Tidsperspektiv, hva er det?

Idag var en ny dag, en ny begynnelse og muligheten til å starte med blanke ark, -iallefall for denne uken. Med nettside og FBprofil skjult, føltes det merkelig nok litt mere avslappende for meg idag. Jeg prøver å ikke tenke på alt jeg ønsker å gjøre hele tiden, men må innrømme at DET sliter jeg uansett med. I tillegg til å holde meg unna resten av FB..

Jeg sov dårlig inatt og tungt på morgenen. Det ble med andre ord ikke så lett å komme seg ut av senga.. Så morgenen ble stressende med sure og ulydige unger som somlet, og jeg som kjeftet. Men jeg klarte å få ordnet endel ærender som har naget meg de siste dagene, i tillegg til en som mannen min prakka på meg på morgenen. Endel av de andre oppgavene stod faktisk på min ganske så detaljerte Påminnelses-liste i iPhonen.

Det var en gang i forrige uke at jeg lagret endel gjøremål i Påminnelser (app på iPhone ja..), slike enkle ting som å huske å vaske toalettet når jeg kom hjem igjen (varsel så fort jeg nærmet meg hjemme-adressen, genialt, hva?), levere bøker på biblioteket (varsel så fort jeg forlot leiligheten) osv. Når jeg nettopp tittet gjennom denne appen i iPhone, så jeg at jeg til og med har lagret at jeg må huske å klippe neglene til minstemann en gang i tiden...! Det sier litt om hvor dårlig hukommelse jeg har, og hvor mye kaos jeg har i hodet. Men idag fikk jeg iallefall gleden av å huke av minst fire oppgaver på listen min, trass i at det fortsatt står igjen noen av de viktigste. Hvorfor klarer jeg aldri å ta de viktigste tingene først? (Joda jeg vet hvorfor, men det blir mer som ett retorisk spørsmål med frustrasjon i..)..

Jeg har som sagt hatt en ganske effektiv dag, med travelt på morgenen (gjøremålene jeg nevnte ovenfor) i tillegg til at jeg ryddet gangen nede (fellesgang i ett leilighetskompleks), og dermed også boden (for når jeg først bar ting fra gangen og inn dit, oppdaget jeg at det var rotete der også, -i boden altså), leverte klær til en som leverer videre til trengende (de klærne var jo utover hele boden, så da ble jeg kvitt dét rotet også), og gangen inne i leiligheten (ting som har stått der i maaange uker, uten å blitt flyttet på, ned i boden..). Etter å ha satt på en klesvask og dusjet, kjente jeg at det allerede verket i musklene mine, så jeg satte meg i sofaen med frokosten (altforsent ja...) og en kopp sjokoladekaffe, mens jeg gikk løs på min første del av ADHD-hjelp, eller hva det nå skal kalles.

Du skjønner, jeg snublet over denne hjepegreia på en nettside igår nemlig. (Blogger via ipad, så da blir linken slik i denne omgang: http://www.levemedadhd.info/index.php/leve-med-ad-hd/verkty-for-en-bedre-hverdag/focus/ )
Jeg meldte meg på, desperat etter noe som helst slags hjelp, og fikk straks mail om at de nå skal sende meg link til oppgaver/program tre ganger i uka i ni uker fremover.

Den innledet med info om at forskning har vist at det er mye jeg/vi med ADHD kan gjøre selv for å fungere bedre i hverdagen, og at man kan gripe fatt i det negative og utnytte det positive, for det er visstnok positive ting ved ADHD. (Jeg har ikke funnet ut helt hva ennå, med unntak av kreativiteten jeg opplever, men dette kommer de sikkert frem til etterhvert).

Ang humør nevnte de at man blir i dårlig humør fordi man har negative tanker, -ikke omvent. Så det gjelder å ha positive tanker. Huff, ja, jeg sliter og kjemper med det hver dag, -det er ikke lett, men det er jo sant som de sier. Dette programmet skal etterhvert lære meg å fokusere på det positive, og oppnå en balanse mellom det negative og positive (for det negative blir jo ikke borte).

