Den evinnelig lange reisen mot bedre helse

Jeg begynner å bli rimelig motløs og oppgitt nå. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Det føles som om at jeg har prøvd det meste, uten å komme noen vei..

Jeg har alltid slitt med konsentrasjonsproblemer, informasjonsbearbeidelsesproblemer, dårlig hukommelse, mye hjernetåke, mye svimmel, mye hodepine, og de siste årene også mye vondt i magen. Jeg følte at jeg fikk forklaring på så utrolig mye den dagen jeg fant ut at jeg sansynligvis hadde ADHD, og da jeg fikk diagnosen ADD (som er det samme som ADHD, bare uten hyperaktiviteten) trodde jeg at jeg hadde funnet løsningen på det hele. Endelig hadde jeg forklaringen på hvorfor jeg sliter sånn med konsentrasjon osv, og endelig kunne jeg begynne å fungere i hverdagen!

Men det har ikke blitt noe bedre. Det eneste medisinen (ritalin) gjør for meg, er å roe tankespinneriet jeg har oppi hodet mitt, og det er jo herlig dét, siden jeg lenge slet med panikklignende utredelser av potensielle farer og hendelser.. Jeg blir også mer tålmodig og får litt mere evne til å kunne sette meg ned i korte perioder uten å føle at det kribler så altfor mye i kroppen. Men jeg sliter fortsatt med å konsentrere meg, holde fokus (det er bedre, men ikke bra) og jeg går i denne "hjernetåken" store deler av hverdagen min, hjernen min prosesserer sakte, og jeg har null energi. I tillegg til det har jeg ikke krefter i kroppen min, og det gjør mye vondt i musklene mine etter slike små ting som f eks å bære ett brett med kopper opp en trapp o.l. Jeg ble sykemeldt, og har roet meg masse siden oktober, rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe valg. Jeg har stort sett ligget rett ut i senga eller på sofaen uansett, så da må man jo slappe av. Men trass i at jeg går på ritalin, så har jeg mye aktivitet og masse ønsker oppe i hodet mitt, -så resultatet er bare at jeg føler jeg er fange i egen kropp der jeg ligger!!

Ved en tilfeldighet kom jeg over en ernæringsterapeut som målte blodsukkeret mitt, og mente at det var lavt, og hele tiden lavt eller synkende. Jeg hadde noen timer hos henne, og fikk blant annet oppfordring om å endre kostholdet ved å slutte å spise mat med sukker, hvete, korn, melk i. Det var ikke lett. Men til slutt fikk jeg til en fire uker lang periode med dette med en bra start og deretter en forværring til jeg til slutt møtte veggen fullstendig og ble sykemeldt.

En stund etter møtet med ernæringsterapeuten, hadde jeg lest boken "Kvinner med ADHD" og kom over alle mine plager ramset opp etter hverandre, kalt "somateringsforstyrrelser" og trodde det var DERFOR jeg hadde de plagene jeg sliter med. (det kan det jo fortsatt hende at det er, men det er så mye annet å tenke på også...). Se bildet nedenfor:

I følge boken "Kvinner med ADHD" hjelper det ikke med bare medisinering som behandling. Man må også ha veiledning og coaching, noe jeg aldri har fått. Derfor kontaktet jeg familiesenteret igjen (jeg hadde gått til samtaler før og fått god hjelp da jeg slet psykisk i tiden før jeg trakk meg ut av JV). Jeg ble glad for å høre at den samme dama jeg gikk til den gangen, nå var tilbake igjen, og kom igang med samtaler med henner igjen snarest mulig med kun ett mål for øyet: ett ønske om å få veiledning og coatching rundt min ADD, slik at jeg kan fungere i hverdagen. Men denne personen sier hun ikke har så mye kunnskap om ADHD, trass i at hun viser mye forståelse og innsikt i det likevel og prøver å hjelpe meg til å strukturere hverdagen. Det er bare det at jeg syns hun er veldig streng mot meg, og uansett hva jeg prøver å gjøre for å følge veiledningen hennes, ser det ut til at jeg har misforstått ett eller annet at det hun mente. 

