Jeg har ikke vært noe mer til Reverse Therapy, fordi jeg følte at jeg trenger noen som forstår min ADHD-situasjon litt bedre. Jeg har erfart at RT har fungert på mye i hverdagen min, men jeg har fortsatt en kamp å kjempe når det gjelder kaos i hodet, mangel på struktur, rutine og organisering i hverdagen min. Jeg har vært sykemeldt i snart 8 måneder, og jeg har blitt mye bedre, men jeg har ennå ikke hatt én uke som jeg kan si at jeg har maktet husarbeidet og hverdagen greit, og samtidig unngått å være dårlig. Ikke én eneste uke! Jeg har hatt to uker, med ett tidsopphold i mellomtiden, hvor jeg har følt at jeg har klart husarbeidet noenlunde bra, men da har jeg likevel vært dårlig.
Men jeg har hatt litt fremskritt, som sagt. Jeg har ikke hatt migrene på en stund, og jeg har hatt mindre smerter i muskler og ledd. Jeg fikk diagnosen fibromyalgi for ikke så lenge siden, men den tenker jeg ikke stort på. Det er bare en diagnose, og den betyr ikke at jeg må og skal ha det hele tiden. Jeg tror at jeg kan blir bra, dersom jeg klarer å finne balansen i livet mitt.
Men er jeg da blåøyd som tror det? Etter å ha prøvd så mye forskjellig for å bli bra, begynner jeg nå å tenke frustrert at det er da helt utrolig hvor kompleks denne menneskekroppen skal være! Det er liksom ikke noen fasit på noe som helst!! Forskjellige mennesker vil alltid gi deg forskjellige svar på hvorfor du er dårlig, og samtidig vil de fortelle deg hva som er "løsningen", akkurat som om det er en "sannhet" fordi det er de som forteller det.
Vel, selv har jeg erfart følgende, og forteller derfor dette videre til deg:
1) GÅ TIL LEGEN FØRST, uansett hva folk sier. Har du en god lege som følger deg opp, vil du få utelukket alt det som virkelig kan ta livet av deg. Få utelukket kreftsvulster og hjerteproblemer, osv osv. Dersom "alt er helt fint" med hele deg og blodet ditt og du ikke er skadet på noen andre måter, kan du vurdere neste skritt:
2) Helsekost. Det er helt utrolig hvor mye dritt vi får i oss i det sammfunnet vi lever i. Maten er full av kunstige stoffer som kroppen ikke liker, og uansett hvor kjedelig det er å høre det, så har maten utrolig mye å si for oss! Jeg kuttet ut melk, og føler meg litt bedre pga det. Jeg vet også at kroppen min blir skuffa og trassig dersom jeg putter i meg for mye hveteprodukter (noe som er veldig synd siden jeg nettopp har lært meg å lage syyyykt gode sjokoladebrowniesmuffins....) eller smågodt. Kroppen min blir rett og slett oppblåst og jeg får vondt i magen av hvete-produkter, iallefall mesteparten av det, -og sukkeret gjør at jeg føler meg sur i hele kroppen, og det begynner å verke litt.
3) Dersom endring i kosthold ikke hjelper, så kan det være greit å begynne å se på psyken din. Det fysiske og psykiske henger sammen i hårfin balanse, og uansett hvor lite du har lyst til å ta tak i det, så kan det være verdt det å sjekke om det er noe du trenger å snakke ut om. Jeg sier ikke at du er deprimert, for selv om det er noe slikt du gjerne kan bli stemplet md av både lege og venner og bekjente veldig tidlig, er det slettes ikke sikkert at du er deprimert!! Jeg har en venninne som konstanterer støtt og stadig at jeg er deprimert, og at jeg bare prøver å ro meg vekk når jeg benekter det, men jeg står på mitt; jeg er ikke deprimert. Jeg har mye å være takknemlig for. I mitt tilfelle er det bare kroppen som ikke orker mer, dermed basta. Men jeg har vært deprimert en gang, og derfor vet jeg også hva det vil si å være det. Jeg vet av erfaring at det også kan gjøre en sliten og lei.
Når jeg snakker om det å se på psyken, så mener jeg som sagt ikke nødvendigvis at du er deprimert, men at det kan være ting du ikke er klar over, som styrer livet ditt, kroppen din, ut i fra mønstre du har skapt deg oppi hodet ditt. Det er her jeg føler at vi kan bringe Reverse Therapy eller NLP inn i bildet.