Deretter kom de inn på dette med stress. Stress er jo ikke unormalt for folk, det er tvertom helt vanlig i nåtidens hektiske og stressende samfunn. Men problemet er at vi slapper ikke av når vi kommer hjem heller, -stedet hvor vi skal oppnå ro og avslapping. For da tenker vi på neste dag, neste uke, neste år.. Konklusjonen deres er "det er ikke det som faktisk skjer med oss, men tankene på alt som KAN SKJE som stresser oss mest".

Jeg kjente at DEN tanken virkelig traff meg ja. For jeg har alltid slitt med nettopp DE tankene. Hva som kan skje dersomatte hvis, sånn og sånn. Jeg.... sukk.... (nå spinner tankene mine helt villt her, for dette her er virkelig ett tema for seg selv..) Kort sagt (eller muligens ikke) så tror jeg at jeg har tenkt ut alle tenkelige og utenkelige måter barna mine kan bli skadd eller dø på. Sånn bare for å ta ett eksempel. Det har allerede "skjedd" oppi hodet mitt, og jeg har "opplevd" reaksjonen rundt det, smertene, følelsene, hva jeg skulle si og gjøre, hvordan jeg kom til å tenke dette DERSOM det skulle skje, og til slutt kunne jeg sitte og gråte og hikste, -sånn helt ut av det blå. Jeg har alltid fått høre at jeg har så mye "syke tanker", men det er ikke dét det går ut på. Jeg er ikke syk oppi hodet, -jeg har bare vansker med å slå av tankene mine når de først starter slik. Blir jeg først bekymret for at noe skal skje, så spinner tankene mine rundt det, helt til jeg knekker sammen eller blir avledet fra tankene.

Der har du grunnen til at jeg er glad for å kunne ta Ritalin. Så lenge jeg har ritalin innadbords, så kommer ikke disse tankene! Det er en befrielse og det er herlig! Jeg føler meg ikke lenger paranoid og gæærn! =) =)

Men når det gjelder det andre stresset tankene mine driver med, så er det jo dette med alt som KAN SKJE som fortsatt plager meg, men da på en annen måte. Jeg kan ligge i sofaen og fundere i timesvis på hva som skjer dersom jeg blir frisk, hva kan skje dersom jeg ikke blir frisk, hva skjer dersom jeg tar utdannelse, og hva skjer dersom ikke, pluss tusenvis av andre ting jeg ikke gidder nevne engang. Etter å ha tittet på den ene setningen der fra Focus-programmet, så lurer jeg nesten på om denne "hva som kan skje"-stressende tanken, kan kobles sammen med min merkelige holdning til å få ting gjort?

Summasumarum: Idag gikk det ut på å stresse ned, tror jeg. Det var iallefall det jeg fikk ut av øvelsen, noe som egentlig var ganske likt yoga-avspenningsteknikker. "Pust langs ryggsøylen" var en fin øvelse, som jeg jo allerede kjente fra yogatimene. Etter å ha gjort dette på yoga og repetert det noen ganger hjemme i ettertid, hadde jeg ikke så store problemer med å gjennomføre dagens oppgave, men jeg tror jeg skal øve mye på den likevel. Det har faktisk roet meg ned og nesten fått meg til å sovne noen ganger, så kanskje jeg klarer å bruke det ordentlig etterhvert?

Så var det over til dette med tidsperspektiv, noe overskriften på innlegget jo peker på.

Jeg har virkelig ikke tidsperspektiv. Det har jeg jo bare måttet innse de siste årene. Men når jeg idag satte på klesvask og ikke kunne skjønne hvor all den klesvasken kom fra (for jeg hadde jo AKKURAT brettet mange stabler med klær og nesten vært ajour), ble jeg skremt. Og da jeg fant klær unga hadde vokst fra og gikk og leverte dem til veldedig formål, og fortsatte med å gå løs på kleskurvene til minsten ikveld på jakt etter mere han hadde vokst fra, ble jeg virkelig skremt da jeg til slutt stod igjen med FEM stappfulle bæreposer med klær han hadde vokst fra. Jeg har jo "akkurat" gått gjennom disse kurvene og lagt i mye klær han passet, -men nå er skuffene hans bare halvfulle, eller ikke dét en gang..! Og så til slutt, kronen på hverket, var da jeg før leggetid plutselig fikk for meg at jeg skulle rydde inni skapene på kjøkkenet for å systematisere litt i hyllene hvor bakevarer, matvarer og medisiner står. Jeg kastet en HEL BÆREPOSE med mat som var gått ut på dato...! Mye av det kunne jeg nesten sverget på at jeg kjøpte for bare noen uker siden, men så hadde de utløpsdato for ett år siden..! Gamle medisiner fant jeg også litt av, og til slutt kunne jeg kaste nesten alt vi hadde av krydder.

