Jeg hadde egentlig tenkt at jeg ikke gadd å ha denne bloggen lenger. Det har jo tross alt ikke vært stort med trafikk på denne siden, og jeg ble litt motløs og lei når jeg ikke fikk noen tilbakemeldinger på at det fantes andre der ute som slet med det samme. Men da jeg idag tilfeldigvis snublet innom her og oppdaget at det var en Anonym der ute som hadde vært innom og lest og identifisert seg i det jeg hadde skrevet, tenkte jeg med én gang at DA må jeg jo oppdatere og fortelle hvordan det går med meg videre likevel. =)
Jeg er fotsatt sykemeldt og arbeidsledig. Formen har slettes ikke blitt noe bedre, så dagene går igrunn bort på slik som å ligge på sofaen eller i senga, noen ganger med migrene eller sterk hodepine. Jeg har i tillegg hatt litt vondt i halsen i det siste, noe som er ganske dumt med tanke på at jeg er sanger. Men jeg lever iallefall, og dersom jeg er heldig, har jeg i det minste energi om morgenene til å få ungene ut av seng, gjennom stelleprosessen og frokost, og levert dem på skolen. Men deretter er jeg utladet igjen. Stort sett.
I januar var jeg til Reverse Therapy igjen, og på den samtalen følte jeg at vi hadde ett stort gjennombrudd. Han så en klart rød tråd gjennom alt jeg hadde opplevd siden sist time vi hadde, og hvordan kroppen min reagerte på de forskjellige reaksjonene. Det viste seg at jeg har en stor frykt, nesten angst, for å mislykkes i det jeg driver med. Jeg er redd for å mislykkes, redd for å irritere, redd for å skuffe, redd for å ikke være forberedt nok, redd for å ikke nå opp til forventningene, redd for å ikke klare å gjennomføre ting, redd for å miste motivasjonen, redd, redd, redd og atter redd. Jeg forventer nesten alltid det verste ut av en hver situasjon.
Da han så denne røde tråden, var det akkurat som om jeg ble sittende og gispe litt etter luft mens tiden stod helt stille. Store brikker i livet mitt falt på plass, og jeg følte at puzzlespillet "meg" var i ferdt med å bli ordnet. Jeg så med én gang det klare likhetstegnet til det faktum om at jeg tross alt har gått hele livet mitt med ADD, og det uten å vite at det var problemet.
Jeg tror ikke det er så mange som vet dette her om ADD og ADHD, med unntak av de som har det selv eller er pårørende av noen som har det, men det å leve med ADD/ADHD kan være utrolig vondt. Man snakker før man tenker seg om, man spør spørsmål uten å tenke seg om, man handler uten å tenke seg om, man kan oppføre seg ukoordinert og klossete/vimsete, man har tusen ideer og planer som man gjerne deler med andre, for deretter å ikke klare å gjennomføre de, og derigjen skuffe seg selv og/eller alle andre rundt en. I jobbsammenheng kan det også bli problematisk, siden man ikke har tidsperspektiv, man takler ikke stress over lange perioder, man klarer ikke å holde motivasjonen oppe, eller i det hele tatt jevn. Man klarer kanskje ikke å gjennomføre de tinga man har blitt satt til, trass i at de kan være såre enkle og noe alle kunne ha klart uten problemer.
Alt dette her er MEG, det er personligheten min med ADD. Men feedback´en, og konsekvensene på dette har vært vondt å takle. Helt fra man er liten av, får man høre "Du kan ikke si sånn!", "Du kan ikke gjøre sånn!", "Du må tenke deg om før du gjør slikt!", "Er du dum eller? Hvem er det som spør om sånt?". Unger kan være utrolig onde, og le av deg dersom du snubler eller går rett på noe, vimser deg gjennom en fotballkamp uten å egentlig vite helt hva du holder på med eller hvor du er, så mange inntrykk, så mye som skjer på en gang, så mye stemmer og lyder, og BANG! der var ballen godt planta i hodet på deg, og alle fikk en latter, -og laget ditt akket seg over at de hadde mistet ballen igjen. Man ender opp som en outsider, -jenta ingen gidder å ta med på laget, og helst styrer unna å ha på laget, fordi hun ikke klarer å fange den fordømte ballen, eller passe den videre.