Hva er det kroppen din forsøker å fortelle deg? BodyMind har sitt eget språk, og det kan virkelig være gull å få jobbet litt med kommunikasjonen med den. Jeg fikk f eks mye vondt i magen og hodet av stress. Det var BodyMind som forsøkte å fortelle meg at jeg måtte roe meg ned, og at den ikke lenger orket å holde koken på samme måten. Den sa i fra lenge, og til slutt måtte den begynne å "slå av" muskler og styrken i kroppen ellers, for jeg ville jo ikke høre!
Det kan også være en stoooor fordel å jobbe med selvfølelsen din. Selvfølelse og selvtilitt er to helt forskjellige ting, -du kan ha god selvtilitt, men dersom du ikke har god selvfølelse kommer du likevel ikke langt her i livet.
Det er dette med selvfølelse jeg prøver å jobbe litt med nå om dagen. Vi med ADHD kan gjerne ha god selvtilitt til oss selv, -jeg har god selvtilitt på at jeg er flink til å fotografere, tegne, synge, filme osv osv. Men jeg vet også at dersom det kommer en annen inn i rommet som er bedre enn meg til å gjøre en av disse tingene, vil jeg med én gang føle meg som ett null, og ikke klare å yte noe som helst av mitt potensiale. Det er fordi jeg har dårlig selvfølelse.
Jeg vet også at jeg har ett problem med at jeg stadig søker anerkjennelse og bekreftelse fra alle rundt meg, ved at jeg alltid må dele det lille jeg får til innen foto, tegning, sang osv osv, helst offentlig for å få mest mulig tilbakemelding. Uten bekreftelser utenfra føler jeg meg som ett null, så jeg gjør det jeg kan for å få nettopp det. Samtidig glemmer jeg å bekrefte meg selv. Jeg må begynne å innse at jeg er bra nok som jeg er og at jeg ikke behøver å gjøre ting for å bevise noe for andre, men at jeg skal gjøre ting fordi jeg selv ønsker og vil det. F eks behøver ikke jeg å fotografere klasser og barnehagebarn bare fordi alle andre fotografer jeg kjenner gjør det. For ikke lenge siden hadde jeg kastet meg ut i det, fordi jeg ikke vil være noe dårligere enn de andre, og for å bevise at jeg kan, men jeg vet jeg hadde blitt psykisk dårlig av det ansvaret og presset. Jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Nå idag kan jeg med min egen selvfølelse si med hånden på hjertet at det å fotografere skole- og barnehagebilder er det siste jeg ønsker å gjøre. Jeg har andre styrker og kvaliteter enn de andre fotografene, som de sikkert også kan litt men ikke like bra, og det er de jeg må bli flinkere til å trekke frem. Jeg må slutte å sammenligne meg med andre, og slutte å føle at jeg må gjøre alt slik som de andre gjør det, og slutte med å prøve å overgå dem. Jeg burde komme så langt at jeg kan ta bilde av noe som er helt fullstendig absurd, føle at det er noe jeg liker, og dele det med stolthet fordi det er det jeg liker. Ikke bry meg hva andre syns.
Boken jeg nå leser ute i sommersola, vil jeg gjerne anbefale til ALLE der ute. Det vil kanske overraske deg at mange av dem forfatteren coacher, faktisk er toppsjefer og suksessrike mennesker. ALLE, hvem som helst, kan slite med selvfølelsen sin. Jeg kan nevne mange mennesker jeg omgåes, som jeg ser helt klart på at sliter med dårlig/lav selvfølelse. Den mest oppmerksomhetssøkende, "jeg er nummer én", den som stadig erobrer nye jenter og ikke tør å binde seg til én av dem, -listen er lang. Oppførselen deres kommer av lav selvfølelse. Begynn å jobb litt med den! =)
Boken heter "Selvfølelse NÅ!" og er skrevet av svenske Mia Törnblom.
Med tanke på hvordan det er å ha ADHD, syns jeg virkelig at alle ADHD´ere burde lese den. Det er så mye vi med denne diagnosen opplever i hverdagen, som virkelig gjør sitt for å kverke selvfølelsen vår. Samtidig kan vi ose av selvtilitt fordi vi er så fulle av vill impulsivitet, kreativitet, motivasjon (iallefall i begynnelsen) og virkelyst. Vi har mye å bidra med, men uten selvfølelsen er det så vanskelig å få det til!
Fortell meg gjerne om du har lest boken, eller om du kommer til å bestille den..=)