Jeg ble stående bare å måpe en liten stund. Jeg fatter og begriper ikke hva det er med det tidsbegrepet mitt. Alt skjedde "her om dagen", og jeg bruker ofte begrepet "snart" både om ting som skjer om en halvtime og ting som skjer om 8 år. Jeg husker ikke hva jeg gjorde igår, og syns det er så merkelig at unga mine har blitt så store, for jeg husker ikke alle de viktige tinga jeg føler jeg burde husket (men der vet jeg at jeg ikke er alene, ADHD eller ei...=)

Så, "her om dagen" fant jeg ut at jeg var gravid, og "snart" får guttungen lappen til bil. (Han er snart 9år gammel.) Det er sånn jeg føler at det er. "Her om dagen" og "snart". Og skal jeg være ett sted til en bestemt tid, sliter jeg virkelig med å beregne tiden. Tiden fra man står opp til man er ferdig stelt og har spist, tiden man bruker ut i bilen, kjøringa, osv osv. Jeg beregner som regel alltid for lite tid, fordi jeg ikke behersker det der, og dermed stresser jeg livet av meg.

Finnes tidsperspektiv på resept....? spurte jeg en eller annen dame her om dagen (forrige uke). Hun bare så rart på meg. Hipp hurra...

Prøver blanke ark

Idag slettet jeg både nettsiden og min offentlige se-hva-jeg-kan-profil på facebook. Jeg prøver å roe meg litt ned, slippe å ha ting hengende over meg som en mørk skygge og en påminnelse om alle prosjekter jeg har startet, men ikke klart å gjennomført. Samtidig så er dette ett skritt i retningen av å innse at jeg alltid har hatt ett stort behov for å vise hva jeg får til, og dermed eksponerer meg flittig og ofte...

Det handler i grunn om det at så fort jeg har fått til noe spesielt bra, så "må" jeg også dele det, snarest overhodet mulig, med hele verden, slik at jeg kan få tilbakemeldinger på hvor flink jeg har vært. Det føles så godt der og da, men så får jeg kanskje ikke så mye tilbakemelding jeg hadde håpet, ELLER jeg får masse tilbakemeldinger, og føler likevel at det ikke holder i lengden. Jeg må hele tiden få anerkjennelse, ikke i form av ære og den slags, men i form av disse tilbakemeldingene på at jeg er flink. Jeg trenger å hele tiden få beskjed om at jeg er flink, for når det går for lenge mellom hver gang, føler jeg meg som en taper, og jeg blir usikker på om jeg egentlig strekker til på noen fsom helst måte... Hva sier det om meg? At jeg er usikker på alt jeg gjør? Usikker på meg selv?

Jeg har lest nok om ADHD nå, til å vite at dette er helt normalt for oss med den diagnosen. Men hvorfor er det slik? Og hvordan kommer jeg ut av det?

En annen grunn til at jeg slettet nettsiden og fotografprofilen min på FB, er den at jeg ikke ønsker å være tilgjengelig akkurat nå. Jeg har ikke ork og helse til å ta på meg fotograferings- og filmjobber her og nå, både pga fibromyalgi og ME som jeg muligens har, og pga at jeg ikke klarer å strukture og organisere hverdagen min, og da heller ikke forfalne oppdrag jeg tar på meg. Det går for lang tid før jeg har fått gjennomført det jeg skulle gjort...

Jeg har også innsett at jeg trenger å finne meg selv på nytt. Hvem er jeg egentlig? Hvordan liker JEG å fotografere, filme, synge, tegne og skrive? Hvor er MIN identitet oppi det hele? For når det trossalt er slik at jeg har kontrollert meg selv så mye i alle disse årene, og dermed også gått mer og mer inn i andres støpeformer, -hvordan blir jeg da når jeg etterhvert, forhåpentligvis, klarer å slippe meg løs og være bare den jeg er, rett og slett bare meg selv?