Jeg orker ikke å fortelle dere alt om hvordan det har vært på jobb, men noe av det vonde jeg har kunnet oppleve i jobbsituasjon er slikt som at folk kommer og sier "har du husket å...", "husker du at du skulle..." osv osv, i tillegg til irriterte blikk fordi jeg kom 4 minutter for sent hver eneste dag, full av unnskyldninger for hvorfor det skjedde den dagen. Igjen..
Når man lever med ADD og ikke har impulskontroll på seg selv, føler sterkere enn alle andre, og ikke klarer å gjennomføre ting som for andre er så utrolig enkelt, så fører det til skuffelser, irritasjon, og nedturer konstant gjennom livet sitt. Folk har høye krav og forvetninger til oss (eller rett og slett alle i miljøet), og vi klarer ikke leve opp til de. Iallefall ikke i det lange løp. Så i mitt tilfelle prøvde jeg å begynne å kontrollere meg selv.
"Det virker som om at du bruker utrolig mye energi hver dag, bare på å kontrollere deg selv." fikk jeg høre fra en innen Familiesenteret en gang. Jeg hadde aldri før følt meg så forstått, inntil da.
Det er jo nettopp det man blir til å gjøre. Jeg begynte tidlig å kontrollere det jeg sa før jeg snakket, eller prøvde å tenke meg om før jeg spurte, -men alt skjedde så fort rundt meg at jeg heller begynte med å bli stille. Istedet for å delta i samtaler, ble jeg den "stille og sjenerte" jenta som tilsynelatende ikke hadde noen egne meninger om ting. Jeg var der, men ikke tilstede likevel. Jeg er litt sånn fortsatt, samtaler mellom flere mennesker er utrolig slitsomt, for det er så mange ord, så mange tanker, og i hodet mitt er det bare totalt kaos, -ingen tanke klarer å snike seg ut raskt nok underveis i samtalen. Det skal ritalin og god dagsform til for at jeg skal klare å delta i en samtale på den måten. OG ja, jeg bruker masse energi i en slik setting.
Impulsiviteten var det neste som måtte kontrolleres. Jeg gikk jo inn i voksen-verdenen. Jeg kunne ikke bare plutselig stikke avgårde midt på natten for å besøke en venninne og rope "overraskelse!!" da hun trøtt og forvirret åpnet døren. Jeg kunne ikke bare ta bilen og kjøre for å besøke slektningene mine tre timer unna en lørdags morgen. Med barn i huset ble det enda mere behov for å kontrollere seg, for man skal jo være voksen og ansvarlig. I tillegg gift med en mann som bare kan være impulsiv dersom det er han selv som finner på det.
Når det kommer til jobb, så har jeg hatt mange av dem. Jeg trodde en gang for lenge siden at jeg kunne være fornøyd i en hvilken som helst jobb, siden jeg er en drømmer og uansett har den flotte evnen til å flykte i tankene mine til helt andre steder, mens jeg jobber med det kjedelige. Men flytting, mangel på utdannelse, svangerskap osv, har ført til at jeg har hatt små og kortvarige jobber, -og når jeg har hatt noe som varte litt lenger enn tre måneder, har jeg blitt møkklei etter 4 uker, og mistet motivasjonen (da med unntak av de gangene jeg har jobbe som butikkmedarbeider i fotobutikker/hos fotograf..!). Jeg har klart å tvinge meg gjennom oppgavene, men det er akkurat som om at noe inni meg sakte sloknet og døde hen, og jeg har i nyere tid innsett at jeg ikke kan ha monotone og gjentakende arbeidsoppgaver. Men problemet er at det er da forventet at alle skal kunne klare å gjøre slike enkle ting...!
Tilbake til krav og forventninger. "Du stiller for høye krav til deg selv", sa Reverse Therapy mannen. "NEI!!" skrek det inni meg. "Det er HELE VERDEN SOM STILLER HØYE KRAV OG FORVENTNINGER TIL MEG!!!"
Med ett husket jeg at jeg for mange år siden ofte kunne komme med ett gråtkvalt og frustrert sukk og si: "Det føles som om at alt bare er krav og forvetninger, mas og press fra ende til annen..!"