Da jeg møtte veggen på jobben en dag i oktober (kroppen ville ikke lenger holde meg oppreist, så utmatta var jeg, helt "uten grunn", sendte arbeidsgiver meg til Volvat (fordi jeg fortalte at min egen lege var udugelig og at jeg aldri kom noen vei med henne), hvor legen kunne utelukke hemokromatose og etterhvert også revmatisme. Men jeg har ikke vært der siden, så det har ikke skjedd noe mer for å finne ut hva som feiler meg. Eneste fremgangen hittil er at en psykolog jeg var hos to ganger (gjennom NAV sitt tiltak som skal hjelpe sykemeldte tilbake i full jobb innen fire mnd) mener at jeg viser alle symptomer på å ha ME, mens legen min en gang nevnte Fibromyalgi.

Selv har jeg fokusert på alternative behandlinger, fordi jeg var (og muligens fortsatt er) overbevist om at det jeg sliter med er pga ting som skjer oppe i hodet mitt, og derfor hittil vært hos Reverse Therapy to ganger. Men jeg føler ikke at jeg har blitt så mye bedre ennå... 

RT handler i grunn om det å bli flinkere til å lytte til "BodyMind" og få den og "HeadMind" til å samarbeide mer natulig, og ifølge BodyMind er det ikke akkurat noe samspill der, -den har sagt ifra til meg over lang tid på alle tenkelige måter. (se bilde)

(I oversikten over "sympatisk nervesystemet" så har jeg utslag på nesten alle punktene.)

RT skal være en effektiv behandling for blant annet ME (utmattelsessyndromet) og Fibromyalgi, så dersom det er det jeg har, burde denne behandlingen muligens kunne hjelpe. Men han jeg går til har null kunnskap om ADHD, og ikke noen forståelse rundt de problemene jeg har pga det, og fremgangen går bare ikke fort nok for meg. Jeg kan heller ikke helt la være å føle at det er noe mer som ikke stemmer. Det at legen min er så elendig på å gjøre en innsats for å gå til bunns i hva som feiler meg, gjør at jeg blir rimelig motløs! 

Denne uken kom jeg over noen filmsnutter på YouTube som handlet om hormonell ubalanse. Bivirkningene der var også mye at de samme som jeg sliter med: hjernetåke, dårlig konsentrasjon og hukommelse, trøtthet, utslitt, hodepiner, depresjoner, humørsvingninger, panikkattacks (kan jo kanskje se på det slik dersom jeg dropper ritalin og får panikkrelaterte tankespinn!), angst (slitt mye med). Det er også normalt med lav libido, 

"If you are experiencing brain fog, difficulty concentrating and memory loss, it is possible that these are symptoms of hypothyroidism and hormonal decline that can be treated with  bioidentical hormone supplementation." (kilde)

Dr. Hotze snakker mye om hormonene progesteron, østrogen og testesteron i videosnuttene på YouTube, så derfor har jeg fokusert masse på hormonet progesteron de siste ukene. Jeg håpet at det kunne være en snavei til det å bli bedre, men nå begynner jeg å bli uskker på det også, fordi jeg kom over denne artikkelen der det kommer frem stort sett negative bivirkninger ved tilføring av progesteron...

Så hvor i huleste står jeg nå?

Da jeg googlet "hormonell ubalanse" kom jeg ironisk nok også over en nettside hvor boken "PH Balanse"  blir oppsummert. Den nevner at for mye syre i kroppen kan føre til slikt som f eks eksem, kviser, byller, hodepine, muskelkramper, ømhet, hevelser, irritasjon, betennelse, samt verking og smerter. Tretthet, fordøyelsesproblemer, diare, tarmsmerter, depresjoner, hyperaktivitet, usosial adferd, astma, sopp, alle betennelse tilstander, utslett, eksem, elveblest, humørsvinginger, HORMONUBALANSE, leddgikt, allergi, tarmgass, sløvhet, søvnløshet, infeksjoner, over- undervekt, dårlig hukommelse, sviende øyne, dårlig næringsopptak.  Dette er jo (igjen) mye av det jeg sliter med, men her er det ikke bare å ta en pille: da er vi tilbake til dette med endring av kosthold, -noe som er utrolig vanskelig i mine øyne. 

HVA KAN JEG GJØRE for å bli bra..????

- Skal jeg fortsette med Reverse Therapy og bli flinkere til å lytte til BodyMind? Blir jeg frisk da?

- Skal jeg gå til psykolog og lære meg mer om det med å takle hverdagen med ADHD??

