For ett par uker siden hadde jeg ett maratonløp med samtaler og timer. Jeg fikk også etterhvert time hos en psykolog, som jeg ble henvist til via NAV sitt system som går ut på å komme tilbake til hundre prosent jobb innen fire mnd. Det har vært interessant, men også litt nedslående, for konklusjonen til psykologen var bare det at jeg ikke passer inn i dette tiltaket, både fordi jeg ikke burde tilbake i full jobb så raskt, fordi jeg ikke er i stand til å jobbe innen så kort tid, og også fordi jeg ikke lenger har noen full jobb å komme tilbake til.
Alle de jeg har vært i kontakt med, som kan slike ting, har rådet meg til å være sykemeldt ett helt år, og deretter søke om arbeidsavklaringspenger. Jeg vet ikke helt. Jeg syns det høres ille ut, å gå uten å gjøre noe så lenge. Jeg har sikkert masse ting jeg kunne gjort på en sånn tid, men hvor mye aktivitet er egentlig "godtatt" når man allerede er sykemeldt?
På siste timen hos psykologen, fikk jeg beskjed om at jeg viser klare symptomer på ME. Grøss. Det var jo en av de tingene jeg IKKE ville slite med. Men nå får jeg jo vite at jeg sansynligvis har det.
Jeg vet ikke hva som er verst, -det at noen setter ord på det, eller det at jeg ikke liker tanken på å ha den merkelappen på meg. Jeg har vært i ett miljø i ganske mange år, der ME er en typisk sykdom blant Jehovas Vitnene, og jeg forbinder kanskje sykdommen med overarbeidede Jehovas Vitner, uten en egen fri vilje til å ta kontroll over eget liv. Så kanskje det derfor føles som en nedtur å få denne merkelappen på meg selv?
Eller så kan det hende at det er fordi jeg er så møkkalei alle meningene til folk. Alle i min omgangskrets, iallefall den nærmeste, har en mening om ME og hva det er. De har til og med meninger om hvordan det skal behandles, eller at det bare er noe holdnings- eller innstillingsbasert vås. Ellers pykiske problemer. Hva da med forskningene som har foregått ang om det er ett virus? Eller alle de andre mulighetene?
Jeg bryr meg ikke om hva slags behandlinger som fungerer, så lenge det er noe som fungerer. Men jeg er så utrolig lei av å prøve så mye forskjellige ting for å bli bra. Jeg har prøvd å endre kosten min uten å merke forskjell, jeg har roet ned tempoet i livet mitt og tar det roligere, uten å bli bra. Jeg har gått til forskjellige timer og terapeuter, og til og med fått en slags hokuspokusbehandling som går på frekvenser, langt vekkeifra. Og jeg er ikke bedre. Bare bittelitt i magen min.
Syteklage. Jaja, det er kanskje det jeg gjør. Det som også fortviler meg litt, er at jeg ønsker å dele fortvilelsen min med omverdenen min, og de jeg kjenner. Men denne bloggen forblir hemmelig, tross alt. Det hadde bare vært så koselig med ett livstegn her. ER det noen som helst som leser det jeg skriver? Det hadde vært så koselig med ett lite pip, så jeg forstår om det er noen der ute som deler min fortvilelse rundt ADHD og helse... Eller er jeg helt alene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar