i mengden. Jeg er en person som blir kontaktet fordi jeg er ønsket, og ikke bare fordi jeg er så lett tilgjengelig på FB. Skal noen ha tak i meg nå, må de maile meg eller bruke telefonen, men aller helst stikke innom meg. Akkurat som i "gamle dager". Det er virkelig å anbefale!

Det er forresten litt merkelig å oppleve at ingen har lagt merke til at vennene mine og jeg forsvant fra FB. Det sier litt om hvor liten del vi er av den store mengden...!

Hverdagens realitet

Sommerferien er over, og jeg fikk nærmest sjokk da skolen begynte igjen. Mine FBvenner kunne oppdatere statusene sine med hvor flinke de hadde vært til å handle inn klær og bokbind til skolestart, og fortalte stolt at alt var klart til den første skoledagen. Jeg derimot hadde ikke så mye som en liten fjert klar. Første skoledag kom nesten like overraskende på meg som det gjør hvert år, og unga mine hadde ikke engang regntøy før to uker etter at skolen var igang. Men bokbind kjøpte jeg samme dagen som de kom hjem med bøker, og jeg har vært riktig så flink til å sette på bøkene med en gang de ankom huset. Tusenlappene fløy da jeg begynte å handle de klærne og skoa barna trengte, så nå er jeg blakk som er kirkerotte.

NAV har satt meg i ett jobbsøkersystem, og de tar det ganske så rolig med meg. Takk og pris. Jeg opplever å bli sett og hørt nå, og det var jammen på tide. Jeg er kjempetakknemlig for å ha havnet der jeg er nå, og ville ikke ønsket det anderledes. Jeg har også vært så heldig å få akkurat de rette personene som saksbehandlere, kvinner som både SÅ og FORSTOD meg allerede ved første øyekast.  Forsiktig og rolig leder den nye saksbehandleren meg i rette retningen, og jeg forsøker å holde balansen oppi det hele. For det skal ikke mye til før jeg går i veggen med ett smell igjen. Det har skjedd opptil flere ganger siden jeg startet hos dem. Det er både merkelig og litt ydmykende å se at ett så minimalt program kan slite meg såpass ut, men det er dessverre realiteten her og nå. Jeg er heldig som er i ett system som likevel tar vare på meg. I mange andre land hadde jeg ikke hatt noe valg, og måtte ha jobbet uansett hva som feilte meg. Vi er igrunn veldig priviligerte i Norge, og det tenker vi for skjelden på!

Vi har fått oss valp denne sommeren. Så nå har vi to hunder i den lille leiligheten.. Jeg må innrømme at det er slitsomt. Jeg har fortsatt dager der jeg ligger rett ut, nærmest kraftløs, og da passer det heller dårlig å ha en valp som liker å tygge på alt hun ser, og som ennå ikke er stueren. Men det begynner å gå bedre nå.. Hun har endelig begynt å gå ned trappen når hun må på do (nr 2), men hun tisser ennå inne. (Hun satte seg ned og tisset nå nettopp! ARGH!). Hun har vært litt uheldig da og slitt med urinveisinfeksjon og nyrebekkenbetennelse, så hun er unnskyldt. Men nå er hun endelig frisk igjen og vi kan ikke skylde på dét lenger. Det er nå pottetreninga starter for alvor..:)


Hvordan klarer dere hverdagen? Syns du det er en utfordring, eller går ting glatt?