Jeg fikk en lapp der det stod at jeg skulle slutte å stille så høye krav til meg selv og tillate meg selv å gjøre feil. Det føltes så riktig, og det gjør det ennå. Jeg ser at både jeg og minsten min har samme problemet i så måte, vi stiller høye krav til oss selv, og straffer oss selv noe veldig dersom vi ikke får til ting helt perfekt på første forsøket. Så med dette i bakhodet, og med følelsen av å ha fått ett stort gjennombrudd i behandlingen, dro jeg hjem og følte meg veldig bra og oppadgående i to-tre uker, mens jeg forsøkte å endre denne innstillingen i både minsten og meg selv.
Men så datt jeg i kjellern igjen. Jeg vet ikke om det var etter den siste timen med RT, hvor jeg mottok såkalt traumebehandling på mitt problem, men det kan jo henge fint sammen sånn tilfeldig.
Jeg var der for å behandle min "traume" som da skulle være den frykten jeg har for å mislykkes i alt og ett. Men siden det igrunn ikke er en "traume", så var vi litt usikre på om det var dét som skulle behandles. Vi begynte derfor å rote oss litt gjennom hva som var selve grunnen til at slike små ting som å f eks gjøre kontorarbeid for mannen min kan være så uovervinnelig og uoverkommelig for meg.
Som lyn fra klar himmel skjønte jeg plutselig sammenhengen, og da midt i en av terapeutens setninger. Jeg måtte bremse han og bryte inn i tankerekken hans, og fortelle at jeg nå trodde jeg hadde skjønt hva som var selve problemet:
For meg så er det ikke bare å "vaske gulvet". Dersom jeg skal vaske gulvet, betyr det at jeg da først må rydde hele leiligheten eller huset, deretter støvsuge overalt (og jeg er grundig), tørke støv, vanne blomster osv osv, og MENS jeg holder på med dette her, så er det kanskje noe i det ene rommet som skal inn i det andre rommet, og i dét rommet derigjen, er det kanskje også noe som skal videre i ett annet rom. Slik kan jeg vimse meg gjennom alle rommene, og helt glemme bort hva det var jeg egentlig skulle gjøre. Til slutt, når jeg er helt utslitt, vasker jeg gulvet, og da ser jo alt helt fantastisk flott ut. Men deretter er jeg sliten i flere dager etterpå, fordi jeg tok ett slik skippertak.
Jeg har det slik med alt jeg gjør. Kontorarbeid; "ordne papirene til regnskapsfører" er en oppgave man sikkert kan gjøre på en time. Men jeg har ett behov for at det er ryddig og rent rundt meg før jeg jobber, så da må jeg rydde og gjøre rent på rommet hvor kontoret er først, deretter må jeg gå gjennom alle haugene med papirer og sortere og organisere de slik at det er hundre prosent system der, for deretter å åpne bunken med uåpnet post og sortere DET, og til slutt kan jeg kanskje få satt ting i permen og avslutte den jobben jeg egentlig skulle gjøre. Dette kan ta en hel dag, og jeg jobber svært effektivt og konsentrert mens jeg holder på med all dette kontorarbeidet.
Trenger jeg nå å nevne at jeg også har det sånn med bilderedigering til kundene mine? (Jeg er frilansfotograf og tekstforfatter også...) Og alt annet i livet mitt?
I tillegg til å ha denne "tvangstanken"(?) rundt alle gjøremålene i hverdag og jobb, så er jeg også sånn at man IKKE kan forstyrre meg mens jeg holder på. Jeg er da i en flyt som ikke må forstyrres på noen som helst måte, -ikke av sult heller. Blir jeg sulten så blir jeg sint, for det har jeg ikke tid til å bli. Jeg holder på til jeg er ferdig, og blir jeg avbrutt av noen eller noe, så nærmest glefser jeg etter dem.
Supert når man er kone (til en altfor kosete mann som trenger masse nærhet) og mamma, huh?