- Skal jeg fokusere på å gå til legen min eller tilbake til legen hos Volvat, for deretter å fokusere på undersøkelser som kan fortelle meg om jeg har ME eller Fibromyalgi?

- Skal jeg gjøre enda ett forsøk på å endre kostholdet mitt og bli mindre "sur" i kroppen min, og kanskje få det bedre, trass i at det ikke fungerte sist gang?

- Skal jeg fokusere på dette med "hormonell ubalanse" og forsøke å få dette behandlet av en lege??

Hvordan vet jeg hva som hjelper, og hvor begynner jeg? Hva skal jeg prioritere?? Hvor lang tid tar det før jeg blir så bra igjen at jeg kan begynne å jobbe, trene, fungere og være glad og fornøyd, og ha tiltakslyst og motivasjon til å gjennomføre de tinga jeg sliter med?

Jeg føler jeg bare BUTTER her jeg sitter. Jeg vil fungere NÅ, men vet ikke hvor jeg burde begynne..:(

Mulig diagnose; ME

Idag har jeg brukt hele dagen opp i sofaen. Tenk på det. Hele dagen. I sofaen. Det er helt tragisk..

For ett par uker siden hadde jeg ett maratonløp med samtaler og timer. Jeg fikk også etterhvert time hos en psykolog, som jeg ble henvist til via NAV sitt system som går ut på å komme tilbake til hundre prosent jobb innen fire mnd. Det har vært interessant, men også litt nedslående, for konklusjonen til psykologen var bare det at jeg ikke passer inn i dette tiltaket, både fordi jeg ikke burde tilbake i full jobb så raskt,  fordi jeg ikke er i stand til å jobbe innen så kort tid, og også fordi jeg ikke lenger har noen full jobb å komme tilbake til. 

Alle de jeg har vært i kontakt med, som kan slike ting, har rådet meg til å være sykemeldt ett helt år, og deretter søke om arbeidsavklaringspenger. Jeg vet ikke helt. Jeg syns det høres ille ut, å gå uten å gjøre noe så lenge. Jeg har sikkert masse ting jeg kunne gjort på en sånn tid, men hvor mye aktivitet er egentlig "godtatt" når man allerede er sykemeldt?

På siste timen hos psykologen, fikk jeg beskjed om at jeg viser klare symptomer på ME. Grøss. Det var jo en av de tingene jeg IKKE ville slite med. Men nå får jeg jo vite at jeg sansynligvis har det. 

Jeg vet ikke hva som er verst, -det at noen setter ord på det, eller det at jeg ikke liker tanken på å ha den merkelappen på meg. Jeg har vært i ett miljø i ganske mange år, der ME er en typisk sykdom blant Jehovas Vitnene, og jeg forbinder kanskje sykdommen med overarbeidede Jehovas Vitner, uten en egen fri vilje til å ta kontroll over eget liv. Så kanskje det derfor føles som en nedtur å få denne merkelappen på meg selv?

Eller så kan det hende at det er fordi jeg er så møkkalei alle meningene til folk. Alle i min omgangskrets, iallefall den nærmeste, har en mening om ME og hva det er. De har til og med meninger om hvordan det skal behandles, eller at det bare er noe holdnings- eller innstillingsbasert vås. Ellers pykiske problemer. Hva da med forskningene som har foregått ang om det er ett virus? Eller alle de andre mulighetene? 

Jeg bryr meg ikke om hva slags behandlinger som fungerer, så lenge det er noe som fungerer. Men jeg er så utrolig lei av å prøve så mye forskjellige ting for å bli bra. Jeg har prøvd å endre kosten min uten å merke forskjell, jeg har roet ned tempoet i livet mitt og tar det roligere, uten å bli bra. Jeg har gått til forskjellige timer og terapeuter, og til og med fått en slags hokuspokusbehandling som går på frekvenser, langt vekkeifra. Og jeg er ikke bedre. Bare bittelitt i magen min. 

Syteklage. Jaja, det er kanskje det jeg gjør. Det som også fortviler meg litt, er at jeg ønsker å dele fortvilelsen min med omverdenen min, og de jeg kjenner. Men denne bloggen forblir hemmelig, tross alt. Det hadde bare vært så koselig med ett livstegn her. ER det noen som helst som leser det jeg skriver? Det hadde vært så koselig med ett lite pip, så jeg forstår om det er noen der ute som deler min fortvilelse rundt ADHD og helse... Eller er jeg helt alene?