Jeg brukte mange år på å skjønne at jeg alltid har etterlignet andre sangere når jeg har sunget f eks. Så nå prøver jeg å finne meg selv, og da skjer det morsomme og magiske ting.

Jeg innså også etterhvert at jeg fotograferer med så mye regelbundne teknikker, og jeg ønsker å få til så mye på en gang, og da innen alle slags sjangre, men jeg har begynt å skjønne at jeg er faktisk ikke rette personen til en stor del av det jeg har promotert at jeg kan innen foto, rett og slett bare fordi jeg egentlig ikke interesserer meg nok for de forskjellige tingene. Det handler ikke om hva jeg er i stand til å gjøre, for jeg vet jeg får til det meste jeg har lyst til, men det handler om hvor mye interesse man har for det man gjør. Jeg er trossalt ikke så interessert i interiør at jeg burde prøve å få ting på trykk i noe magasin f eks. Det er på tide at jeg finner ut HVOR og på HVA jeg vil satse.

På noen måter burde jeg vel også lagt ned denne hemmelige bloggen min, men jeg trenger å nå ut til noen der ute. Hvor finner jeg andre med like problemer? Finnes det virkelig ikke noe hjelp for en med adhd? Jeg trenger coaching, men har ennå ikke funnet noen som driver med det. Jeg er overbevist om at dersom noen kunne gitt meg nøkkelen til hvordan jeg strukturerer og organiserer hverdagen og livet mitt, så ville jeg kanskje fungert så bra etterhvert at jeg ikke slet meg ut, og kanskje slapp å ha ME og fibromyalgi, kanskje jeg kunne kommet meg ut i jobb igjen og gjort de tingene jeg drømmer om å gjøre. Frilans innen både det ene og det andre. Tenk å kunne tatt en utdannelse f eks. Konsentrere seg og oppfatte ting, huske ting...

Vær så snill, dersom du som leser dette vet noe om hva som kan hjelpe meg, si ifra! :')

Turné med livet..

Jeg har opplevd litt siden siste innlegget, veldig variert igrunn. Men fortvilelsen er den samme. Jeg er så lei av å føle at jeg er fange i egen kropp..!

Sist gang jeg var hos legen, konstanterte han at jeg sansynligvis har både fibromyalgi og ME. Jeg sliter også med migrenen. Jeg blir sendt videre til instanser for å utrede dette, og det gjør meg både glad og trist. Den ene delen av meg ønsker såklart ett svar, og det kan være greit å få en diagnose dersom det er noe slikt som plager meg, -og det er jo helt openbart at det er noe som plager meg, jeg har det jo IKKE bra. Men så er det også en del av meg som frykter at jeg ikke når opp til kravene for å få en diagnose, og likevel fortsetter å være dårlig, -uten å få hjelp. Den tredje tingen som plager meg er det at jeg egentlig ikke vil ha noen diagnose, trass i at jeg vet at det kanskje er det beste for meg, -fordi jeg ikke vil være syk, og fordi når jeg har det bra, husker jeg ikke hvordan jeg har det når jeg er dårlig. Så det vil si, idag når jeg føler at jeg klarer å blogge, betyr det oppi hodet mitt at jeg er frisk nok til å jobbe også. Men så oppdager jeg etterpå, når jeg kanskje reiser meg opp for å hente noe, eller skal gjøre litt husarbeid, at jeg ikke er bra likevel, og da fylles jeg med en enorm lettelse over at jeg ikke har søkt på jobber den siste halvtimen. AIII!! Dette her er ren tortur!

Jeg var en tur i utlandet helgen som var. Vi dro på en liten turné med koret, og det var helt klart kjempegøy. Men jeg hadde gruet meg til turen. Var dette noe jeg burde gjøre, når jeg av og til går i bakken slik jeg gjør? Jeg ladet batteriene mine godt før vi dro, forhørte meg med legen, og ordnet papirene med NAV, og la ut på den lille reisen. Men jeg skulle få erfare gjentatte ganger på turen at kroppen min ikke hang med i svingende i det hektiske turné-livet.