Jeg fikk dermed en såkalt traumebehandling for dette problemet da. Mitt store behov for å ha sykelig orden i alt før jeg begynner på selve oppgaven. Men jeg vet ikke om jeg syns det fungerte.. Jeg klarte å gjøre kontorarbeidet noen dager senere, MEN jeg endevendte kontoret først, slik jeg alltid har gjort. Riktignok denne gangen med ett smil, men det er jo slik det pleier å være dét også, -jeg venter til jeg får "ånden over meg", og gyver løs på oppgaven. Dette er nå noen uker siden, tror jeg, og nå ser det ikke ut på det rommet igjen. Jeg SKAMMER MEG når jeg går inn på rommet hvor kontoret vårt er, for der er det ROT og papirer og klær OVERALT. Jeg får nesten ikke puste når jeg kommer inn der...!
Men det var kanskje ikke poenget jeg skulle frem til i dette innlegget heller..
Selv om jeg ikke føler at den siste behandlingen fungerte, så har jeg iallefall funnet ut masse om meg selv, og jeg ser nå bedre hva som er problemet. Men problemet med dét derigjen, er det at jeg ikke har noen løsning eller fasit på dette problemet jeg har ved å skulle gjøre så mye arbeid ut av forberedelser før den reelle oppgaven.. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få snudd denne tankegangen, og jeg har ingen til å hjelpe meg!
"Det er jo bare å gjøre den oppgaven du egentlig skulle gjøre". HAH. Det er ingenting som "er bare å..". Jeg har også fått høre f eks "Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke klarer å ta det kosttilskuddet jevnt, du klarte det jo helt fint den gangen..!". Syke tid. Det er ingenting ved meg som er jevnt, og man skulle tro at etter å ha vært sammen i så mange år som det jeg og mannen min har vært, ville han endelig ha innsett at jeg ikke er en stabil og jevn person, jeg er heller noe ustabil i mine handlemønster, og det er ikke noe jeg kan kontrollere eller endre på (iallefall så vet iallefall ikke JEG hvordan man endre på slikt...!). Det er derfor jeg ikke klarer å holde hus og hjem ryddig på en jevn måte, levere inn papirer til regnskapsfører til faste tider, osv osv. Jeg klarer ikke å fokusere på mer enn to-tre ting om gangen, og i mens sklir alt annet ut. Derfor er det komplett kaos på kjøkkenet når det er ryddig og rent på badet, eller fullstendig krigssone på kontor og soverom mens kjøkkenet er greit, og DERFOR har jeg alltid en masse kosttillskudd-greier som blir tatt i rykk og napp i de periodene jeg endelig har innsett at jeg må trå til litt igjen for min helses skyld (eller fordi noen maser om at jeg ikke tar det..).
Jeg har oppdaget enda en ting med meg selv nylig, en ting jeg nesten er redd for å dele, men jeg skal hoppe i det siden jeg uansett er anonym her på bloggen:
Jeg trodde jeg var en sabla bra multitasker. Men det viser seg at det er jeg ikke. Jeg klarer ikke å fokusere på flere ting om gangen, og med tanke på min tvangsfølelse om at alt skal være så til fingerspissene organisert før jeg trår til med en oppgave, og at jeg ikke kan forstyrres og/eller avbrytes før jeg er helt ferdig med oppgaven min, -så er det jo innlysende at jeg ikke er noen multitasker sånn sett. Det forklarer kanskje hvorfor jeg føler jeg ikke klarte å gjennomføre noe annet enn apekattjobber da jeg jobbet som resepsjonist? Med en telefon som ringte ofte og avbrøt meg, i tillegg til klargjøring av lunch og kjøreturer med budbil, var det ikke lett å begynne på tunge oppgaver som f eks nettsidegenerering, artikler og produktfotografering. Dette var oppgaver jeg startet på med iver, og gjennomførte med strålende glans og flotte resultater mens jeg først var igang, men så måtte jeg rydde vekk mitt improvisoriske fotostudio pga besøk i bedriften, og muligheten til å få ro rundt seg til å gjøre ett nytt skippertak i så måte kom aldri igjen, -og nå har jeg mistet jobben (nedskjæringer) og alle prosjektene mine blir stående ufullførte, -for hva er sjansen for at de finner enda en resepsjonist som fotograferer, lager nettsider og redigerer bilder..?
