Noen ganger føler jeg at det ikke finnes noe sted i hele verden, som er stille nok for meg. Selv når jeg ligger i sofaen hjemme, helt alene, med unger plassert på skolen og mannen på jobb, føler jeg at det er for mye bråk i leiligheten. Jeg hører den elendige varmepumpa suse jevnt, klokkene tikker og luftpumpa til fisken durer høylydt. I underetasjen kan det plutselig smelle i en dør, og noen tramper gjennom gangen slik at det forplanter seg i hele huset. Finnes det ikke noe stille sted?
Jeg vet at jeg kan finne ett stille sted ute i skogen, men jeg må ærlig innrømme at jeg er redd for ulven. Jada, jeg vet det høres latterlig ut, men jeg har blitt redd for ulven, og jeg er ikke redd for å innrømme det ovenfor mannen min. Jeg er også klar over at det sansynligvis ikke vil være noe lunt sted å sitte der ute i skogen, iallefall ikke ennå. Og i tillegg til både frykten og mangel på sitteplass, vet jeg også at en tur ut i skogen vil innebære at jeg går i mer enn 5 min. Jeg har som regel ikke den energien, og dersom jeg har det, så kan jeg ikke være sikker på om jeg orker å gå tilbake. Jeg vil også sitte med uvissheten om jeg vil være brukendes til noe som helst de kommende dagene etterpå.
Det høres ille ut, men sånn er det. Og det har vært værre. Jeg er faktisk på vei til å bli litt bedre nå, men det er en liten erkjennelse som jeg ikke tør å tillate meg å tenke, for jeg vet at det kan snu seg så altfor fort. Jeg har en tendens til føle meg frisk så fort jeg har en fin dag, og dermed også klar for arbeidsliv og masse prosjekter. Men sannheten er at jeg egentlig bare såvidt klarte å snuse på god husholdning i én uke. I én skave liten uke har jeg klart å holde balansen i hverdagen og være en god husmor. Så sklei det ut igjen.
Da jeg var hos legen denne uken, snakket han igjen om å legge meg inn, eller søke meg inn, på en ME-klinikk. Jeg spurte om jeg ikke var for frisk til å bli søkt inn på slike steder, jeg som trossalt var i stand til å gå rundt, gjøre ting og som tålte lyst og alt det der. Allerede før jeg hadde begynt å spørre, begynte han bare å riste sakte på hodet. Han forklarte at det ville være ett stort hjelpeapparat rundt meg på den ene klinikken han ønsket å få meg inn på, folk som kunne hjelpe meg på alle tenkelige måter.
Etterpå spurte han meg om hva jeg følte ang det å komme inn i noe opplegg med NAV igjen. Jeg sukket tungt og følte meg motløs og tynget med engang dette ble tatt opp. Jeg svarte så ærlig som jeg klarte, at jeg rett og slett følte at jeg måtte ha mere tid, måtte lære meg å "leve på nytt", lære meg å balansere livet mitt, få kontakt med kroppen min, og endre tankemønstret mitt. Når jeg forklarte dette her, satt legen og nikket bekreftende hele veien gjennom setningene mine. "Det er derfor jeg ønsker at du skal få hjelp at nevnte klinikk." Svarte han da.
Legen min er rett og slett bare genial, det sier jeg deg. Jeg er så utrolig letta og gla over at jeg har fått byttet ut den ubrukelige legen jeg hadde før han, at jeg ikke engang orker å kontakte henne for å få skrevet ut resept på mere ritalin (min nye lege må søke om godkjennelse til å skrive ut dette til meg, og inntil videre må jeg kontakte henne dersom jeg ønsker mer).
Jepp, jeg har gått uten ritalin en stund. Jeg vet ikke helt om det er bra eller dårlig. Selve hovedgrunnen til at jeg har gått på det så lenge nå (helt siden diagnosen i 2009), er jo det at jeg har lyst til å være en tålmodig mamma ovenfor ungene mine. Jeg føler ikke at jeg har vært noe mer utålmodig nå etter at jeg sluttet med pillene, i mangel på ny resept. Kan det kanskje hende at jeg har LÆRT meg å være rolig, etter å ha blitt vant til det gjennom medisinene?
Det jeg iallefall VET har endret seg, er at min sterke luktesans er tilbake igjen. Jeg har lurt på hvor det ble av den..! Men nå, etter at jeg sluttet på ritalinen, er luktesansen sterkere enn den har vært på lenge, og det er egentlig utrolig plagsomt! Det lukter rett og slett ekkelt på badet, kanskje noe galt med kloakken..? Men hvor lenge har det vært sånn? Hvor mange gjester har vært innom der og kjent den fæle lukten, og kanskje lurt på om jeg er en elendig husmor, eller om det er noe annet galt?
Apropo dette med husmor, så har det igrunn blitt ett litt sårt tema for meg. Jeg har aldri vært en bra en. Og da mormor til mannen min døde like før påsken, gikk skammen noen runder i meg, både dagen før hun døde og vi var og besøkte henne i hennes blankpolerte og rene hjem, og etter å ha hørt minnetalen hennes i begravelsen. Nettopp det at hun "alltid hadde alt på stell" både i huset, med grisene sine, og i regnskapet til gården, er en så sterk kontrast til meg! Jeg har jo ALDRI noe på stell. Jeg kjenner jeg fortsatt blir litt lei meg når jeg tenker på minnetalen om henne, for hva ville blitt skrevet om meg i en minnetale? Jeg hadde iallefall aldri fått slike gode ord om husholdning og økonomi, det skal være sikkert.
Det faktum at jeg vet jeg hadde hatt andre ting å blitt minnet ved, har ikke helt klart å overskygge den utilstrekkelige følelsen jeg fikk etter minnetalen hennes. Jeg har kanskje ett problem med å høre noe godt om andre, uten å føle meg udugelig selv?
Nettopp dette erkjente jeg for ett par dager siden. Hver gang noen sier noe flott om en annen person, kjenner jeg ett stikk av skuffelse og fornærmelse, ikke sjalusi og misunnelse, men rett og slett en slags fornærmelse, -for det tolkes inni meg som om at JEG ikke er slik som den personen som da blir omtalt. Da jeg innså at jeg virkelig sliter med det der, innså jeg i samme øyeblikk at min eldste sønn er helt lik. Hvor mange ganger har jeg ikke bedt han om å slutte å opphøye seg selv hver gang jeg roser lillebroren han for noe? Jeg kan f eks si om minsten "Du er så flink til å bygge slike legobiler!", og som om det skulle vært timet og tilrettelagt (slik Olsenbanden gjør det) svarer eldstemann med en snurt stemme "Jeg har faktisk bygget MYE FINERE legobiler mange ganger, og jeg kan det mye bedre enn han.".
Jeg har prøvd å forklare han at han må slutte med å skryte av seg selv hver gang det blir sagt noe fint om andre, at han må heller prøve å være med å rose den andre personen og glede seg over at det blir sagt noe fint om han. Men jeg innser jo nå at jeg er litt lik. Jeg kjenner det svir inni meg dersom noen f eks sier at "hun har virkelig en flott sangstemme", for jeg tolker det automatisk som "hun synger mye penere enn deg", og blir lei meg. Det er kanskje også derfor jeg lar andres medgang trampe så til de grader over min fremgang. Dersom jeg føler at jeg synger bra f eks, og ser noen andre gjør det bedre, så føler jeg ikke lenger at jeg er noe flink, og begynner å gjemme meg. Slik er jeg også når det gjelder tegning og fotografering. Dersom noen jeg snakker med roser andres verk, klarer jeg ikke (iallefall ikke uten en stor neve anstrengelse) å glede meg over den andre personens egenskaper, for jeg føler bare at det hviler en ending på den setningen som sier "....mye bedre enn deg". HVORFOR DET????
Jeg regner med at de fleste ville kalt det for sjalusi, men det er ikke dét dette her er. Det er igrunn litt vanskelig å forklare. Dersom mannen min ser en pen jente og bemerker det, føler jeg at han har sagt "penere enn deg" til meg. Anbefaler noen meg å se på en kunstners tegninger, kanskje for å få inspirasjon, tenker jeg "... fordi de tegner bedre enn deg" som en videre del av setningen dems. Sier noen "han er en utrolig flink fotograf, med mye stil over bildene sine", føler jeg at jeg er en elendig en, og at det ligger i ordene. Jeg er rett og slett ikke interessant nok.
Kanskje det er derfor jeg så hyppig og stadig føler at jeg må produsere og med engang DELE det jeg har gjort? Så fort jeg har tegnet en tegning f eks, må jeg lage en collage med bilder av tegningen underveis og ferdig, og dele det på Instagram og Facebook, for derigjen å høste tilbakemeldinger om hvor flink jeg er. Jeg trenger å høre det. Får jeg til en sang bra, er det ikke vanskelig for meg å dele det i en video på youtube eller sangfil, der og da, med engang, -og dersom jeg ikke får tilbakemeding innen en halvtime, føler jeg at jeg er en elendig sanger. Og jeg må virkelig holde meg igjen for å ikke dele begynnelsen av boka mi med flere.. sukk..
Har jeg behov for oppmerksomhet? Jeg tror ikke det egentlig heller, for selv om jeg ønsker oppmerksomhet, hater jeg å få det. Én ting er å dele en sangvideo med folk på facebook, en helt annen ting er det å synge med ett helt kor rundt seg, og enda værre blir det dersom jeg har hørt en av de andre synge bra først. For det at de er bra, betyr jo automatisk at jeg ikke er det, skjønner?
Jeg blir gaaaaaal. Hva er det som feiler meg????
Dårlig selvfølelse? Dårlig selvtilitt? You name it.
Samtidig ikke, jeg vet jo hvem jeg er og hva jeg kan, men jeg tenker for mye.
Kanskje det er nettopp dét som er problemet, at jeg tenker for mye? Kanskje tankespinneriet mitt holder meg nede? Legger ord i andres munn, som de sikkert ikke mener i det hele tatt? Jeg er ikke sjalu på andre folk som får til ting, jeg unner dem å gjøre ting bra, men jeg det er én ting jeg virkelig misunner dem, -som jeg virkelig kan si at jeg er sjalu på, og det er deres evne til å få til ting, gjennomføre ting, holde flyten, holde motivasjonen oppe, gjøre ting jevnt bra, levere og innkassere, bli tatt seriøst og opptre pålitelig.
For meg ser dette ut til å bli mer og mer fjernt, og jeg aner ikke hvordan jeg, håpløse meg med ADHD, skal klare å bli en slik person....