I en av de mest hektiske gatene, på Pizza Hut, etter litt shopping, datt kroppen min fullstendig sammen. Jeg trodde jeg skulle besvime eller spy når som helst, eller kanskje begge deler, og jeg orket ikke at de andre så på meg med medlidenhet i øynene. Da de satt og så på meg, alle tre rundt bordet, og det kan godt hende at de resterende 10 andre også oppfattet hva som var i ferd med å skje. Jeg prøvde å advare ved å si "ikke se på meg...", men det var for sent; jeg knakk fullstendig sammen. Tårene bare rant og jeg hikstet mer enn jeg klarte å puste. Måtte gjemme meg inni en liten borg av hender og hår..:( De viste masse omtanke og kjærlighet, tok godt vare på meg, men det var så utrolig flaut og ydmykende å sitte der. Jeg er jo den som burde tatt vare på meg selv og sagt til meg selv at denne turen ikke var bra for meg å dra på nå. Men samtidig så TRENGTE jeg denne turen så inderlig. Noe annet, noe nytt, noe som styrket min tro og selvfølelse, og som kunne gi meg minner for livet. Jeg hadde så inderlig lyst til å få til alt sammen!

Jentene ga meg små innstrukser på hva som var lurt å gjøre nå. Jeg ble blant annet anbefalt å sove i bussen, helst også mens de hadde lydsjekk. Jeg klarte det. Men i lydsjekken fant jeg ikke ro til å sove, slik jeg sjelden gjør uansett, så jeg brukte tiden på å bytte klær og sminke meg. TRO MEG, jeg trengte sminke, jeg så jo nærmest dau ut... Da første konserten satte igang, hadde jeg energi og sang på lik linje med de andre, -og vi løftet taket igjen..:)

Slik ble dagene mine i utlandet. Jeg måtte hvile hver minste ledige tid, stå over lydsjekkene og legge meg tidligere enn de andre. Men det gjør ikke noe, for jeg slapp å gå i bakken slik jeg gjorde da vi hadde shoppet den første dagen. Og jeg oppdaget også at så lenge jeg var ute i frisk luft, så kunne jeg fungere litt bedre.

En annen ting jeg oppdaget på turen, var at koret jeg synger i er virkelig fantastisk. Ikke sangmessigsett altså, for jeg visste allerede før jeg begynte i koret, at dette koret er helt fantastisk sånn sett! Men jeg tenker på relasjonsmessig sett. På øvelsene har jeg fått en liten følelse av at det var litt "klikkete", at visse personer gikk sammen og andre ikke. Eller at enkelte pesoner liker bedre å være sammen med faste personer, enn å bli kjent med oss nye. Men på denne lille turneen gikk alle sammen om hverandre, og hver og en ble jeg litt bedre kjent med. Alle, inkludert bandet, viste meg også mye omsorg og interesse, og DET hadde jeg slettes ikke forventet meg. Selv følte jeg meg som en selvmedlidende sutrebøtte som bare ble til byrde for dem andre. Men når jeg tenker meg om, så var jeg hverken krevende eller i veien for noen som helst. Eneste var at ei av dem lånte meg ulljakka si, -kanskje hun frøs imens?

Nå er jeg hjemme igjen, full av nye minner og erfaringer, men fortsatt litt trist og lei meg. For jeg er jo ikke fungerende. Igår lå jeg rett ut hele dagen, ute av stand til å gjøre noe annet enn å sove. Det føles ikke greit, når huset står litt på halv tolv, og det er så mye som burde gjøres her. Jeg kom hjem til nedlesset og ekkelt kjøkken, og såklart rot overalt ellers i huset. Første dagen min hjemme, etter lang flytur hjem, gikk bort til å gjøre husarbeid. Så slik endte min hektiske turné, som jeg håpet skulle være litt som en husmorferie. Haha.. Husmorferie, up my ass.....

Sånn ADHD, fibromyalgi og ME-messig sett, så er jeg som sagt like motløs. Jeg har prøvd yoga to timer (to forskjellige uker) etter hverandre, og jeg ser jo at jeg har ett stort problem med det å ligge stille og ikke GJØRE noe. Det er så vanskelig! Vi skal også prøve å være i nuet, være akkurat der, i det rommet hvor yogaen er. Vi skal la alt av andre tanker bli igjen ute i gangen sammen med skoene våre, og det kan jeg love deg ikke er lett.. Jeg sklir ut av dørene og ut i verden og frem i fremtiden hele tiden, og må hele tiden hente meg inn igjen. Med den måten å tenke på, blir det litt vrient å sovne og å slappe av, skjønner?