Jeg har innsett at jeg ikke kan ha en resepsjonistjobb igjen. Jeg trives godt i serviceyrket, og de var storfornøyde med hvordan jeg var, -folk likte meg og væremåten min, jeg var god på kundeservice, og jeg ble faktisk brukt som selskapsdame da vi hadde kurs o.l. på gang, eller sendt avgårde for å hente kunder som kom utenlands fra. Men nettopp det at jeg samtidig skulle sjonglere så mange andre normale arbeidsoppgaver, huske beskjeder og datoer, booke hotell, fly og leiebiler (bare det å planlegge en reiserute og ordne at det der er nok jobb i seg selv), OG gjøre alle de kreative oppgavene hvor man trenger ro og konsentrasjon (oppgaver jeg egentlig er kjempebra på), ble altfor mye for meg. Jeg tror jeg trenger en enten-eller-jobb der jeg ENTEN jobber aktivt med kundeservice og/eller rådgivning (visste dere at navnet Monica betyr rådgiver?), ELLER en stilling hvor jeg kun jobber kreativt og får jobbe i ro og fred. På et kontor, med kun lunchpause og smalltalk til avbrytninger. Det er ikke noe problem om jeg har litt stress og tidspress på meg, men hovedsaken er at jeg kan fokusere på det jeg gjør. Det hadde heller ikke gjort noe dersom jeg hadde hatt litt fleksitid å gå på, slik at jeg slipper å bli drept med blikk når jeg kommer 4 minutter for sent hver gang. (Selvfølgelig er det der noe jeg jobber konstant med å endre på, -jeg har ikke lyst til å leve i ett konstant stressende og forsinka liv, men hittil har jeg ikke helt klart å få til det der. Tidsperspektiv (mangelen på det) er ett stort tema i seg selv, for oss med ADHD/ADD.)
Så hvor er jeg om dagen? Jeg aner ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg kan gjøre, hva jeg burde gjøre, hva jeg fungerer til eller ikke. Jeg føler rett og slett at det ikke finnes noen plass for meg i hele verden. Og med manglende forståelse fra ektemann, bekjente, og omverdenen i seg selv, så er det periodesvis heller ikke enkelt å ha troen på at jeg er noen bra ressurs til verdenen vi lever i, og at jeg er ønsket noe sted. Bare dét kan være en selvmotsigelse i seg selv, for jeg vet jo at jeg er dyktig på urolig mange ting, og jeg er superkreativ, -i tillegg til at jeg vet at jeg kan doble dette her dersom jeg kutter ut ritalinen (som dempler følelseslivet mitt og kreativiteten noen hakk), -men jeg har hele livet fått klare indikasjoner (tror iallefall jeg selv) på at folk forventer så utrolig mye mer av meg enn hva jeg klarer å prestere. Jeg hang med lenge, jeg gjorde det alt sammen; full jobb, unger som skulle på kamper og treninger, husarbeid og kontorarbeid, i tillegg til frilansjobber i hytt og gevær, sangjobber, osv osv. Men kroppen min begynte å si ifra mer og mer, -og her sitter jeg.
Som jeg sikkert har nevnt i tidligere innlegg; jeg føler meg som fange i egen kropp. Jeg er fysisk ikke i stand til å gjennomføre stort annet enn å tusle rundt i huset og gjøre noen små ting i løpet av dagen, for deretter å ligge rett ut og ikke orke noe; -samtidig som tankene mine virrer i det ustanselige om alle tinga jeg kunne tenkt meg å gjøre, ønsker å skape, -og mitt store ønske om å ha en jobb der jeg fungerer og føler at jeg klarer å prestere noe, i tillegg til at jeg deltar økonomisk i ekteskapet jeg også. Det er vondt å ikke få til alt det som kreves av meg, og det er vondt å ikke orke å dyrke interessene sine.
Jeg har byttet lege og har i løpet av en rask time endelig blitt SETT og HØRT. Det er herlig. Jeg gleder meg til neste time, og håper at han og jeg etterhvert kan finne ut veien å gå for at jeg skal få det bedre!
Jeg lover å oppdatere igjen etterhvert, -nå vet jeg jo at det er noen der ute som leser det jeg skriver! =) Takk til deg som kommenterte! =)