Jeg tenker at og til at kanskje jeg burde komme meg ut i en liten jobb, slik at jeg ikke mister meg selv helt, og ikke mister drivet over ønsket om å komme tilbake i jobb. Men så får jeg slike dager som igår, og jeg innser at jeg ikke hadde fungert i jobb likevel. Jeg har slitt nok med plutselige sykemeldinger og at jeg har måttet bli hjemme fra jobb av forskjellige slike grunner hittil, til å erfare og forstå at jeg må finne løsningen og bli frisk, slik at jeg kan slippe det der noe mer.

Og uansett, hva slags jobb skal jeg ut i? Hva er det JEG passer til? Alt jeg trodde jeg passet til, føler jeg nå at jeg ikke passer til likevel. Jeg vet at JEG er en kreativ person med masse interesser og egenskaper, men er det noe yrke der ute som trenger en slik som meg? Jeg er en drømmer, jeg ønsker så iderlig å jobbe med det jeg selv brenner for. Men så leser jeg nyhetsartikler nå om at ungdommen i norge er bortskjemte og må begynne å ta til takke med jobber som er mindre interessante, slik som restaurant og lager. Er jeg bortskjemt?

Jeg føler ikke at jeg er bortskjemt. Jeg har virkelig prøvd det meste av yrker der ute, og jeg ser at det er som regel ikke selve jobben det er noe galt med, -det er meg og den uorganiserte og kaoslignende hjernen min som er problemet. ADHD´en er selve grunnen til at jeg er dårlig også. Jeg er alltid for stressa, jeg får høre at jeg krever og forventer for mye av meg selv, og føler at alle andre gjør det. I tillegg har jeg alltid ett brennende ønske om å gjøre MER enn det jeg allerede gjør. Jeg er en jente full av virkelyst og enda mere til, men så er det ikke nok energi eller tid i hverdagen min til å gjøre noe med det...

Eller er det dét som er problemet? Hva om det egentlig er nok tid og energi i hverdagen, men det er jeg som ikke klarer å balansere og distribuere det alt sammen? Der er vi jo tilbake på dette med organisering og struktur igjen. Som dama på familiesenteret sier; jeg må planlegge hverdagen min og opprette en struktur over livet mitt. HJELPES. Jeg føler jeg bare skyr det ordet som pesten. Men er det virkelig det som må til for at jeg skal fungere?

Hun har forsøkt å sette meg igang med å planlegge uken min. At den ene dagen skal jeg f eks støvsuge, og den neste fokusere på kun klær. Osv. Jeg klarer ikke engang å sette opp en slik plan. Jeg tror ikke jeg egentlig er klar over hva slags oppgaver som må stå på den listen. Jeg er ett rotehue DeLuxe! Og mens jeg sitter her og skribler om den ukeplanen jeg egentlig burde lage, detter det hele tiden inn ting i hodet som jeg har glemt men må prøve å huske. Og når jeg husker de, så er det en eller annen mekaniske i hodet mitt som sier "aaaaarrrgggghhh!!! Ikke NÅ! Jeg vil ikke tenke på det nå, og det passer ikke for meg å gjøre noe med det nå!!".

Er det fordi jeg ser på alt som en byrde? En burde-ting? Jeg hater det ordet.. "Burde". Æsj. Stygge stygge ord...

Huff...

Jeg føler jeg skriver helt usammenhengende her nå.. Men likevel, det er sånn jeg føler det her og nå... Jeg burde... jeg tror jeg kanskje bu... blææææh... Jeg MÅ, eller HAR LYST til å gjøre ettellerannet nå..

Seeeeyah...

BTW, fortalte jeg at jeg ble med i ett rockeband? Vel, jeg måtte slutte. Jeg hadde bare ikke samvittighet til å lage forhåpninger om at vi snart kunne spille ute, når jeg knapt orker å øve eller å være med på øvelsene.. Såååeeehhh.. Sånn gikk det med den saken.. Kanskje senere i livet..?